Hva presidenten ikke vet
Vi tar en dag av gangen. Vi er blitt klokere. Eller latere. Mer lettlurte kanskje. Ikke så engasjert lenger. Uinteressert. Kjedsomheten er blitt en vane vi tror er naturlig. Omtrent som å puste eller andre ting vi ufrivillig gjør. Klærne vi kjøper. Maten vi spiser. Bildene som flakker forbi på utallige skjermer. Vi er nullstilt. Vi er på grensen av en gjennomsiktighet så ytterliggående at kattene gjemmer seg i det mørkeste av smuget.
Vi kunne planlagt et mord. Eller startet en religion.
Nå spilles Aerosmith - Dream on
Å miste en venn
Jeg tror sykkelen min synger på sitt siste vers. For to år siden byttet jeg ut alle bevegelige deler, selv om prisen ble det samme som å kjøpe ny sykkel. Jeg ble vel overmannet av sentimentale følelser. Vi har opplevd mye sammen, - sykkelen og jeg. Badeturer til Paradisbukta på varme sommerdager, sykling på stranden ved Skagen, over fjellet til Flåm, utallige overnattingsturer innover i Marka for å nevne noe.
Men nå er jeg redd dette blir vår siste vinter sammen. Det går mot et tilsvarende reparasjonsbehov som for to år siden pluss at den er blitt mer rusten og sliten også i de ubevegelige delene. Alt har en ende. I det siste har jeg reist mye rundt omkring. Og mens jeg har sittet på et tog, en buss eller i et fly har jeg ofte tenkt på sykkelen min. Når landskapet har fart forbi enten under eller ved siden av. På alle de fine stundene.
Nå spilles Jethro Tull - Heavy horses
