Til bølgene
Ad undas direkte oversatt betyr til bølgene. Hvordan kan en slik enkel ting likevel være så beroligende? Utenfor t-banestasjonen på Nationaltheateret sitter alltid en tigger jeg pleier å gi de pengene jeg sparer på å snike på banen. Sett utenfra vil man kanskje tro at det er avlat – men det er det ikke. Det for å huske. Slik det at jeg aldri har paraply ikke er en protest. Eller lukten av jord sent på høsten som snart kommer.
en god kribling
som om morgenen på juleaften
og de gangene du lar håret ditt henge fritt
og når du smiler og når du ler og når
du tenker ting jeg ikke vet og forsvinner
og jeg tenker på måker eller havet
eller på røsslyngens rosa eksplosjon
blant grått næringsfattig grunnfjell
eller epler eller de dumme ting jeg sier
eller de dumme ting jeg er
som du ikke bryr deg om
og hvor godt det er når du kommer tilbake
til meg fra tankene dine og hvor glad jeg blir
når vi snakker og hvor redd jeg blir når
jeg drømmer at jeg ikke er her men et annet sted i verden og
hvor vettskremt jeg blir når jeg tror at jeg
er i en annen tid enn deg hvor
skummelt alt blir når det er fint
Nå spilles The Stranglers - European female
Og svaret er
Jeg har noen spørsmål. Det er fordi jeg skal være quizmaster i kveld. Her er noen spørsmål jeg ikke kommer til å stille: Hva het trommeslageren i the doors? Hvem oppfant ostehøvelen? Hva het tittelrolleinnehaver i barnetv-serien om samegutten Ante (etternavn holder)? Hva er en molok?
Jeg liker spørsmål. Spørsmål har nemlig denne besnærende illusjon ved seg at det finnes svar. Og i noen tilfeller er jo det riktig. Alle har vel på et eller annet tidspunkt svart ja når de er blitt spurt om de var tilstede. Eller svart nei når de er blitt spurt om de vil ha en runde til med råttent islandsk haikjøtt (som virkelig smaker daudir). Og i tillegg til disse basale to vennene – ja og nei – har vi jo en uendelighet av forklaringer, løgner, teorier, formål, påstander og så videre, som ytterligere eksempler på svar på spørsmål. For svar er ikke entydige. Svaret avhenger på en helt kritisk måte av hva spørsmålet er. Man kunne kanskje si at spørsmålet er svarets mor og far.
Men brorparten av spørsmål er sterile av den enkle grunn at de fleste spørsmål ikke har noe svar. Dette er lett å glemme i en logisk verden hvor vi uavlatelig prøver å sette sammen en mening med det hele.
Tror du meg ikke? Bare se her.
Nå spilles Pink Floyd - Another brick in the wall
Ytre sett og beslutninger
I dag har jeg bestemt meg for å klippe håret. Sånn sett i perspektiv er dette kanskje ikke den største beslutningen denne dagen innehar – ei heller kanskje den viktigste. Og det sier jeg helt uten å skamme meg selv om jeg har fått nokså langt hår over sommeren.
For noen år siden jobbet jeg på gamlehjem. På dette hjemmet var en søt og temmelig senil gammel kone som var veldig opptatt av hår. Hun kunne sitte i timevis og børste de gjenværende grå restene hun hadde. Til tross for at hun var nokså der ute var hun samtidig på en forunderlig måte veldig til stede. Og hun var både glad og optimistisk. Vi fikk god kontakt, og hadde mange hyggelige turer til Frognerparken for å drikke kaffe. Hun i rullestol og jeg plysterende bak. Jeg vet ikke om hennes begeistring for meg skyldes at jeg på det tidspunktet hadde nokså langt og krøllete hår. Men en ettermiddag jeg kom inn med en kopp kaffe til henne strålte hun opp og utbrøt: Nei du verden for et vakkert hår du har!
Det var jo et temmelig uventet og flott kompliment, så jeg kunne ikke annet enn å smile.
Hvorpå hun begeistret utbrøt nok en gang: Og tenner har du også!
Nå tenker du kanskje at jeg sitter og hører på soundtracket fra musicalen Hair, men det gjør jeg ikke.
Nå spilles Green day - Working class hero
Hvor har du tenkt deg?
Jeg lurer på hvorfor det å oppdage noe særdeles vakkert samtidig er litt trist. Er det fordi det setter en grense, - at det er en slags milepæl og derfor noe som er forbi? En erkjennelse som er opplevd som viktig og derfor noe man vil beholde – som igjen betyr at det kan mistes? Kanskje det er slik minner oppstår – at man opplever noe vakkert og at den lille tristheten ved dette gjør at man husker?
Jeg tror jeg har sett det peneste jeg noen gang har sett. Og det gjør meg litt trist. Ikke fordi det spiller noen rolle. Ikke fordi det gjør noen forskjell. Det forandrer ingenting, og er vel i en direkte forstand neppe mer enn en observasjon. En opplevelse som er konstatert, et utsagn om at – jo, det er nok det peneste jeg har sett. Jeg har passert en uomtvistelig grense, blitt en erfaring rikere, og blitt samstemt med høsthimmelens gråtoner.
Jeg finner derfor ingen trøst i at det kanskje finnes noe der ute som er penere. Det er ikke relevant. Det finnes bare et botemiddel: At jeg får oppleve nøyaktig det samme en gang til.
Nå spilles Heather Nova - Not only human
En vennlig logisk ulykkelighet
Noe med summingen fra høyspentledninger. Eller hvordan duggen samler seg til dråper på kronbladene og drypper ned i gresset. Vi skulle gått de små skritt. Tatt på hverandre med en større varsomhet. Og dette underlige at noe som er borte er så nært.
vi bygger en gipsrosett i taket
og kaster støv fra toppen av stigen
smuldrede øyeblikk blir en omvendt
lagvis festkake på gulvet, bløt og fuktig
som nypløyd leirholdig jord
de endeløse rekkene av sidestilte tanker
den tilmålte avstanden i mellom
et velstelt tilsynelatende landskap
vi er uten bevegelse
et reisefølge ved en bussholdeplass
og derfor lukket i vår egen sirkel
på en vennlig logisk måte
hver gang du avviser meg dør jeg litt
det er min svakhet og din styrke
Nå spilles Erik Satie - Trois Gymnopédies
