Hvilken mening har det meningsløse?
Det er et opplæringsprosjekt på gang. Vi er ledd i en samfunnsforming hvor målet er å få oss til å godta udemokratiske beslutninger som er diktert på bakgrunn av fordommer og frykt hos mennesker vi ikke kjenner og hvis motiver ikke er til det beste for oss. Det jeg sikter til er de hysteriske sikkerhetsrutiner som er innført i forbindelse med flyreiser. La det være helt klart: Det er meget trygt å fly. Men det er uendelig mange ganger mindre sjanse for at om noe først skjer når du flyr at det skyldes terrorister. Likevel skal alle i gjennom de mest tullete kontroller hvor det står store søppelsekker med innsamlede flakser, babygrøt og sminke. Selv pilotene må ta av seg skoene for de går gjennom røntgenmaskinen (eller hva det er for noen innretninger de har). Ærlig talt, om en pilot ville sabotere et fly, ville han da smuglet inn sprengstoff i skoen? Har ikke han alle muligheter til å for eksempel lande litt ved siden av rullebanen, - i nærmeste boligbebyggelse eller lignende om han virkelig vil forårsake skade?
Det er helt uten mening slik det er blitt. Og fordi det ikke gir mening ut i fra flysikkerhetsargumenter må det ligge noe annet bak. Og jeg tror at det er en langsiktig plan der vi læres opp til å godta innskrenkninger i hva vi kan gjøre eller ikke fordi det gir sterke, udemokratiske krefter kontroll i en slik grad de aldri hadde fått i gjennom om det hadde vært en åpen, demokratisk prosess bak.
Nå spilles Marte Wulff - Run
Elefanter og slikt
På savannen i Afrika gikk en liten elefant ved navn Otto som ikke var som andre elefanter. Mans de andre helst likte å sprute søle over både seg selv og hverandre, trivdes Otto best med å løpe inn og ut av det tette krattet. Hele dagen kunne han holde på med dette, og med en slik iver at moren hans ofte måtte lete over store områder før hun fant ham.
”Du må ikke fare slik rundt på egenhånd, Otto. Det er farlig der ute må du forstå. Det er hyener, løver og leoparder, og alle disse vil nok gjerne ha en elefantstek til middag,” formante moren han om og om igjen.
Men da pleide Otto å svare: ”Ikke vær redd, mor. Jeg løper så fort inn i krattet at ingen klarer å følge meg.”
Og det var helt sant det. Dessuten så var nok løvene, hyene og leopardene mer redd for Otto enn han var for dem. For Otto var et nesehorn.
Nå spilles Madrugada — The kids are on High Street
Påskekrim
Hun var en meget unnselig kvinne. Lett grående og med en slik holdning av unnskyldning. Som at hun ikke er der. Jeg er på linje 2 på metroen i Paris med retning mot Porte Dauphine. Hun kom på ved Pigalle, og jeg ga henne klappsetet mitt ved døren siden hun tydelig var noe eldre, og også hadde dette trette trekket ved seg. Hun smilte som en slags takk før hun satte seg. Og mens hun satt var det som om hun ikke var der. Jeg gikk ikke av Courcelles slik jeg hadde tenkt. Jeg stod og så på henne som ikke var her. Og mens jeg så forsvant hun, Og hun som ikke var her var her ikke. Jeg gikk av på Charles de Gaulle Etoile og blandet meg med alle turistene som skulle se Triumfbuen. Det var blod der hun hadde sittet.
Nå spilles de Lillos - Sveve over byen
