Danse min vise, gråte min sang
Jeg er glad i å danse, men ikke særlig flink. I år ønsker jeg meg derfor en
slik i julepresang. En som kan alle grunntrinn og ikke blir sint når jeg tråkker feil hadde vært fint. Ja noen å danse med hadde i det hele vært både gøy og ønskelig.
Men faren med en slik robot er at vi kan bli for nært knyttet til hverandre. Og når jeg en vakker dag smiler til henne og sier noe med at hun er så smidig, aseptisk eller elektrisk – så vil kanskje kretskortet hennes smelte helt. Det ville vært trist.
Nei, jeg tror heller jeg ønsker meg fred på jord.
Nå spilles Frank Sinatra - Strangers in the night
(og kanskje det er noen som vil danse?)
De hviskende stemmene
De hviskende stemmene. Kan du høre? De som forsiktig forteller deg om å kjenne på innsiden av tankene dine, - kjenne på en trygg og god pust som ikke er din egen men din egen likevel. Kan du høre dem? Jo, jeg tror du gjør det – det vokser i deg kan jeg merke. En ubrukt mulighet du tiltrekkes av, - en mulighet som du er redd for å forspille. Er det derfor du er så nennsom?
Det er en komplisert virkelighet. Det finnes ingen enkle svar. Vinteren er her og jeg fryser på hendene. Jeg vet at det meste er vanskelig. Sammenhengene er store og vevd inn i hverandre, og det er alltid noen som må betale prisen. Noen som aldri når opp, - aldri blir gitt muligheter eller valg. Og begge kan vi alt om kulden. Det er ting som taler i mot. Men jeg tenker vi er på slutten eller starten av en reise. Vi må bestemme oss på egen hånd. Vi kan ikke spørre noen til råds – ikke ekornene, ikke måkene, ikke byduene trikkene kaffebarene trærne. Muligheter vi er gitt. Valg vi kan ta.
Og i ekkoet fra tankene dine når de glir inn i hodet mitt undrer jeg - om det aldri begynner for oss, - betyr det da samtidig at det heller aldri tar slutt?
Nå spilles Nick Cave and the Bad Seeds + Kylie Minogue — Where the Wild Roses Grow
vi kunne vært et magisk persisk teppe
Vi er midt i en mørketid. Stearinlysets blafrende flamme sender dansende skygger på veggen. Vi kunne snakket om en god bok, et kunstverk, en gripende film eller en kommende sommermorgen, men vi tier. Det dirrer svakt i gulvet når trikken passerer.
vi kunne vært et magisk persisk teppe
vår ornamentikk kunne etterlatt
en måpende menneskemengde
når avstanden mellom øynene våre forsvinner
og vi bytter hoder
kunne vi vært et svevende mirakel
jorden mindre enn et sakspapir
vi kunne holdt de barnlige fingre
reist oss opp, feiret i tranedans og
holdt om de skjøre ting
strøket hverandre over håret
et slags selvportrett, de store ting vi
noen ganger tør tenke
Nå spilles Beth Gibbons & Rustin Man - Funny time of year
Sykkelen, muligheter og slik det er
Fant denne i et gammelt dokument. Et morsomt gjensyn.
SykkelenLykken kom syklende sånn kvart på ett
En vakker eksosfri kvinne
En blond gudinne jeg måtte vinne
Bortenfor galt, bortenfor rett
Lysegul kjole med flagrende splitt
Mot det blågrønne skjær i skogens løv
Og som stjerner i tusener det lette støv
Så yndig et skue - Hun smilte blidt!
Munnen rød. Så nær vi var en stund
Deilige tanker om solen, svaberg og sommer
- de vidunderlige tider som kommer
i dette evigvarende korte sekund
Og imellom oss på den solfylte vei
var det glede som ufødte barns latter
Regnbuen kom ned på jorden i fargeklatter
Umulige muligheter som viste seg
Men hva skjedde så? - Hun syklet forbi!
Uten å høre min skrikende lengsel
Beholdt nøkkelen til mitt hjertes fengsel
Uten å se meg. Uten å ense mitt ømme beileri
Hva tenker jeg nå - etterpå?
At livet er litt poetisk i alt det grå?
Nei, hele høsten og vinteren og,
tenker jeg, syklende gudinner kan jeg aldri få
Nå spilles Portishead — Glory Box
Natten og tåken
Natten og tåken går i ett. Konturene forsvinner slik skyggene gjør det. En tynn tone strekker hendene ut. Fingrene passerer kraniet uhindret og legger sin dissonans i hodet mitt. Det er skjørt der jeg går, - det er en sviktende hinne som kunne vært den første vinterisen. Avgrunnen under er skremmende og forlokkende. Fravær av retning er overveldende.
Jeg liker samtalene våre. Det er noe godt i det å kommunisere. Synes du det blir veldig fylt av patos når jeg sier at det å utveksle tanker og synspunkt, og så bli forstått, er litt befriende? Dette er uvant og nytt. Ellers pleier jeg å gli inn i meg selv, prøver å tolke det som blir sagt, finne ut hva som ligger under, - dekryptere det som sies for å finne kritikken, avvisningen, forakten. Alt det håndfaste som kan brukes for å vende meg bort.
Kan du følge meg ut av natten? Kan jeg legge armene rundt deg og løfte deg opp slik at du kan hviske i øret mitt hvor jeg skal ta til venstre og hvor jeg skal ta til høyre?
Nå spilles The Knife - Heartbeats
Novembermorgen
En fugl. En naken grein og en fugl. Månen som gir det hele et blekt lys. En kommende vinter. Kulden er tett på. November. Det er en kommende vinter og vi er en fugl sittende på en naken grein. Vi er alene i parken, opplyst av månen. Vi er omgitt av en sterk vilje for hverandre. Som når jeg holder brystene dine i hendende mine og kjenner på den myke vekten. Tomlene mine som stryker brystvortene dine slik at de vokser og blir harde. Og øynene dine som lukker seg sakte og hodet du legger svakt bakover mens du presser deg mot hendene mine.
En fugl. En naken grein og en fugl. Månen som gir det hele et blekt lys.
Nå spilles Röyksopp + Karin Dreijer — What else is there?
Utenfor allfarvei
Å møte nye mennesker er av og til å sammenligne med å begi seg ut på en reise. Et nytt landskap, et nytt land. Og hvordan – når man har lært seg kollektivsystemet og navnene på de store byene – det kan være en rikdom av nyanser i de små bakgatene, det som er litt utenfor allfarvei, blomstene i veikanten.
Og som når man er på reise, er det disse små tingene man fester seg ved. Det er klart at severdigheter som Eiffel-tårnet og Louvre er imponerende, men det er på bluesklubben om kvelden at den gode stemningen kommer. Følelsen av å være i et annet land – ikke bare være en turist på besøk, men at man faktisk opplever den livgivende gleden ved å være i et annet land.
Nå spilles Maria Solheim - Too many days
Blåhvalens lavfrekvente sorg
Det eneste som betyr noe. Det er dette jeg tenker på. Det eneste som betyr noe. Alt det andre er ikke viktig tenker jeg. Og jeg tenker at så enkelt og så vanskelig er det.
penner jeg har glemt
som ordene de skrev
om sommerfuglsang
timen før daggry
blåhvalens lavfrekvente sorg
ondskapen og hatet, henrettelsene
de avrevne fluevingene
solen i ditt hår
er aldri skrevet
ingen ord har gitt
et ufullstendig bilde
Nå spilles Blondie - Call me
Flaskepost II
Kjære a,
jeg prøver å ta innover meg at du er borte. Prøver å for eksempel se på filmen (om jeg er på kino) samtidig som jeg tenker på at du er borte. Prøver å ta innover meg at jeg er nødt til å være (inni hodet mitt) to steder til en hver tid. Husker du at jeg var så redd for miste deg? At jeg skulle glemme og du skulle forsvinne sakte og umerkelig? Vel, nå vet jeg jo med sikkerhet at du er forankret dypt og nærværende i meg, og at vi kan være sammen bestandig. Bortsett fra at du er borte da, i verden utenfor meg altså, og at jeg derfor må gjøre andre ting enn å være sammen med deg også.
Det har vært en merkelig høst. Det er kanskje noe med lyset, eller hvordan båtene ikke blir tatt opp av vannet. Jeg har levd en hel uke på hummer. Smaken er en besettelse – jo oftere jeg spiser det, desto flere nyanser oppdager jeg. Jeg klarer meg fint uten bøkene, - det er slett ikke så vanskelig som jeg trodde. Husker du den gangen jeg leste for deg? Da tenkte jeg at ordene ville være igjen lenge etter at vi var borte. Nå vet jeg at ordene kan byttes ut, mens det kan jo ikke vi.
Apropos film, så vekker det en del oppsikt at det renner blod fra øynene mine. Jeg forsøker å skjule det ved å ha på for eksempel en rød hatt, men de skremte blikkene jeg møter viser at den i seg selv ikke er nok til å trekke tankene til de forbipasserende bort fra skrekkfilm og grøsser. Det gjør meg trist at de ikke kan se meg for den jeg er. At jeg vekker gru istedenfor glede. Noen dager hender det jeg holder meg innendørs – i hvert fall så lenge jeg klarer. Før veggene kommer for tett mener jeg. Tror du man trenger menneskene fordi det er det eneste som gir oss bevissthet om oss selv?
Visste du at hatter rimer både på latter og katter? Det har jeg tenkt mye på – at det er en forbindelse mellom latter og katter, - en overgang som er skjult men likevel så opp i dagen. Det er slående hvordan det finnes noe logisk og selvfølgelig om man bare gir seg tid. Vi fikk aldri tid nok, men vi har jo tiden foran oss da. Tenkte bare jeg ville klarlegge dette for deg i fall du skulle undre deg.
Jeg forblir, din som alltid
s
Nå spilles elisa - Come speak to me
10 ting som gjør meg lykkelig
Dette er på oppfordring fra min
mentor. Jeg er ikke så flink på sånne lister (redd for å svare feil), men vil bare understreke at listen ikke er uttømmende og at punktene ikke er i noen prioritert rekkefølge:
1. Å drikke café au lait utenfor Operaen i Bordeaux
2. Når TIL vinner tippeligakamper.
3. Fredager.
4. Den andre halvliteren på fredagspilsen.
5. Vakre kvinner i røde kåper.
6. Være på toppen av for eksempel Glittertind.
7. Å ta morgenbad på sørlandet og så soltørke på svaberget med Reiseradioen i bakgrunnen og varm kaffe til.
8. Sykkeltur i Danmark med telt og sovepose.
9. Øyeblikket når flyet forlater bakken.
10. Sommer-Oslo med varme lange dager og turer til Hovedøya.
Ballen sendes videre til:
OJ,
Anette,
Frk. Hansson og
Elisabeth.
Nå spilles Madrugada + Ane Brun — Lift Me
Tvetydig dobbelthet
Tvetydigheter er spennende. De fremstår ofte som valgmuligheter – at vi kan smake på begge og så velge den som passer oss best. Eller motsatt, frykte den skjulte muligheten vi ser men er redd for. Tvetydigheter kan tolkes, og vi lever i en verden full av tvetydigheter. Men tvetydigheter er i sin natur dobbelthet - selv om de tilfører rikdom og dybde, så gir de også usikkerhet. For eksempel kan ordet ”og” bety ”og samtidig” eller ”og dessuten”. Tvetydigheter gir rom for tolkning.
Hun elsker meg. Hun elsker meg ikke.
Nå spilles Sissy Wish - About a machine
Halve kongeriket
Det er noe jeg har fryktelig på hjertet:
Jeg vil legge fortellingen i en tidløs fortid. La det være en blanding av virkelighet og uvirkelighet. Så vil jeg tilføre en enkel moral, men likevel gi det et preg av livsorientering og belæring.
Jeg skal fortelle om hvordan du noen ganger er nær, ja nær på en slik måte at jeg føler at jeg kjenner deg. Og om når du plutselig bare tier. Om ansiktet ditt jeg bare har sett på bilde, og hvordan det nå begynner å bli så lenge siden at jeg er usikker på hvor ansiktet ditt begynner og mine drømmer slutter. Det skal handle om at det er viktig å beholde håpet, - ja at håpet kanskje er det eneste vi har. Så vil jeg tilføre noen kjente elementer – noe med trær eller kaffe eller katter, - slik at du får noe å henge historien på, noe du kjenner og er fortrolig med.
Slik vil jeg forme et eventyr. Det var en gang.
Nå spilles Kaizers Orchestra - Ompa til du dør
Vi er på utsiden av et amerika
Det å føle seg annerledes. Utenfor. Som Steve Martin i filmen
The Jerk, der han vokser opp i en negerfamilie, og skjønner at han er annerledes når han ikke klare å følge rytmen verken til rhytm & blues eller gospelsanger. Og moren som slipper bomben: “Navin, it's your birthday, and it's time you knew. You're not our natural-born child.” Navin: ”I'm not? You mean I'm gonna STAY this color?” Det er i rytmen. I det som uteblir eller at takten forandres til en utakt. At man løfter høyre fot når de rundt en løfter venstre.
Natten. Natten hvor vi er nakne og du sover med armene mine rundt deg og jeg tenker at jeg ikke vil vike fra deg en tomme. At kroppen din er så rolig og varm og at jeg vil stoppe tiden slik at du alltid skal være så trygg som du er nå.
Livet er sammensatt av så mange tråder. Som i går når jeg overhørte to unge menn i 14-15 årsalderen, som samtalte seriøst og allvitende, - slik sånne unge menn er seriøse og allvitende:
”Når jeg lader mobilen med solstrøm på hytta så varer batteriet mye lenger”.
”Å?”
”Ja de varer mye lenger med solstrøm”.
”Det er fordi solstrøm er naturlig, og derfor varer lenger enn kunstig strøm”.
Nå spilles David Bowie - Hang on to yourself
En besynderlig historie
Av alle påfunn er vel dødsstraff noe av det mest besynderlige. På den ene siden proklamerer man i USA menneskets likeverdi og ukrenkelighet, på den annen institusjonaliserer man ”samfunnets” rett til å frata liv. Og det blir endog en egen industri – ”The Prison Industry”. Og når det gjelder
Tookies skjebne er den nå i siste instans overlatt til ”I’ll be back”-Arnold Schwarzenegger.
Det er noe paradoksalt over Tookies historie, det er noe veldig trist og umenneskelig ved den. Den forteller at uansett hvordan man steller seg så er det ingen håp om å kunne få tilgivelse eller gjøre opp for seg. En dom ble avsagt for mange år siden og derfor handler det bare om gjengjeldelse og straff. Og det kalles rettferdighet.
Og jeg undres på hvor den samme rettferdigheten var når barn ble drept i Vietnam, chilenere myrdet utelukkende utifra profitthensyn, tusenvis av innbyggere i Hiroshima og Nagasaki ofret for et teknisk eksperiment, eller kulene fløy ved Wounded Knee. Hvor er dødsdommene for disse mest bestialske blant forbrytelser? Hvor er de?
Jeg tenker at rettferdighet bare er et ord. Et tomt ord uten meningsinnhold definert av de med makt.
Nå spilles the doors - People are strange
