boink
Det er ikke alltid det er viktig å vurdere ting. Lure på om noe er riktig eller galt, eller hvordan det vil ende opp. Om det er enkelt eller vanskelig. Noen ganger er kanskje håp nok?
boink! sa det når hodene våre skallet
idet vi bøyde oss ned for
å plukke opp vår tapte ungdom
uhell, sa du
ktschj…ktschj! sa det da det spraket
når leppene våre møttes
i et solbærkyss
statisk elektrisitet, sa du
kjærlighet sier nå jeg
Nå spilles Johndoe — Kjøtere
Gammelt nytt eller okei dagens da
Nord-Korea sliter med å brødfø sin befolkning, og jeg tenker på at heller ikke i dag kommer jeg til å lage middag til deg. En kvinne er bitt i hjel av fire rottweilere i Portugal, og jeg teller om igjen de sytten gangene jeg virkelig nøt det å leie deg. På E6 står en bil og brenner, mens jeg tenker at vi burde tatt den ferien sammen før det var for sent. En mor i Tyskland mistenkes for å ha kastet babyen sin ut fra 10. etasje, og jeg merker at det ikke bare er hodet mitt eller tankene mine som savner poesien men kroppen min også. I Novokuznetsk er over hundre gruvearbeidere drept i en metaneksplosjon, og den venstre skoen min er ødelagt uten at jeg gjør noe med enda det er over to uker siden jeg kjøpte meg nye. Taha Yassin Ramadan, tidligere visepresident i Irak, ble hengt på tirsdag, og selv om det er to dager siden dette skjedde våger jeg heller ikke i dag å snakke med deg.
det finnes hofter du ikke ville tro
og bryster barmfagrere enn måneskinn
hår lyst og kruset og silkesort som fløyel
og lepper som solbær og jordbærkinn
det finnes gåter som aldri blir spurt
og veier og stier som aldri blir laget
stjerner og planeter som får reise i fred
og storlaks og orfugl som aldri blir jaget
det finnes meitemarkarter man aldri vil forstå
og bakteriegrupper som forblir ukjente usynlig små
i nattens komme er uskrevne vers
av ukjente diktere med hjerter
større enn forløsningens mirakel
og det er hymner og feletoner
med innsikt lengre enn selv tidens orakel
så at jeg ikke klarer å bergta deg
er for intet å regne i det store spill
så, fly min muse! vær evig fri og vill!
Nå spilles Alanis Morissette - Uninvited
En sporvogn kalt Desire
I dag gikk jeg på en ny og ukjent t-bane i retning øst. Etter at vi hadde forlatt Nationalteateret stasjon duppet jeg av et lite øyeblikk, og da jeg åpnet øynene igjen var det slettes ikke Stortinget vi stod parkert ved. Etter å ha ventet i flere minutter stod dørene fortsatt åpne, og det kom ingen beskjeder over høytaleranlegget. Siden jeg hadde dårlig tid og var utålmodig, gikk jeg ut på perrongen. Der var det ingen å se. Jeg prøvde så å finne en utgang, men veggen var glatt og sammenhengende langs hele perrongen.
I mangel av noe bedre å gjøre gikk jeg tilbake i vognen og satte meg ned. Etter en stund duppet jeg av igjen. Så nå sitter jeg fortsatt og sover på en t-bane jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg av.
Nå spilles Karin Park - Fill it up
Når gode råd er gratis (eller nesten)
I går var det en jente på tv’en som refererte til et kjerringråd om bruk av kaffegrut mot munnsår. Hun prøvde visst egentlig å selge et annet produkt, som etter hennes utsagn var mer effektivt, men jeg må innrømme jeg falt mer for det med kaffegrut. Normalt er jo kaffegrut bare et restprodukt, og gjenbruk/etterbruk til medisinske formål vil jo unektelig gi merverdi.
Bruken av kaffegrut var ukjent for meg, men jeg kjenner til noen andre kjerringråd som er litt morsomme. En jeg selv har prøvd er å gni inn illeluktende fjellstøvler med eddik. Og det fjerner rett nok noe av fotlukten, men de stinker jo veldig av eddik etterpå da. Jeg har hørt om de som vasker bena sine og så gnir dem inn med eddik, men det blir vel nesten som å gå rundt som en fransk vinagrette?
Min favoritt er kanskje: Av alle ting som ikke virker mot forkjølelse, er et glass calvados det klart beste.
Nå spilles Gåte - Sjå attende
En metafor
Innestengt. Vekten av verden. Det lange mørket. Frosten. De meningsløse timene. Ventingen. Stillheten. Et fravær av venner, - et fravær av selv det minste tegn på nærhet.
Men en morgen presser det på. Noe uutholdelig, - noe det ikke nytter å stå imot. Så presser den asfalten til side og titter frem. Den første løvetann.
Nå spilles Patti Smith - Horses
Meningen med døde papegøyer
Noen ganger skulle man ønske man hadde en papegøye man kunne smelle inn i veggen slik at man hadde en veldig død papegøye. Andre ganger trenger man selvlysende spraymaling og dertil egnet underlag – for eksempel en politibil eller fasaden til et riktig ekkelt multinasjonalt selskap. Og noen ganger er det kanskje bare en klem man trenger, eller fjorten timer med sammenhengende dampende sex.
Ting varierer. De er ikke det samme. Heller ikke sinnstemninger. Heller ikke dager. Som dagen i dag. En vårlig fredag med mild vind, sol og to nyinnkjøpte billetter til Patti Smith-konsert 14. juni må avgjort kalles en god dag. Eller forresten, det er nok enda sterkere – den kvalifiserer til betegnelsen ”en av de bedre dagene”. Og fra langt borte et sted er det en kald halvliter som roper på meg.
Er det noen spørsmål?
Nå spilles Patti Smith - Gloria
En folketom by
På min daglige tur gjennom Uranienborgparken, på vei mot Frogner, fant jeg i går et silkelommetørkle. Med kniplinger. Og forunderlig nok duftet det av lavendel. Det lå på gangveien og var tydelig nymistet, men det var ingen å se i nærheten. Jeg var litt i stuss på om jeg skulle henge det opp på gjerdet til barneparken der, for på den måten å gjøre det synlig om noen kom for å lete, men en innskytelse gjorde at jeg puttet det i lommen.
Senere, på vei tilbake, stakk jeg hånden i lommen for å kjenne på den myke silken. Men da var lommetørklet borte.
Nå spilles The Stranglers - Let me down easy
Sommerfugleffekten. Ariadnes tråd.
Dagene. Nettene som følger dem. Årstidene. Den knirkende døren. Suset fra radioen på en ledig frekvens. Begrep det er så vanskelig å bli kvitt: Den siste olje. Kantate for en drømmer. Sommerfugleffekten. Ariadnes tråd.
Alle bakveiene. Summingen i trikkeskinnene. Å vite at noe kommer. Eller at noe er passert. Kulden når man stuper ut i havet. Den salte smaken. Det å flyte. Det å være våt og bli tørr igjen. Lav reiseradiomusikk fra passerende båter. Hvalens lavfrekvente sorg. Det rytmiske i bølger som slår mot land. Vinden. Skyene.
Den ensomme kaffekoppen. Brød delt i skiver. Stillheten. En ny dag vil noen hevde. Men de er ikke her.
(bare du)
jeg vet ikke hvordan du sier
- aldri hørt tonen i din klang
hvordan leppene dine smaker
- aldri hatt deg på mitt fang
jeg vet ikke om det begynner
og ikke hva slutten er
- ikke om det er lenge
eller om timen er ganske nær
jeg vet ikke hvilke tanker
eller løfter som skal gis
men jeg er likevel så glad
- på et eget mystisk vis
og jeg har også startet sorgen
når du vil gå din vei
selv om vi ennå ikke har møttes
elsker jeg bare bare deg
Nå spilles Sivert Høyem & the Volunteers — Don't pass me by
Fra et lite omtalt bybilde
På fast grunn. Begge bena på jorda. I stille positur. Statuesk. Urørlig og fjern. Utilnærmelig på en litt avvisende måte. Og samtidig denne roen som er blitt så berømt.
De fleste som passerer ser bare overflaten. Derfor må de stoppe opp og gi seg tid. Følge skyggenes mønstre på ansiktet når solen stiger og går ned. Hvordan tilsynelatende metalliske linjer likevel har et liv, - en sakte bevegele, en dans. Og de mest tålmodige, de som tar seg riktig god tid, strekker frem en vennlig hånd. Stryker over den kalde bronsen. Og når de gjør det åpner hjertene seg og de forsvinner. Sett utenifra kunne man tro at de aldri hadde fantes. Men innenifra er det en tilstand av fest og glede. Slik det alltid er når to hjerter møtes.
Nå spilles The Killers - Bones
En pose med lakrissnorer
Sweet dreams are made of this
Who am I to disagreeDu forstår ikke hvordan du virker på meg. Det er viktig at jeg forteller deg at det meste jeg tenker og gjør forholder seg til deg. Jeg er hva du vil kalle på grensen. Smårar. Men slik jeg ser oss er vi større enn det. Kan vi være et århundre - et snev historie? Noe som er skrevet ned i en bok eller filmet i bruddstykker?
Eller vakre kvinne, er vi de tomme kirkene? En slags panikk, -den frykten man føler når man står ved et altfor høyt fjell eller en altfor bred elv?
Det jeg liker ved deg er dette: Du tar min hånd og stikker fingeren i jorden. Og vi legger hodet på skakke og lytter. Så smiler du til meg når vi hører de ubrukte hjerteslag. Som om de unngår oss. At stillheten i seg selv er ekspressiv.
Mitt spørsmål er likevel grunnleggende: Kan jeg basere mitt liv på dette? Vil jeg bli lykkelig og opplyst, og ende mine dager som en sjarmerende munter bestefar med grått skjegg og en aura av visdom?
Nå spilles Red hot chili peppers - Aeroplane
På vegne av vanvittig mange II
I kjølvannet av VM på ski i Sapporo stusser jeg over følgende: Det er for så vidt greit at noen velger å bruke tiden sin på trening og strebe etter å bli best i verden, men må det nødvendigvis følges av en ikonisering og fokusering helt hinsides rimelighetens grenser? Dette er tross alt mennesker som strengt tatt må ses på som relativt egosentriske. For all del – de er sikkert hyggelige nok, det er ikke det. Men de gjør jo strengt tatt ikke noe nyttig, og måten de piner kroppen sin på har jo lite med sunn kroppsutfoldelse å gjøre. Og rundt dem er det et omfattende og kostbart apparat for at akkurat den ene idrettsutøveren skal lykkes. At et slikt fokus på personlig suksess lanseres som forbilder, virker på meg urimelig. Og den mediadekningen de får står i hvert fall ikke i forhold til det de bidrar med av konstruktive og sunne verdier.
Nei det burde være et sterkere fokus på hverdagshelter som faktisk gjør noe bra for andre, og ikke på ensporede idrettsutøvere som bare tenker på personlig suksess
Nå spilles Leonard Cohen - Everybody knows
På vegne av vanvittig mange
I det siste har jeg merket at jeg i økende grad irriterer meg over frimodige mobilbrukere. Og da tenker jeg ikke på de som sitter på t-banen og skriker til en i den andre enden slik at hele vognen får ta del i store og små ting: ”HÆ!? Jeg hører ikke – jeg sitter på t-banen skjønner du. Hva legen sa!? Jo, jeg har gonorré. Ja det klør noe jævlig!”. Det er ikke dem. Det er de som rusler foran meg og snakker når jeg skal forbi. De irriterer meg. De er så totalt i sin egen lille verden. Og når de snakker så går alltid gangfarten ned. Og på smale vinterfortau, rulletrapper eller mellom store og små søledammer er de rett og slett ikke enkle å passere. Og når man til slutt blir tvunget til å presse seg forbi dem, ser de alltid på en med indignert overraskelse, dette - ”du det får da være måte på å bare bølle seg frem – ser du ikke at jeg snakker i telefonen?”-blikket.
Nå spilles Sissy Wish - Do what they say
