Hvor kommer ordene fra
Det er en stille flukt i rommet. Utsikten er ikke på noen måte spektakulær, men det er noe med hvordan gardinene blafrer som gir rommet en drømmende, mystisk karakter. En ro.
Jeg stirrer først ned på det tomme arket. Så på hånden som holder pennen og tenker - hvor kommer ordene fra? Hvordan kan elektriske impulser i hodet bli til ord? Og enda viktigere – hvorfor kommer ikke ordene? Hvorfor kan ikke impulsene, ja de elektriske, systematisere seg i sirlige logiske tanker?
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har tenkt at det å møte noen alltid er begynnelsen på et farvel. Tilfeldigheter og små ting som gjør at man driver i ulike retninger – ofte viljeløst og ugjennomtenkt. Og når man så tar inn over seg storheten i det øyeblikket man virkelig var nær noen er det for sent.
Nå spilles Siouxsie and the banshees - Peek-a-boo
På bussen en dag i mars
Pussig nok spurte min gode venn Egil om jeg fortsatt tenker på deg. Vi satt på bussen og samtalen var kanskje gått litt i stå. Ikke for det – Egil og jeg finner alltid noe å snakke om. Men vi kan også tie sammen. Det er noe av det jeg liker med venner – at man ikke på død og liv må si noe hele tiden. Og det å ha noen å gå på kino sammen med eller en koselig fjelltur. Jeg liker å ha venner.
Været var nokså grått. Det pisket regn på rutene til bussen. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg er så begeistret for en sånn våt og kald vinter som vi har nå. Nei, gi meg skikkelig snø eller sommer. Aller helst sommer. Med varme dager og grønt gress. Badetemperaturer og båtene ut til øyene i Oslofjorden. Utepils og piker i sommerkjoler.
Men jeg har tenkt mye på det spørsmålet. Ganske godt spurt egentlig.
Nå spilles Travis - Sing
Nødhjelp
Nødhjelp til aksjemarkedet er en av de ting jeg stusser over. Sentralbanker over hele verden har gjort en dugnadsinnsats, og tilfører finansmarkedet 1300 milliarder kroner. Hvor disse pengene kommer fra vet jeg ikke, men det er jo nærliggende å tro at det er penger sentralbankene sitter på som følge av at mange har betalt inn til fellesskapet.
Jeg stusser av to grunner: Er det ikke slik at markedet regulerer seg selv likevel? At de som ikke klarer å skikke seg slik at det er vekst, vekst, vekst må hjelpes av offentlige tilskudd? Pussig spør du meg, og ikke helt uten en god porsjon ironi. For det andre stusser jeg over at det er så enorme beløp som tilsynelatende sitter så løst. Og at midlene dukker opp så raskt. Men det kan jo være de bare vil sette ny rekord i rask ekspedering av nødhjelp.
Og ikke minst – er det noe jeg kan gjøre? Burde jeg selge vafler på t-banestasjonen til inntekt for aksjemarkedet? Jeg mener – nød er jo temmelig alvorlig da.
Nå spilles Duffy - Mercy
