We aim to please
En grå lørdag her i Oslo. Definitivt høst. Så nå er det til å glede seg til lutefisk på Schrøders i november. Ellers, den observante leser har sikkert fått med seg at det har vært en viss økning i servicenivået her på Til gjenmæle den siste uken. De musikkinnslagene jeg pleier å spille mens jeg skriver innlegg (og som står nederst på hvert innlegg), har pleid å ha en link til artisten (om de for eksempel har en hjemmeside eller lignende).
Nå har jeg også begynt å linke til selve sangen (om den er å finne på Youtube). Så om du klikker på Erik Satie under her får du vite litt om han. Om du klikker på Trois Gymnopédies så får du se en aldeles nydelig tegnefilm over Saties musikk laget av Zdenkó Gasparovich. Håper dere, kjære lesere, vil ha litt moro av dette lille tillegget til bloggen.
Nå spilles Erik Satie - Trois Gymnopédies
Ekornet og frosken - en kjærlighetshistorie
En gang var det et ekorn som ble avstandsforelsket i en frosk. Ekornet synes frosken var det grønneste, vakreste som fantes. Og så sang den så fint om kvelden – time etter time med søte kvekk. Men frosken så aldri den veien ekornet hoppet. Dette gjorde ekornet svært bedrøvet og trist. Så hun gikk til ugla og spurte hva hun skulle gjøre. Vel, sa ugla, det er jo ikke vanlig at et ekorn er forelsket i en frosk. Så det du må gjøre er å bli en frosk. Jammen, hvordan skal jeg klare det?, spurte ekornet. Ugla tenkte seg vel om. Det du kan gjøre er å ta kvae fra et grantre og smøre inn i pelsen din. Så kan du gå til eiketreet og plukke blader. Deretter tar du og limer grønne blader over hele deg til du er helt grønn. Da vil frosken tro at du er en frosk – og dere kan bli kjærester.
Ekornet gjorde som ugla hadde sagt. Nervøs og sjenert gikk den ned til dammen. Frosken var der allerede. Hei, frosk, sa ekornet. Hei selv, svarte frosken. Skal vi bli kjærester?, sa ekornet. Det kan vi mer enn gjerne, sa frosken. Men jeg likte deg bedre som ekorn. Tenk at jeg var så usikker på om du i det hele tatt har lagt merke til meg, at jeg holdt på å gå til ugla for råd. Og så liker du meg likevel. Nå ble jeg vel glad.
Dermed ble ekornet og frosken kjærester. Vidunderlige ting skjer når det er fredag. Det er sant.
Nå spilles Sixpence none the richer - Kiss me
Sorgens fremste sannhet
Sorgen er for stor. Sorgen avler sinne og lyst til å ødelegge. Finne noen å anklage, noen som svikter, - ja, noen man kappe hodet av og holde det bloddryppende i været. Sorgen er en storm, en håpløshet, en gnagende uro hvor det bor onde vesener.
Det er blitt slik at alt må sammenlignes med sorgen. Alt må være like virkelig som den, like endelig, like altoppslukende og grådig. Sorgens vegg er for høy – den tar alt lyset, all utsikt, alle lyder. Sorgen er en global selvforsterkende sannhet.
Og sorgens fremste sannhet er at det ikke finnes håp. At sorgen gjør alt håp forgjeves og meningsløst.
I natt drømte jeg om snø. At jeg lå på alle fire på tjernet og skrapte snøen tilside. Og når jeg endelig kom ned på isen så var ansiktet ditt der nede i det frosne vannet. Uten at jeg klarte å nå deg. Jeg kunne se at munnen din formet ord. Men de var umulige å forstå – det var umulig å få en mening ut av dem. Så sank du sakte sakte og ble mer og mer borte.
Da våknet jeg. Iskald og badet i svette.Nå spilles Evanescense - Bring me to life
En slags avhengighet
I den siste tiden har jeg gått over fra pulverkaffe til nypete på jobben. På ettermiddagen kunne jeg av og til være helt skjelven på hånden på grunn av all koffeinen jeg hadde dyttet i meg, så det var på tide å reve seilene. Nypete er svært ulik kaffe. Den virker ikke stimulerende i det hele tatt – ja, man kan nesten kalle den beroligende. Nypete består av en blanding av soltørkede nyper og hibiscus.
Nyper vokser på noen arter av roseslekten. Man skulle tro at nyper er frukten til disse rosene (slik epler er frukten til epleblomsten på epletrær), men det er den ikke. Nyper dannes av øvre del av stengelen og har ikke egentlig noe i det hele tatt å gjøre med blomsten. Derfor kalles den en falsk frukt. Nyper er faktisk den rikeste C-vitaminkilden vi har i Norge, og om du tar to nyper hver dag så dekker du ditt daglige behov. Den andre bestanddelen i nypete er som sagt hibiscus (latin -
Hibiscus rosa-sinensis, Familie :
Malvaceae). Det er en rød blomst som er velkjent fra plantemedisinen. Den skal blant annet gi lavere blodtrykk (og man kan ikke se helt bort i fra at den også kan virke som et afrodisikum).
Nypete er altså nokså sunt - og slettes ikke verst på smak. Men jeg må innrømme jeg savner kaffekoppen litt. Og det at hjertebanken på ettermiddagen skyldes kunstige stimuli.
Nå spilles Siouxsie and the banshees - Peek-a-boo
Ung lykke og skillingsmerker
Vi stenger snart, så den hyggelige mannen til meg.
Ja, jeg skal skynde meg, repliserte jeg, og bladde raskt gjennom raden med de gjennomsiktige konvoluttene med frimerker i. Nær slutten stoppet jeg brått. Kunne det være? Hjertet mitt begynte å slå fort. Jeg så et lite hjørne – selve frimerket var skjult av de som lå foran. Jeg sjekket prisen. Joda -149 kroner hadde jeg råd til. Jeg banket lett på siden av konvolutten slik at frimerket skulle gli inn bak de andre i sin helhet. Bare sånn i tilfelle ekspeditøren skulle se det.
Da jeg kom hjem skalv jeg nesten på hendene. Det var som om det var juleaften og 17. mai på en gang. Jeg åpnet konvolutten forsiktig og helte frimerkene utover bordet. Og der var det. Mitt aller første skillingsmerke. Tenk å være tolv år og så overlykkelig over en liten papirbit. Jeg har fortsatt det merket. Og skal tro om ikke det kommer til å være en av de tingene jeg tar med meg om det skulle bli brann. Ikke fordi det er spesielt verdifullt, men fordi det minner meg om at man av og til kan finne noe helt uventet.
Nå spilles Amy Macdonald - Poison Prince
Kjedelig og mest opptatt av meg selv
Jeg synes det er vanskelig å dikte om ting jeg bryr meg veldig om. Så derfor er det ikke så ofte jeg gjør det. Selv om disse diktene i ettertid ofte viser seg å kanskje ha en mer allmenngyldig side enn jeg tenkte i det jeg skrev dem, er det ikke så ofte de blir skrevet. Det tror jeg er feil. Jeg må bli flinkere til å dikte om det jeg er redd for å miste. Da tror jeg det blir bedre dikt.
Men også når jeg dikter om ting jeg bryr meg om så dikter jeg. Det blir derfor feil å se på dem som en vitneforklaring eller en eksakt gjengivelse av hvordan det var. Dikt er som ordet sier nettopp det – diktning.
Men selv om jeg dikter om ting – altså sier ikke nøyaktig det som er riktig - så betyr det ikke at jeg ikke dikter om ting jeg vet om. Men slik er jo kanskje livet også. Man lager fortellinger eller tolkninger basert på det man erfarer og at man dermed kan trekke ut det som betyr noe for en selv. Å leve er kanskje på et plan en erkjennelsesprosess?
Nå spilles Eva & the heartbreakers - I am the sun
Når du er borte
Jeg har tenkt litt på diktet til Tor Jonsson – Når du er borte. Diktet går noe slikt: ”Nærast er du når du er borte, noko blir borte når du er nær. Dette kaller eg kjærleik – eg veit ikkje kva det er.” Det er i grunn en veldig melankolsk og nesten litt trist strofe synes jeg. Tor Jonsson hadde jo ikke noe enkelt liv og det er kanskje hans svartsinn som skinner i gjennom her. Samtidig er det jo en sterk kjærlighetserklæring. Men jeg er likevel ikke helt enig med han. Når du er nær er ingenting borte, - alt er her. Og jeg vil også kalle det kjærlighet.
(Det bankende hjerte)Jeg skammer meg over min lengsel og mitt savn
- det er slettes ikke moderne
Jeg skulle ikke skjelve slik når jeg hører hennes navn
eller drømme ved aftenstjerne
Jeg skulle ikke sett solen så lys
eller treets krone fullt så grønn
Morgenduggens morgengys
skulle vært en ubesvart aftenbønn
Pulsen skulle vært rolig ved det minste glimt
om genseren er turkis eller ei
Havets horisont skulle vært et ukjent skimt
uansett hvordan hun fører seg
Skuldrene hennes skulle vært meg likegyldige
og halsen og pannen og håret òg
Leppene skulle ikke vært fullt så fyldige
- skulle ikke likt meg hos henne så
Stjernenes rop skulle gått meg hus forbi
og jeg skulle vært en silikonkonstruksjon
Affektert og kunstig med tvilsomme alibi
Slepen og vrang i retorisk diskusjon
Ja, jeg skulle vært mystisk, unnvikende og dyp
slettes ikke til å begripe seg på
Men mitt hjerte banker slik ved disse øyne blå
At jeg blir ærlig - meg selv - helt til å forstå
Nå spille Bruce Springsteen - Radio nowhere
Rasende fine gardiner
Jeg har fått nye gardiner på kontoret mitt. Med strektegninger av en bil, et fly og en linerle. Skjønt gardin er kanskje å strekke begrepet litt. Det er bare en remse på ca. 50 cm så det er jo ikke allverden av vinduet den dekker. Man kan kanskje kalle det moderne? Den er nokså fin og todelt. Bakstykke (om det er det det er) er ensfarget lys blå, mens forstykket (?) er hvitt med nevnte streker. Når man tar forstykket over bakstykket blir strekene blå. Ganske tøft.
Jeg har aldri hatt noe særlig sterkt forhold til gardiner. De har liksom alltid vært der. Jeg er nok mer opptatt av utsikten. Eller at du vokser for meg hver gang vi tilbringer tid sammen. Det er skummelt og fint på en gang.
Nå spilles Heather Nova - Make you mine
Roing, sykling og sex
Om du skulle oppsummert et slags minste felles multiplum om deg selv – hva hadde det blitt?, var et av ni spørsmål jeg spurte meg selv mens jeg satt på en romaskin og prøvde å komme meg i gjennom de selvpålagte 2000 åretakene. Å ro på romaskin må være noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg. Frem og tilbake uten at det minste skjer. Slitsomt er det også. Eneste fordelen er at det er god trening for lår og armer.
Jeg har lest et sted at det å ha aktiv sex i 10 minutter gir tilsvarende forbrenning som å ro i 30 (sex er altså mer effektiv trening enn roing – altså noen seksuelle posisjoner da vil jeg anta). På 2000 åretak pleier jeg å bruke nesten en time, hvilket da tilsvarer 20 minutter sex. Hadde jeg derimot syklet måtte jeg ha holdt på i to timer. (her antar jeg de snakker om rimelig lett terreng). Ikke at roingen blir noe mindre kjedelig av det.
Men man får jo tid til å tenke litt da, og stilt seg noen spørsmål mens man sitter slik og ror. Og ikke plager man verken fuglene eller fiskene heller.
Nå spilles Kent - Kärleken väntar
I løpet av dagen
I løpet av dagen vil det komme minst fire situasjoner hvor jeg kommer til å tenke på deg. Kanskje flere også. Siden du ikke er her, kommer jeg til å bruke det eldgamle trikset med å se på bilder eller lukke øynene mine og forestille meg hvordan du så ut. Male ansiktet ditt inni hodet mitt med små forsiktige penselstrøk. Og så vil jeg tenke på hvordan stemmen din lød – sette sammen ord og uttrykk fra de mange gangene vi snakket sammen. Bygge en skisse til en samtale – med din stemme.
Ellers skal jeg besvare noen henvendelser, være på et møte, ta fire-fem telefoner, forberede et foredag og kanskje ta en ekstra kopp kaffe like over klokken ett. Men ingenting av dette betyr noe.
Nå spilles Nirvana - Smells like teen spirit
En skurrende radio
Batteriene på radioen er i ferd med å melde pass. Selv med aktiv finjustering blir det skurr når det kommer diskanttoner. Likevel blir jeg ikke irritert. Noe som i seg selv er overraskende.
Eller kanskje ikke. Det er ikke altfor ofte jeg blir irritert. En gang var det en jente som synes det var morsomt å slå meg i magen – mest på tøys, men av og til var det både vondt og ubehagelig. Vi kunne for eksempel stå og snakke, og så ville hun plutselig hoppe frem Hun synes det var hysterisk morsomt. Selv synes jeg det over tid ble litt slitsomt. En dag hun forsøkte å slå tok jeg tak i hånden hennes og dro henne tett inntil meg og kysset henne. Etter det slo hun meg aldri mer.
Nå skal jeg skifte batterier. Jeg lurer av og til på hvor hun ble av, - hun som lo så hjertelig når hun bokset meg. Selv om det bare var den ene gangen så var det noe med det kysset.
Nå spilles The September When - Bullet me
Den som roper i skogen III
Først og fremst må jeg få takke for alle de elektroniske brevene jeg har fått siden
forrige gang det var en FAQ (frequently asked questions). Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på alle epostene jeg har mottatt, men tenkte jeg - tradisjonen tro - kunne oppsummere noe av det dere lesere lurer mest på:
1. Hvordan var
Bukta-festivalen i år?
Bukta ja. Etter noen uker med (kraftig) regn så jeg i år kanskje ekstra frem til å oppleve musikk i midnattssol. Men da jeg ankom Tromsø var det omslag fra tropesommer til typisk sommer (jeg burde egentlig skjønt det da de ringte fra Meteorologisk institutt for å vite hvor i Norge jeg befant meg slik at de kunne varsle regn og kulde der).
Men nok om det. Fra Bukta husker jeg Maria. Og at hun hadde lyst krøllete hår. Synes fortsatt det er litt synd at hun ikke hadde spesielt lyst til å snakke med meg.
2. Hva er en
molok?
En molok er en helt ufarlig øgle med et skremmende utseende. Har påfallende kraftige hudtorner over hele kroppen og to hornlignende pigger på hodet. Og den lever av maur. Så om man er maur blir det kanskje feil å si at den er helt ufarlig?
3. Hva er din yndlingsfrukt?
Basert på alle henvendelsene angående hva som er min yndlingsfrukt har jeg fått en teori om at frukt må være det siste motefenomenet. At frukt faktisk er i ferd med å bli like ”hot” som avokado var på midten av 1970-tallet. Vel, det var en digresjon – min yndlingsfrukt er vannmelon. Særlig sluppet fra 5. etasje. Finnes ikke maken til splæsj..
4. Bestod du
skolemodenhetstesten?
Ja, det gjorde jeg. Mens jeg gikk på videregående var jeg med på en studie om hvordan det hadde gått med oss som startet for tidlig på skolen. På papirene mine fra modenhetstesten stod det med store bokstaver: ”Gutten møtte opp alene” med strek under. De forberedte muligens en bekymringsmelding. Som konklusjon på studien skrev psykologen at jeg hadde tilpasset meg samfunnet bra og var velfungerende både faglig og sosialt. Selv er jeg ikke så sikker.
5. Hvorfor skriver du ikke noe om valget i bloggen din? Du er så upolitisk at jeg blir kvalm.
Hehe, er det deg igjen? Savnet deg faktisk. Et lite krydder i hverdagen er du.
Dere må bare fortsette å sende inn spørsmål. Jeg er her for å svare. Og så må alle ha en riktig god fredag. Jippi!
Nå spilles Midnight oil - Beds are burning
Av det som glitrer
Av det som glitrer vil jeg holde en knapp på solrike høstdager i Oslo. Solrike dager som går over i en mørk og noe kjøligere kveld, men hvor man fortsatt kan sitte under en varmelampe og holde fast ved at det enda er litt sommer. Og at man kan ta en øl til fordi selskapet er så utrolig hyggelig og morgendagen er en hel natt unna.
er det å møte deg et farvel?
skal fargene få navn
eller bli trinn i en nattlig dans
tankene som glir ned i jorden
en ukontrollert glede
det umulige tydeligere enn virkeligheten
og den grusomme følelsen
av allerede passert nåtid
luften sval om pannen
lik et solskinn
noen har glemt å skru av du setter deg på min side av bordet
og kysser meg
aldri
og bestandig
Nå spilles Alanis Morissette - Hands clean
På et fortau i Wergelandsveien
Bilene følger hverandre tett i en stakkato, utålmodig rytme. Den våte veibanen forsterker lydene og gjør at bilene virker hissigere, mer aggressive. Det begynner å bli kveld, - gatelysene er akkurat tent og sammen med billyktene bidrar de til en litt fordreid skumring. Litt inn på fortauet står han og ser på. Han har hendene i lommene, og står med en lett foroverbøyd, sammensunken holdning. Han er kald inntil beinet..
Han har ventet i i fire år. Han har ventet så lenge at byens borgere tror han er en statue som alltid har stått akkurat på den plassen. At han deltok ved Eidsvollsamlingen eller er en glemt komponist eller en soldat fra et eller annet slag. Men det bryr han seg ikke om. Han venter. Mens følgende tanke går gjennom hodet – om igjen og om igjen:
Jeg liker hvordan du utfordrer meg. Jeg er likevel ikke noen dust. Du må vise deg.
Jeg liker hvordan du utfordrer meg. Jeg er likevel ikke noen dust. Du må vise deg.
Jeg liker hvordan du utfordrer meg. Jeg er likevel ikke noen dust. Du må vise deg.
Nå spilles Babybird - You're gorgeous
Husker, husker ikke
Det er så lett å glemme, tenkte jeg mens jeg pusset tennene med triclosanfri tannpasta. Det må være titalls med gode øyeblikk jeg ikke husker. Det er jo mange jeg husker også, men det er nok dessverre mange som er glemt. Selv om de i øyeblikket kanskje har vært større og mer betydningsfulle enn de jeg husker. Men i og med at jeg ikke husker dem er det jo vanskelig å fastslå dette med sikkerhet.
En ting jeg husker ganske godt er fra da jeg var seks år og var fast bestemt på å begynne på skolen. Storesøsteren min hadde allerede lært meg å lese, og nabogutten (og min bestevenn) skulle begynne, så jeg argumenterte tidlig og sent. Til slutt ble det avtalt at jeg kunne begynne om jeg passerte skolemodenhetstest. Men dette måtte jeg gjennomføre på egenhånd. Så jeg syklet av gårde til test en tidlig vårmorgen. Vel fremme oppdaget jeg til min store angst at sykkelnøkkelen var mistet gjennom hullet jeg hadde i bukselommen. Skolepsykologen som gjennomførte skolemodenhetstesten holdt til på en ungdomsskole, så jeg var overbevist om at sykkelen min ville bli stjålet om jeg lot den stå ulåst. Jeg tok derfor ut luften i dekkene før jeg gikk inn og tok testen. Etterpå var det å bære sykkelen hjem gjennom skogen. På trappen utenfor der jeg bodde, lå heldigvis sykkelnøkkelen og ventet på meg. Så jeg var både en sliten og glad gutt den kvelden.
Nå spilles Blondie - Call me
Høsten kanskje (til deg)
Noe med hvordan bladene gradvis slutter å produsere klorofyll. Hvordan de gløder og rødmer. Eller hvordan du holder hodet ditt. Kanskje tonefallet i latteren din. Eller at det kribler i magen min når du smiler. Eller det å sette seg ned ved fontenen i Frognerparken og lytte til samspillet mellom rennende vann og byens lyder. Hvordan dugget på gresset kjennes under føttene.
(til deg)
bare den blå himmel, bare den
bare en stemme av blekkhus
en kjempefest eller tivoli
eller gråtekonenes latter
den tredje morgen
kan sammenlignes med min glede
ved deg
Nå spilles Drömhus - Vill ha dej
Gamle sanger og slikt
Det var rart at du ringte. Jeg ville egentlig fortelle at jeg tror at jeg er forelsket i en annen enn deg. Nei, ikke for å hovere – men for å si at jeg kanskje kan gå videre. At jeg kan være med på å skape en ny virkelighet.
En gang var det noen som spurte meg om veien til Slemdal eller noe slikt. Selv om jeg ikke visste så forklarte jeg alle veivalg i detalj. Trolig fordi jeg hadde et slikt grep om detaljene fikk jeg en slags autoritet, og jeg innbiller meg at de fulgte mine råd. Jeg håper virkelig de kom dit de ville.
Og slik er det med deg også. Er det rart jeg er noe annet enn forelsket?
Nå spilles Maria Mena – Miss you love
Å legge øret inntil bakken
Verden prøver å si meg noe. Derfor legger jeg øret inntil bakken, inntil trærne, til gresset, minstepensjonistene, hundene, de nyfødte myke kaninungene, flaggstengene, statuene og butikkvinduene. Men jeg får ikke helt tak i det. Jeg tror kanskje jeg ikke forstår språket eller har pådradd meg en hørselshemming eller mens jeg er opp så er verden ned eller motsatt.
Jeg er nokså sikker på at det ikke er en anklage, men jeg føler skyld likevel. Som om jeg har gjort en ubetenksom urett eller beveget meg inn på områder hvor jeg slettes ikke har noe med å være.
Verden prøver å si meg noe, men jeg får ikke til å lytte.
det er ingen svar i skogen
det er bare trær
hysj, sier maurene
det tjener intet formål
vi har ikke språk
vi kan ikke høre
det er andre ting vi er opptatt av
døde møll
barnåler
så hysj, hører du
det har ingen hensikt
Nå spilles The Kinks - Lola
Den ukjente soldat
Sorg gjør rare ting med en. For litt siden satt det en kråke utenfor vinduet her. Helt uten forvarsel begynte jeg å gråte. Det dryppet ned i tastaturet, og et øyeblikk ble jeg redd for at tastaturet ville sette i gang å skrive noe helt på egenhånd. Noe jeg ikke hadde tenkt eller følt. Men etterpå så jeg jo tydelig at det nok var jeg som hadde gjort det. For jeg følte ingenting da jeg leste det og ordene ga ingen assosiasjoner. Og når kråka fløy sin vei sluttet jeg å gråte. Som om ingenting hadde hendt.
Eller da jeg gikk overbord med påhengsmotoren og ikke ville slippe, men ble med den helt ned til bunnen. Og at jeg tenkte at: her, under brennmanetene vil jeg være. Helt til jeg ikke hadde mer luft og overflaten kom meg i møte. Og at det eneste stedet jeg ble brent var rundt øynene – som en slags kommentar til at alle telefonnumrene jeg har samlet på i årevis ble slettet da saltvannet trengte inn i mobilen min.
Jeg har en ny redsel i meg. En angst for å snuble. Eller for å miste noe viktig.
Nå spilles Spin doctors - Two princes
En sommer er over
På ”seiltur” i helgen ble trolig årets siste bad gjennomført. Et forfriskende nattdykk sånn på morgenkvisten. Men med en viss melankoli ved seg. Og kanskje særlig fordi årets sommer har vært så spesiell.
Nå kommer høsten. Klare kalde dager og novembertåke. Slik er det. Årstidene skifter, og jeg klarer ikke å la være å stille følgende spørsmål: Har du lyst til å gå ut å ta en øl en dag?
(september)
september kommer som en gammel vaktmester
sier: nå får det holde, nå er det nok
så hjem med dere nå
pakker svabergene inn
i grå tåkeskyer
fjerner gyllent svaiende korn
legger ut brun mold i rette striper
blåser bort lukten av sol og gress
tar sommeren ned
pakker blomstene inn i frø
sender fuglene avgårde
nå er det nok, hjem så
Nå spilles Patti Smith - ghost dance
