Tre scener fra en virkelighet
Jeg liker at du går med skjørt og at du ikke bruker truse og liker å stille meg bak deg bøye deg lett forover og løfte skjørtet ditt og smekke deg på rumpa når du later som om du protesterer og hvor varm du er og våt du er når jeg stryker deg mellom bena og hvor hard du gjør meg hvor umulig hard du gjør meg og hvor trang og glatt du er og hvordan tiden står stille og hvordan du holder kjønnet mitt fast med kjønnet ditt og at pusten din blir et dypt stønn og at du holder meg fast og er så myk og trang og glatt og myk og trang og glatt og hvordan tiden står stille tiden står stille når jeg spruter og spruter og spruter dypt inni deg og hvordan det renner på innsiden av låret ditt og at lukten er en del meg en del deg og hvor vakker du er når du kysser meg og hvordan du tar skjørtet ditt ned og fortsetter med det du gjorde før og når snøen kommer liker jeg at det snør.
Det er spor i snøen. En mus eller lemen har gått her før. Der de små avtrykkene slutter er det en liten rød flekk. Det er det eneste. Det er ingen angst der. Ingen smerte. Ingen opplevelse av at livet er over. Bare en liten rød flekk. Og at sporene i snøen slutter og ingenting begynner
.
En bølge slår inn over sanden og tar med seg fotavtrykkene våre fra når vi badet ut på det store havet til land vi ikke kjenner og steder vi aldri har vært og forteller om oss – at vi lekte i vannet og hvor unge vi var og glade og at vi klemte og at vi kysset forteller bølgen i Sørishavet og i en liten vik i Patagonia og ved Themsens utløp og i Bengalbukta og på en palmestrand i Bali og i brenningen utenfor Fransk Guyana. Vi vet ingenting om dette store eventyret som diktes om oss men følger fotavtrykkene motsatt vei over sanden over gresset videre til veiene som fører oss inn til byen t-banen trikkene husene elektrisiteten avisene reklameplakatene oppvasken ferdigmaten kranglene avstanden.
Nå spilles The Cardigans - My favorite game
Jeg er det fallende regnet
Det er et hvitt hus i hodet mitt. Et gammelt, værslitt hvitt hus. På en slette. Det er ingen gårdsvei inn til huset – bare en tynn, forsiktig sti gjennom gresset. En hund ligger på trappen og venter på noen som ikke kommer. Et av vinduene står på gløtt, og når vinden forandrer retning i et kort øyeblikk blafrer det forsiktig i gardinene. Sett på avstand er det som om huset blunker.
Jeg vet ikke om huset er et minne eller en drøm. Eller om jeg er i ferd med å bli gal. Det er noe fredfylt ved huset, men likevel med en grad av ensomhet som gjør at det knyter seg i meg. Hvem er det som bor der?, undrer jeg. Kjenner jeg dem? Kjenner de meg?
Nå spilles Oh Laura - Release me
De skjulte toner er ingen fuglesang
Løvet er blitt ordentlig oransjegult nå. Det virker så lenge siden. Det var noe med øynene dine tror jeg. Det var de som lokket meg videre. Videre inn til dette hemmelige stedet jeg ikke var klar over fantes. Og som heller ikke finnes. Selv om du ler av meg nå, og håner meg for min dumhet, så skal du ikke glemme at det var du som lokket.
Det suser ikke lenger
igjennom grønne skog
- ingen trofast bonde
pløyer lenger med sin plog
Fuglesangen tier
Solen er blitt sort
Alle små sekunder
har timene tatt bort
Håpet som jeg følte
er blitt en solnedgang
Minnene fra sommern
har vinterns etterklang
Jeg må tenke annerledes
- jeg må glemme det du er
Ikke se deg eller høre
glemme skogens alle trær
Jeg må atter finne veien
som er forhåndskjent og rett
Glemme stiene med undre
og din kjærlighetspalett
Så når du ser meg her i morgen
vil jeg trolig stirre ned
- og med min bøyde nakke
vil alle lengslene få fred
Nå spilles Elisa - Come speak to me
Skriftlig innspill
Hva skal man gjøre? Hvordan skal man te seg? Dette er meget vanskelige spørsmål de fleste av oss lurer på. Vel – her er noen grunnregler:
1) Ikke ha tyggegummi i håret. Det er meget vanskelig å få ut, og sannsynlighet for at du må klippe det ut, sammen med en god porsjon hår, er stor.
2) Skru alltid av mobilen før du går inn på kinoen. Når du er inne på kinoen er det fort gjort å bli distrahert av masse lekker reklame slik at du glemmer å skru den av.
3) Ikke bruk korrekturlakk direkte på skjermen. Selv om det ser riktig ut når du gjør det, blir det ofte feil i neste dokument.
4) Aldri sett deg ved siden av en strikkende kvinne på t-banen. Hvorfor det lurer du på? Vel, en bråbrems og du lurer ikke lenger.
5) Fall aldri over bord mens du holder en påhengsmotor. Hvis du likevel skulle være så uheldig – så slipp motoren.
6) Ikke klapp bjørner du treffer i skogen.
7) Gå alltid til siden om det kommer en dampveivals.
8) Aldri tenn på raketter du har puttet i rumpa (nei forresten – aldri putt raketter i rumpa punktum)
Noen spørsmål?
Nå spilles Blondie - Call me
Et forgjengelig prosjekt
Morgentåke når det burde vært sol. Høst når det burde vært helt først på sommeren – den dagen man legger merke til fuglesangen for første gang eller at vinden er varmere. Kan kjærlighet være sånn? At det er noe som burde – på tvers av årstider og meteorologi?
Av og til tenker jeg det som en akkord – et litt prøvende og forsiktig gitarriff. Men likevel noe som setter melodien; - som gjør at det som kommer etter er så mirakuløst naturlig og storslått. Men hva vet vel jeg?
Av og til blir jeg overveldet av ønsket om å si noe viktig. Eller lytte på en måte slik at jeg forstår. Mot et bakteppe av at dette vi er med på – alle sammen – er et forgjengelig prosjekt.
Kan man bli kjent med noen egentlig? Kan man kjenne hverandre – dele bitene – og dermed legge et bilde?
Nå spilles Madrugada - Strange color blue
Skrivesperremedisin
Når jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive (eller ikke har noe å skrive om), så starter jeg alltid med setningen: Det er ikke gull alt som glimrer. Så fjerner jeg den, og er i gang med noe annet. Ganske effektivt.
Men om jeg nå en gang virkelig ville begynne et innlegg med: Det er ikke gull alt som glimrer – og kanskje ville utdype dette og mene noe om det – ja så ville det ikke gå fordi jeg da ville fjerne det og skrive om noe annet.
Livet er fullt av fallgruver.
Nå spilles Maria Solheim - Too many days
Hipp hurra for Lessing
I går var en regnvåt høstdag her i Oslo, men plutselig kom det inn sommer, sol og fest med beskjeden om at Doris Lessing er tildelt Nobelprisen i litteratur for 2007. Det var en virkelig gledelig nyhet. Og fortjent. Doris Lessing er en meget betydelig forfatter, og det var bra de rakk å gi den til henne (Nobelprisen gis som kjent bare til levende, og hun er nesten 90 år nå). Hun var nevnt som kandidat allerede på 1970-tallet, men så var hun så uheldig (?) å skrive noen fantastiske science fictionbøker, og med Nobelkomitéens allergi for alt som smaker av genrelitteratur meldte hun seg ut av det gode litterære selskap (legg for eksempel merke til hvordan
Dagbladet unngår å nevne disse bøkene i omtalen etter at hun er tildelt prisen - jævla snobber). Men nå har altså den ærverdige komité tatt seg selv i nakken, og ære være dem for det.
Doris Lessing har et i sannhet stort og mangfoldig forfatterskap, og hun er vel verdt å lese. Om jeg ble spurt om det er noen Lessing-bøker jeg ville anbefale til en som ikke er kjent med hennes skriving, da ville jeg ha svart: Hvorfor ikke gå rett til selve rosinen i pølsa og les Shikasta-bøkene? De består av. Shikasta (1979), The Marriages Between Zones Three, Four and Five (1980) – på norsk: Ekteskapene mellom Sone Tre, Fire og Fem, The Sirian Experiments (1980) – på norsk: Sirius-eksperimentene: rapporten fra Ambien II, av de Fem, The Making of the Representative for Planet 8 (1982) – på norsk: Representantene for Planet 8, The Sentimental Agents in the Volyen Empire (1983) – på norsk: De sentimentale agentene i Volyen-imperiet
Dagens fredagspils skal utbringes til Doris Lessings ære. Og så avrundes dette blogginnlegget med: Hurra! Hurra! Hurra!
Nå spilles Karin Park - Superworldunknown
Ved en steinkirke
Det har akkurat sluttet å regne. Vi er våte til skinnet. Håret mitt er helt kruset av fuktigheten, mens ditt er blitt helt slett. Vi er ulike, tenker jeg. Og at du er vakker. At du er det vakreste jeg har sett.
Du blir sittende inne i kirken, mens jeg går ut for å se om vi kan begi oss tilbake til hotellet. Det er sprekker i skylaget, og luften føles både tung og friskere på en gang. Jeg går for å hente deg. Du sitter på dine knær foran alteret og ber. Og når jeg kommer nærmere ser jeg at du gråter.
Ute på gaten ber jeg deg om å stille deg foran kirken slik at jeg kan få tatt bilde av deg. Dette er jeg helt sikker på – at jeg ber deg om det. At du skal stille deg ved siden av døren. Jeg er sikker, hører du – helt sikker.
Helt sikker.
Nå spilles Röyksopp feat. Karin Dreijer - What else is there?
Kultursalong på Kampen
I forrige uke var jeg på kultursalong på Kampen. Et privat arrangement hvor de som kom bidro med forskjellige innslag – blant annet italienske og engelske madrigaler og fransk poesi. Veldig flinke folk. Selv fremførte jeg heltediktet mitt om
Anna Comnena. Første gang jeg har lest det offentlig. Et vanskelig dikt å lese, men det er jo en god historie da.
Vi ble servert portvin, rødvin, te og kaker, og det ble riktig så hyggelig selv om jeg bare kjente to fra før. I det hele tatt var det et veldig positivt initiativ som absolutt anbefales for andre også. Det er faktisk litt gøy å bidra med innslag i en slik intim og trygg setting. Gleder meg til neste gang.
Nå spilles No doubt - Don't speak
Sikadenes sang
Det er ikke så mye som er annerledes. Kanskje noe smaker litt mindre eller at det er en litt forskjellig lukt. Det er kanskje bare det at du kjenner meg for dårlig. At du ikke vet hvor mine sårbare punkter er.
Da jeg var liten og bodde i Albuquerque, New Mexico, var det en som stoppet meg på vei hjem fra skolen. Han påstod at jeg hadde kastet en snøball på han (det var bare en dag det snødde – byen ligger på nesten 2000 meter, så det kunne skje selv om det mest er ørken). Deretter slo han meg. Jeg ble veldig paff og slo tilbake. Jeg traff han under øyet, og han gikk rett i bakken. I fallet slo han hodet sitt og svimte av. Det blødde ganske mye fra kuttet under øyet. To jenter han hadde gått sammen med begynt å gråte hysterisk, - de skrek at han var død. Det var slettes ikke noe hyggelig. Men han kom seg på bena og gikk sin vei. Det er siste gang jeg har slått noen.
Uken etter dro jeg og faren min ut i ørkenen og besøkte graven til Billy the Kid. Det var et stykke å kjøre og underveis stoppet vi på en kafe (en respatex-diner med hovedsakelig trailersjåfører som gjester) og spiste pannekaker med sirup på. Noen år senere dro jeg og noen kamerater for å tyvfiske på Ringvassøya utenfor Tromsø. Det meste av kvelden (og natten også tror jeg men det husker jeg ikke så godt) brukte vi på å gjemme oss fra noen vi trodde var fiskeoppsynet.
Det er sirkler i sirkler. Stemmer som kommer når det blir kveld. Sikadenes sang.
Nå spilles Shivaree - Goodnight moon
Å lære av erfaring
Man lærer av alle erfaringer. Slik sett blir man vel mer voksen og mer moden. Og kanskje visere også. Men med all den kunnskap jeg nå er i besittelse av ville jeg likevel gjort akkurat det samme om igjen. Kall meg gjerne naiv.
det finnes hofter du ikke ville tro
og bryster barmfagrere enn måneskinn
hår lyst og kruset og silkesort som fløyel
og lepper som solbær og jordbærkinn
det finnes gåter som aldri blir spurt
og veier og stier som aldri blir laget
stjerner og planeter som får reise i fred
og storlaks og orfugl som aldri blir jaget
det finnes meitemarkarter man aldri vil forstå
og bakteriegrupper som forblir ukjente usynlig små
i nattens komme er uskrevne vers
av ukjente diktere med hjerter
større enn forløsningens mirakel
og det er hymner og feletoner
med innsikt lengre enn selv tidens orakel
så at jeg ikke klarer å bergta deg
er for intet å regne i det store spill
så, fly min muse - vær evig fri og vill
Nå spilles The Cure - Friday i'm in love
Hvilken neste gang?
Det kan være mange argumenter som er for eller i mot. Debatten til tross er jo likevel konklusjonene gitt. Og man kan ikke presse frem noe som ikke finnes. Ting er slik de er – verken mer eller mindre. Dager vil følge dager, og slik forsvinner selv det mest umistelige.
Det vil komme dager etter denne dagen som bøkene du ikke har lest, ordene du ikke tror på, ansiktene du ikke husker. Det vil komme dager etter denne dagen fylt med tomme hender, - dager med skitne bygater dekket av is og uvennlige øyne som ser rett forbi deg. Det vil komme dager etter denne dagen fylt med ensomme lakener, dager med smakløs ferdigmat, dager med rottens smygende stillhet der den kryper haleløs nærmere og nærmere. Det vil komme dager etter denne dagen med de små ordene, dager med de eierløse hundene, dager med summing av ukjente stemmer på barer, puber, kafeer og avisenes overskrifter. Det vil komme dager etter denne dagen og den neste.
Nå spiles Alanis Morissette - I was hoping
Kall det gjerne vagt
Jeg våkner i et mørke, men så er det bare det at det er tidlig. Jeg slår tåen min i dørstokken på vei inn til badet, og tenker at det der må da ha gjort veldig vondt, men speilet på veggen er ikke der lenger. I dusjen er vannet innpåslitent og kaldt, - såpen derimot er glatt og unnvikende. I et eneste langt buks stuper den mot sluket og forsvinner.
Senere, når jeg barberer meg, kommer det skummende tannkrem ut av ørsmå sår i huden. Jeg gjør meg stor flid og fjerner hvert hårstrå ved roten. Ved et uhell drar jeg noe tannkrem over leppene mine. Det smaker mynte eller nytygd tyggegummi. Når jeg skyller ansiktet blir vannet i vasken hvitt. Med små, svarte flekker i. Som eksklusiv ekte vaniljeis der vaniljefrøene fortsatt er en del av det salgbare produktet.
Jeg kler på meg i en eneste glidende bevegelse, før jeg plystrer på skoene og ytterjakken. T-banetidene tillater ikke at jeg åpner døren så derfor glir jeg bare gjennom den og nesten hele nabohuset, så gjennom fortauet og forbi nedgravde kabler inn i bakerste vogn til linje 3 i retning Mortensrud. En ny dag er begynt og du vet ikke om det.
Nå spilles Nick Cave and the bad seeds – Do you love me (like I love you)?
Would you go to bed with me?
Du sier noe om en bok du har lest. Bytter tema. Du vil ikke snakke om det jeg prøver å si deg. Utenfor er det en liten åpning i skylaget med blå himmel selv om det regner. Du reiser deg opp og setter deg ned ved siden av meg. Så stryker du meg over kinnet og klemmer meg, trykker deg inntil meg. Den lille åpningen av blå himmel blir dekket av en grå sky.
vi er alltid i et øyeblikk, alltid
er vi nærmere enn våre egne tanker
utenfor oss selv, inni hverandre
et fossefall - bølgeskum
i en passerende evighet, er vi
noe fullstendig, noe som føles riktigere enn
å puste eller hendenes grep om en kopp
eller glass eller noe ugripelig
kan man leve et liv? spør du
ryggen din er et manifest av avstand
skuldrene dine er løftet
i en anspenthet du er klar over, en avskjed
eller noe fortiet, en fluktrute du planlegger og gjennomfører
i en sorg som er uutholdelig eller en fortelling
du kaller eventyr
uten ord sier jeg
holder deg helt tett inntil og kjenner hjertet ditt slå
i brystet mitt kysser jeg deg
slik du kysser meg
Nå spilles Touch and go - Would you go to bed with me?
Av alle mine drømmer
En vårløsning i oktober. En stille flod av vennlig varme. Og skuldrene dine jeg liker så godt, brystene dine, når du lar håret ditt henge fritt. Tror jeg. Jeg forbauses over at du er hos meg fortsatt. Som en trofast venn, en livsledsager, en sjelefrende. At du av alle mine drømmer fortsatt er min vakreste drøm.
(bare du)
Jeg vet ikke hvordan du sier
aldri hørt tonen i din klang
hvordan leppene dine smaker
- aldri hatt deg på mitt fang
Jeg vet ikke om det begynner
og ikke hva slutten er
ikke om det er lenge
eller om timen er ganske nær
Jeg vet ikke hvilke tanker
eller løfter som skal gis
Men jeg er likevel så glad
på et eget mystisk vis
Og jeg har også startet sorgen
når du vil gå din vei
Selv om vi ennå ikke har møttes
elsker jeg bare bare deg
Nå spilles Paula Abdul – Straight up
