Den mørkeste dagen
I dag er den mørkeste dagen. Fra jeg var liten gutt i Tromsø – omgitt av mørketid på alle kanter – har denne dagen alltid hatt en spesiell betydning for meg. På mange måter tror jeg denne dagen er viktigere enn både julaften og nyttårsaften. At det går mot lysere tider – at det er sant at det skal bli vår og sommer igjen.
Det er godt å tenke på det når alt er som svartest.
(Mørke i versemakerverkstedet)
I mitt versemakerverksted
er det mørketid og natt
Alle lyse sommerdager
har desembertåken tatt
Men…
Når alt er mest som svartest
titter frem er lite dikt
og handler om det andre
- pene jenter, sol og slikt
om det grønne vann ved Gjende
- og store høye fjell
Og om varmen ved et kaffebål
når dagen går mot kveld
Og da kribler det i magen
og jeg tenker slik som så:
Etter morgendagens ende
kommer fine dager óg
(Kan du kjenne hjertet mitt dunke? At jeg kaldsvetter og skjelver? Kan du merke min angst? Kan du møte mine lepper med dine og kjenne at alt kan mistes - at alt kan forsvinne og bli borte?)Nå spilles the doors - When the music's over
Ventetid
Venter på et tegn fra deg. Venter på at du skal liste hendene dine under genseren min når vi klemmer og varme dem. Venter på at du skal sende meg en tekstmelding eller spørre om jeg vil ha en mandarin eller liste deg opp bak meg og holde meg for øynene sånn at jeg kan gjette hvem det er – enda jeg godt vet at det er deg. Venter på at vi lager søndagsfrokost med egg og bacon og går tur i skogen eller langs havet og går hjem og elsker før vi går på kino. Venter på at jeg sitter ved siden av deg på svaberget og ser på de små dråpene på puppene dine etter at du har badet. Venter på å løsne hårstrikken din og la fingrene mine gli gjennom håret ditt sånn at det flommer som solstråler. Venter på et tegn fra deg. Det minste lille tegn.
Nå spilles Blondie - Call me
Desembermorgen
Hei, kan du hjelpe meg med en ting? Jeg tror jeg har mistet noe jeg trenger eller vil få bruk for, men jeg vet ikke helt hva det er. Kan du hjelpe meg? Kan du hviske de forløsende ordene, - de lindrende, de riktige, de viktige? Det er mørkt her. T-banen er ikke kommet enda. Jeg ser ut til å bli den eneste påstigende når Mortensrudbanen (linje 3) forhåpentligvis snart glir inn på perrongen her. Det regner. Det er midt på svarte vinteren og regner. Hvem skulle vel trodd det? Jeg har for mye klær på meg, - jeg er for underlagt vaner og for forutinntatt i hvordan man skal kle seg - fordi det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og dårlige knær. Jeg tror skoen min er ødelagt. Det kommer rare lyder fra venstre sko når jeg tråkker, og jeg føler at jeg synker en centimeter eller to ekstra når jeg går. Eller er det kanskje veien som er mindre finfordelt enn antatt? At asfalten er trykkfølsom og at jeg setter venstre fot hardere ned enn høyre? Det er så mørkt her. Så langt unna stjernestatus del vel går an å komme. På tvers av en hver linje - ja nesten rettvinklet. Noe geometrisk som mangler det gyldne snitt og derfor fremstår usymmetrisk kanskje. Men her babler jeg i vei, uten å la deg komme til orde jo. Jeg snakker for mye. Er for lite flink til å lytte. Snakke, snakke, snakke. Jeg tror ikke det har noe med usikkerhet å gjøre – det er vel mer en redsel. Frykt for at det ikke er noe mer å si. At det tar slutt, og når man da skal finne på noe – så er det ingenting. Bare et mørke der det regner.
Det er hjelp jeg trenger.
Nå spilles Queens of the stone age - No one knows
Penneløs lydskrift
En voksende frihet mellom varme sjikt. En føhnvindseffekt. Men jeg er egentlig ikke så fornøyd med tingenes tilstand. Jeg vet ikke helt om jeg tror på globalisering. For å være ærlig så tror jeg at jeg egentlig aldri har trodd på det. Enhver helhet kan brytes ned i mendre biter. Det er kanskje det som er problemet. At man gjennom dekonstruksjoner kommer frem til intensjoner, grådighet og baktanker, - slikt som forsvinner når man skalerer opp og kutter alle hjørnene for å få ting til å passe sammen. Det er noe påtrengende motløst ved dette. En slags vedvarende trussel om håpløshet.
Men samtidig begynner det å bli varmere. Tampen brenner. Could any hell be more horrible and real than now?
penner jeg har glemt
som ordene de skrev
om sommerfuglsang
timen før daggry
blåhvalens lavfrekvente sorg
ondskapen og hatet, henrettelsene
de avrevne fluevingene
solen i ditt hår
er aldri skrevet
ingen ord har gitt
et ufullstendig bilde
Nå spilles Rockettothesky — Barrie for Billy Mackenzie
