Til gjenmæle

Frk. Hansen er sliten

Se der er frøken Hansen, hun virker sliten. To kryssende dødsfall og en vei som ligger så stilleat du ikke ville tro det. Slik du har vanskelig for å tro andre ting - det skyldes din trang til å beskytte deg (dette vet du). Og når virkeligheten skriker inn i ansiktet ditt tror du at trikken er forsinket eller at melken er sur eller at epler er noe som faller til bakken.

La oss rekapitulere, la oss ta det en gang til, la oss ta det en gang til så alle kan følge med - sakte om du forstår: Du har bind for øynene og putter hendene dine ned i en grotte av kravlende lyder, og du tenker at dette - dette du nå har hendene nede i - kan være helt likegyldig eller det vidunderligste mirakel. Likevel gjentar det seg - du glipper: Dette er en illusjon, dette er en bøtte med edderkopper som slett ikke vil meg vel, som ikke kjenner meg slik de vennlige kan se meg langveis fra.

(En jente (hun hadde langt brunt hår) kalte det fyrtårn. Hun hadde kommet inntil kinnet mitt og hvisket: du er et fyrtårn, du sender ut signaler, du forteller skip i mørket, som meg, om hvor det er skjær. Bare det at det er du som er skjæret. Det er du som er grunnstøtningen. Virker det jeg sier fornuftig? (Hun hadde langt brunt hår derfor hørte jeg aldri på henne - jeg mener.))

DET er moment i to biler som møtes. DEN ene er tyngre enn den andre, og i vridd metall er dette noe håndgripelig og målbart. DETTE handler ikke om deg. SLIK fysikk ikke handler om tilgivelse.

Dette handler om å skrike.
Dette handler om å tro.

Nå spilles Navigators - Wall of stone

posted by a jour @ 08:43