Flyndren og t-banen
Noen ganger tenker han på båter. All slags båter; – robåter, seilbåter, ferger, supertankere, katamaraner. Fregatter, hangarskip, kryssere, motortorpedobåter. Kajakker, flåter, ishavsbrytere, skjærgårdsjeeper. Andre ganger tenker han at tangen er håret hans, og at flyndren som kiler under ryggen er en gammel golden retriever med vannskrekk.
Det er et slektskap mellom oss. Noe felles på et genetisk nivå. Et sted hvor vi ikke trenger å forklare eller be om unnskyldning. Som i t-banens lille verden, hvor de som er fullstendig ukjente får et ufrivillig felles opphold før dørene åpnes.
Jeg tenker på han som ligger på havets bunn og drømmer om båter, og når knærne våre nesten er nær hverandre fordi vognen gjør små, krappe byks, dikter jeg til deg
dine brune brune øyne
fyller meg med sang
med storm og munter latter
- med ukjent virketrang
slik dine kvinnelige former
gjør meg glad og hard og varm
hvis jeg kan kysse dine lepper
- eller hvile i din barm
så når vi møtes her på banen
vil jeg hviske ømt og si:
du min vakre drømmekvinne
- skal jeg rømme eller fri?
Nå spilles The Knife - Silent shout
Sjokoladen rasker over isen
Selskapet er lukket. Det er ingen flere invitasjoner igjen. Det er stengt. Låst. Og bak de lukkede dørene blir det gjort avtaler, forlik, overenskomster. Det blir fremsatt tilbud og gitt avslag. Det er her du finner aktørene. De aktive. Spillerne. De med innflytelse og makt.
”Hehe, livet er en boks med sjokolade ja”
Det er ulver i mosen. Du kan gjenkjenne dem på grønnfargen. Det gjelder å skrive seg varm, - snart er alt bare en eneste deilig flyt, og du er i stand til å utforme de mest grasiøse utlegninger og de mest dyptgående resonnementer. Før det like etterpå kommer en beklemmende taushet hvor noen kremter og de fleste ser ned. Et kostelig øyeblikk. Smaken av negativ suksess. Smaken av nederlag.
Vi kommer gående over isen – det er fire stykker av oss. Den lengst til høyre har brodder, de andre forsøker å holde balansen samtidig som de sklir forsiktig fremover. Den med brodder er populær. Alle vi andre forsøker å holde fast i ytterplagget, vi er som tre kurtiserende åttiåringer – det lyser lårhalsbruddangst og ramlefrykt fra øynene våre. Noen ganger snerrer vi mot hverandre. For det er dette med å ha det på tunga. Først søker hjernen etter ordet, men ord du bruker sjelden tar lenger tid å finne. Jo hardere du forsøker å komme på dem, jo mer informasjon flakser omkring i hjernen. Og slik ødelegger du sjansen for å finne ordet. Og tier.
Nå spilles Catatonia - International velvet
Sommer er best
Det er noe eget med at sommeren starter på alvor. I helgen var jeg nede på sørlandet og fikk ut båten. I år var det ekstra spennende siden jeg nylig ble rammet av en temmelig hard prolaps i ryggen, og har hatt diverse nerver i klem - noe som har gjort meg nokså lite mobil. Men jeg klarte å hinke over fjellet og få sjøsatt båten.
Og i går var det morgenbad med kaffe og reiseradio på svaberget.
Også i år kom den gode følelsen krypende – sterk og mektig. Sommer er best.
Nå spilles R.E.M. - Losing my religion
En tidlig morgen i labyrinten
En form for kommunikasjon. Skjønt jeg tror det ikke virker lenger. Jeg tror du har sluttet å bry deg om hvordan jeg ordlegger meg, hva jeg er opptatt av, meninger og tanker jeg har. Eller kanskje det bare er meg. At jeg overfører en oppgitthet over på deg. At følelsen jeg har av at du ikke er der lenger rett og slett er at jeg ikke er der lenger.
Det er kanskje solen. At jeg blir varm og slapp. Og den konstante gnagingen i ryggen. En slags indre solbrenthet bare avbrutt av korte, intense lyn når jeg beveger meg uforsiktig eller snubler i noe. Jeg kan ikke sitte på gresset i frykt for at jeg ikke skal klare å komme meg opp igjen. Men det gjør jo ikke gresset mindre grønt. Og det er frustrerende at den andre siden, der det er grønnest, er på denne siden.
Husker du måkene? De som bare gled fordi uten en lyd – lå og vippet uanstrengt på vinden, og du ba meg resitere måkediktet mitt og jeg bare husket hvordan det sluttet. Nå har måkene landet og står og skriker til hverandre. Hvorfor vet jeg ikke. Det er ingen synlig grunn til at de skal krangle – ingen fisk eller halvspiste kebaber. Vet du hvorfor de bråker?
Nå spilles Elisa - Come speak to me
En harmonisk blanding
Man kunne kanskje kalle det en sårkant mot noe rødlig, - den myke
varmen når håndflaten passerer så nært at hårene berøres men ikke huden. En samtale vil du kanskje tenke, - dette å være noen, dette å vite at noen er der.
Den vanskelige delen er alltid den største. Den er som en uavklart revne i en ellers krystallklar logikk. Det er en skygge av det truende, det som kan ødelegge, det som kan knuse våre selvbilder og etterlate oss nakne og ydmyke. Derfor har vi krigsklare soldater i håret, beruset av blod og lukten av brennende bilvrak.
Det er en uventet sorg i oss, lik sukkertaren som bare forsvinner.
Nå spilles Alanis Morissette - I was hoping
