Vi er havfolket
Vi er havfolket. I fullmånelys danser vi på stranden og gir ro til natten. Vi holder hverandre i hendene og stryker bølgene så forsiktig at hvalen kommer opp og puster. Vi er hav mot land, puls mot puls.
På veggen er et rom som speiler et ansikt og gulvet er en himmel med våte klær. Symmetrien er omvendt og vakker. Det er ingen vei ut. Skybruddene går inn i seg selv og veggene blir aldri noe annet enn grå. Det er en syklisk tilstand av noe evig som slites rytmisk i stykker. Det er det ømmeste mirakel og en tiltagende lukt av lavendel.
Hører jeg din latter vet jeg det er deg.
Nå spilles Röyksopp - Only this moment
Det verste jeg vet
Det verste jeg vet er å ha skrivesperre, og det har jeg hatt i nesten et år nå. Fra å være en skrivende er jeg blitt uten identitet, eller rettere – uten virkemidler - og dermed ute av stand til å uttrykke meg. Slikt gir etter hvert et negativt selvbilde med påfølgende intensivering av skrivesperren. Den onde sirkel om man vil. Jeg har tenkt mye over hva denne tilstanden skyldes – om jeg har skrevet for mye slik at jeg er ”utbrent”, eller at jeg muligens har sagt det jeg ville og at skrivingen derfor er slutt, eller andre tilsvarende teorier. Men jeg finner ikke ut av det.
Det nærmeste jeg kan komme er at jeg, gjennom noen år, har tilegnet meg en viss erfaring i å skrive og at jeg dermed vurderer det jeg skriver annerledes. At jeg er mer kritisk til det jeg skriver – at jeg dreper det i starten istedenfor å skrive det ferdig for så å prøve å rette på det etterpå. Og ting som blir drept i starten blir det jo uomtvistelig ingenting av. Jeg lurer også på om jeg kanskje er ferdig med det å være flink. At det har mistet sin tiltrekning. At det å skrive på en slik måte at det blir likt, viser hvor smart jeg er, får oppmerksomhet og anerkjennelse, er en skrivepremiss jeg ikke klarer å godta inni hodet mitt. For det var aldri mitt utgangspunkt da jeg startet å skrive. Men det er jo mulig det er ble mer og mer slik etter hvert som det kom positive tilbakemeldinger.
Uansett så håper jeg det snart slutter. Jeg er ikke meg selv og har det ikke bra.
Nå spilles Siouxsie and the banshees - Arabian nights
Mellom himmel og jord
Jeg driver tilfeldig gjennom sammenhenger, inn og ut av en ukjent luft – og jeg er vingeløs, ett for tidlig falt løv. Hodet mitt dunker i vegger av ubehandlet betong. Det lukter piss ved hvert hjørne, - stanken av markeringer og bevis er uutholdelig. Jeg er en døende hore. Tarmene mine er på utsiden, magen er sprettet opp og jeg er barnløs og til salgs. Det er skrik i form av udramatiske sendebud som forkler sine hesligheter i lyden av regn vind fallende snø bølger - minnene som er der med sin innstendige realisme lik luktene og fargene.
Dvergers fravær i 10 000 meters høyde ristes inn i turbulensens iskrystaller av tilbakeholdte ord. Jeg drikker kald rødvin og griper din ikke-eksisterende hånd og spør deg om noe jeg ikke tør spørre om. Vikler tanker inn i labyrinter og går meg vill, og det hjelper ikke at de sier at emergency exit er merket eller at det er en svømmevest under flysetet. Fasten seat beltskiltet er uten betydning. I 950 kilometer i timen ber jeg ingen bønn.
Nå spilles The Pretenders - I'll stand by you
Det er dette ene livet vi har
Slik er det. Det glipper noen ganger. Noen ganger glipper det og man får en ørefik eller et kjærtegn. De ubevoktede øyeblikk. Situasjonene da alt kan skje. De gangene man kan oppleve noe helt uventet eller få vite at noe er mistet, noe er tapt for alltid og aldri kommer igjen.
Og uansett hvor mye man konsentrerer seg, uansett hvor mange systemer, unnskyldninger eller forsvarsverk man lager så glipper det. Noen ganger glipper det og man ser seg selv i verden. Samtidig. Man ser både seg selv og verden på samme tid.
Det kan være de minste ting. Slik er det. Det glipper noen ganger.
Nå spilles The Cure - Friday I'm in love
Fin kveld med Heather Nova
Konserten med Heather Nova på Rockefeller i går var en flott forestilling. Særlig fantastisk var stemmen hennes, som var uvanlig klar og nyansert. Jeg synes faktisk hun var bedre live enn hun er på plate. Ganske så imponerende. Låtvalget var også meget bra, fin mix mellom gammelt og nytt. Publikum kunne vel kanskje vært litt mer engasjert, men det var et sterkt innslag fra Oslo vest og de synes kanskje det å la seg rive med på konsert er å miste litt ansikt? Høydepunktene for meg var uten tvil Walk this world og Winterblue.
Nå spilles Heather Nova - Walk this world
There is always tomorrow
I morgen skal to tunge tårer møtes og bli et mykt bakteppe for ravneklør som graver seg inn i underarmen – hardt, slik at det blør. Fuglens hese insisterende skrik skal skremme de få gjenværende og sette dem i en tilstand av ubesluttsomhet – i mellomrommet der ingen hjelper eller handler. Det skal være noe dypt symbolsk ved dette. Et eksempel på den menneskelige tilværelse som gjennom fuglens skrik og baksende vinger og blodet som drypper fra underarmen får et bilde en representasjon et uttrykk. Det skal ikke stilles spørsmål om hvorfor fuglen er sort, ikke hvorfor det er et bakteppe av tårer.
Utenfor er det en park der gresset er dekket av gult løv. Plassert i en campingstol sitter jeg og drikker en Bloody Mary uten stangselleri. Blandingen av sprit, tomatjuice og chili gjør meg lett bedøvet i smaksorganer og hodet. De lekende barna kaster løv opp i luften og en liten hund prøver å fange dem. Jeg fryser på beina og tenker at jeg ikke forelsker meg lenger. Kjærligheten finnes ikke, tenker jeg, det er bare et spill hvor det eneste sikre er at man blir såret. Jeg tenker at jeg skal lage omelett til middag, dette med å knuse noen egg, men lik alt annet hører det morgendagen til. I morgen skal de to tårene møtes og lage et bakteppe.
Nå spilles Röyksopp + Karin Dreijer — What else is there?
Kildevann og skumle tyver
Jeg sitter på Charles de Gaulle-flyplassen og tenker at jeg er glad jeg kjøpte vann til kaffen. Det er så mange mennesker her. Det er så lenge til flyet mitt skal gå. Jeg tenker at jeg har dårlig tid, og at det er noe jeg har glemt og at det er tyver rundt meg. Kanskje han ved siden av har tenkt å stjele passet mitt eller boardingkortet? Han er mørkhudet og sier noe som må være: nei, nei, nei inn i mobilen sin. Jeg tror han er araber og at han snakker persisk og at han helt sikkert skal stjele noe fra meg, men da blir jeg distrahert av en usedvanlig vakker kvinne som ironisk nok kjenner araberen. De kysser. Og kysser. Og kysser. De er nok kjærester, tenker jeg, hun er kanskje gravid og skal føde barnet hans. Og så lenge de kysser er passet mitt trygt. Og boardingkortet også. Jeg er glad jeg kjøpte vann til kaffen. Det er godt å ha en flaske kildevann når man er omringet av skumle tyver og det er lenge til flyet skal gå.
Nå spilles The Streets - Dry your eyes
Vi drikker ikke melk rett fra kartongen, gjør vi?
Talenter jeg ikke visste om. Jeg gir en skildring av sjelen, som var jeg djevel eller gud. Som om jeg forstod dens verdi. Jeg er i et vinterlandskap. Ikke vet jeg hvorfor jeg har en knappenål, men jeg stikker den inn i langfingeren på høyre hånd. I det bankende rød mot den hvite snø er det dråper med DNA-koder. I mønstre av menneskeevolusjon.
den dagen jeg gikk på en annen buss
kom jeg til en annen kant av byen
en rundkjøring ved et tjern
endestasjon ble jeg fortalt
som fikk jeg en sjanse til
vannet rakk meg over hodet
men det vet du naturligvis
det står jo i avisen
Nå spilles Marthe Valle - Dandy
Latte di orchidea
Pusten din er lett og bekymringsløs der du sover og jeg vet at jeg må ha deg og jeg trenger inn i deg forsiktig forsiktig uten å vekke deg og du smiler så deilig i søvne men da våkner jeg og tenker at jeg må ha drømt for du kommer ut fra badet og er nydusjet og når du bøyer deg ned for å tørke føttene dine glir håndkleet du har rundt overkroppen din ned og jeg ser en liten vanndråpe liste seg ned mot brystvorten din og jeg tenker at puppene dine er perfekte og at dette er det vakreste bildet jeg har sett men da kvekker jeg til og tenker at jeg dagdrømmer mens jeg ser på menneskene som kommer ut av t-banen og midt i blant dem som en sol som skinner er du og jeg tenker at spensten i skrittene dine er så velkjent og hvor mye jeg liker den og at kroppen din er sterkere enn den ser ut og hvor glad jeg blir når du oppdager meg og øynene dine som lyser opp og tungen din som raskt stryker over leppene fordi du vet at vi snart skal kysse men da vekkes jeg av noe du sier tett ved øret mitt og vi ler sammen og ser på de andre i parken som også nyter denne sommerdagen og jeg tror du spør meg om vi skal snike oss bort i det tette buskaset ved siden av fontenen og du er uimotståelig kledd i solbikinien din og jeg reiser meg og rekker deg hånden min og du tar den men da åpner jeg øynene og tenker at jeg må ha drømt og når jeg setter føttene ned på gulvet og det er kaldt tenker jeg:
Drømmer jeg nå?
Nå spilles The Stranglers - Midnight summer dream
Avdelingsmøte
Vi kjærtegner speilet og ser oss ikke tilbake. Pakker noe elegant inn i fact-sheets og strør dem fra balkongen. De andre stammer noe om finansiering og videre arbeid, noe om deliverables og Gantt-skjemaer, og du er vakker der du snur ryggen til dem og etterligner en byråkrat med frakk og paraply som akkurat ikke rekker trikken.
Du er så usentimentalt flott i din livsglede. Jeg tror jeg vil kalle din gjerning for resultatspredning. Noe ordentlig som betyr noe for levende mennesker.
Nå spilles The Cardigans - Heartbreaker
Den lille forskjellen
Jeg er mer sjenert enn deg. De sier det skyldes regnet. De mørke tunge skyene som slepte seg noen få meter over bakken og sendte ut lyn hver gang min mor skrek. Tordenen som overdøvet min første ytring, og gjorde at jordmoren slo en gang til. Og så enda en gang. I alt bråket lærte jeg å tie.
Jeg har ingenting å imponere deg med. Du er så fin. Og klok. Grunnene til at du ikke skal legge merke til meg er så mange. Når jeg begynner å telle dem, tør jeg ikke tenke på deg engang. Jeg er mer sjenert enn deg. De sier det skyldes oppveksten min, klassene jeg havnet i, vennene jeg aldri fikk, den lange skoleveien. De sier jeg er usikker. At usikkerheten min gjør at jeg blir sjenert. Fordi jeg er redd for fiendelighet tør jeg ikke søke vennlighet sier de. De kaller meg følsom, sårbar.
En gang tok jeg feil og havnet i ørkenen. Den tørre varme luften. Den røde nedslipte sandsteinen og hvor liten jeg følte meg. Hvor stort alt var. Og jeg tenkte at det ikke er synd på meg. At jeg er heldig som kan tenke på deg. At jeg er heldigere enn deg.
Nå spilles Babybirds - You're gorgeous
En kaffekopp, en ulest avis
De som ikke er her sier det er en ny dag. De hevder at det er en kronologi, og påstår hardnakket at årstidene nettopp er et bevis på tidens fremoverrettede jakt. Men de er ikke her. Bevisene kan derfor ikke tillegges vekt. Det blir en påstand, et argument, en hengende replikk. Det materielle innholdet kan overses fordi det ikke er noe materielt innhold. De er ikke her.
Dette er ingen ny dag. Dette er en gjentagelse. En så selvfølgelig gjentagelse at bevisføring ikke er relevant.
I rest my case.
Nå spilles Johnny Cash - One
En plass i den store verden
Verden er stor. Noen ganger så stor at det er lett å miste oversikten, lett å føle seg hjemløs, usikker, bortkommen, alene. Da er det godt å ha et sted, en by, en slette, et fjell eller noe annet geografisk punkt der man er trygg og føler seg samstemt med omgivelsen. Her er et bilde fra mitt sted:
Når jeg er her så fylles jeg med en indre trivsel. Det er jo selvsagt ekstra hyggelig å være der sammen med andre hyggelige mennesker, men det er ikke noe krav. Det er godt og trygt å vite at det finnes et sted som passer akkurat for meg. Det gjør på en måte resten av verden litt vennligere.
Nå spilles Patti Smith - Land of a thousand dances
