Vet du om stormen stilner
Sakte, elskede, sakte. La dagen klare seg selv. La dagen være noe de andre er opptatt av, noe vi kan betrakte her på avstand, noe vi stenger ute og forlater og ikke bryr oss om. Kom elskede, kom. La oss tie, la oss fullføre hverandres setninger, la oss snakke i tunger i lignelser metaforer kryptiske koder, la oss kysse så ømt at gamle bitre mennesker skammer seg, la oss kysse så ømt at husveggene flasser, så ømt at solen skinner, så ømt ømt ømt at det blir noe helt privat og vi trekker gardinene for og rødmer – du verden som vi rødmer!
vet du om stormen stilner
er skyenes dundrende skuldre
en siste forklaring
på innsiden av en reise
disse manglende favntak
en umerkelig bortføring – landskapets farger
tror du dagen vil komme
de påkledde timer med tigerstripet alvor
og hånden min som finner din
under bordet, under dynen
under sangen fra en blek sopran
fotavtrykkene på stranden ved Arcachon
hvilken vind visker ut dem?
Nå spilles Sixpence none the richer - Kiss me
Noe jeg må fortelle deg
Det er noe jeg må fortelle deg. Det er noe jeg ikke lenger vil holde skjult for deg. Kom nærmere, - kom tett inntil - la meg hviske det i øret ditt:
En gang for ikke lenge siden ble jeg stilt overfor et valg. Og stikk i strid med alle gode råd og de uskrevne, underliggende spillereglene gjorde jeg - ingenting. Ikke bare lot jeg være å velge, - jeg unnlot endatil å anerkjenne at jeg forstod alternativene, ja jeg lot være å vise at jeg hadde et valg. Og en slik unnvikenhet er ikke uten konsekvenser. Jeg har frivillig latt meg låse i et mønster.
Så nå sitter jeg her og venter på trikken eller deg. På grunn av sin innstendige regelmessighet antar jeg (begrunnet) at trikken vil komme deg i forkjøpet. Dette vet jeg faktisk ganske mye om, og selv om du tenker at jeg er kategorisk eller noe lignende får det ikke hjelpe. Jeg sier det rett ut, - uten å legge noe i mellom: Det er av den aller største betydning at du kommer nærmere, nærmere, nærmere slik at jeg kan hviske deg det i øret ditt.
Nå spilles Van Morrison - Brown eyed girl
Et jordperspektiv
Veien er våt og svart der den kveiler seg buktende over og rundt små koller. Sykkelen er begynt å pipe, - det er enten hjulet som gnisser mot skjermen eller så har noe kilt seg fast, en gren kanskje. Vannflasken er tom. Det er kommet en metallisk smak i munnen. Muskulaturen gjør vondt. Oksygenunderskuddet blir noe man må legge merke til, kroppen sier at det er en grense som ikke kan passeres, at det er en fysisk realitet med i bildet.
Men jeg stopper ikke. De hvite stakkato-strekene som avgrenser veibanen, farer under sykkelen i hypnotisk rytme. Nedgiringen når det kommer bakker går av seg selv. Kroppen justerer seg uspurt etter som det er endringer i luftmotstanden.
Dette er et endeløst ritt. Dette er en økende avstand, - et slit, - en ydmyk bønn om tilgivelse, - et vellykket forsøk på å lide.
Tror du det finnes en vei ut, elskede?
Nå spilles Jokke og valentinerne - Gutta
Ikke det samme som
Jeg tenker på forskjellene noe som er ulikt noe annet at det er annerledes å gå barbeint i snøen og å legge hodet mellom bena dine og drikke meg utørst til akkompagnement av pusten din er ikke det samme som fjellbekkens jakt mot dalbunnen og at det er urkraft i skrikene dine som skiller seg fra skriket når gresset vokser eller de gangene hvor jeg holder deg fast og du er våtere enn regn og forskjellen mellom å slå kneet mot en bordkant og regnbuen som starter langt nede i fotsålene et sted og sprer seg gjennom kroppen som et sakte krypende lyn er påtagelig og hvor godt det kan lukte av svette og at det ikke er det samme som hvordan støvete bøker lukter fordi det i tillegg er surklende dype lyder som ikke kan sammenlignes med lyden av tastaturet og at snøen er kald og at du er varm og at brystene dine beveger seg opp og ned og at jeg holder deg fast og at du er friere enn du trodde var mulig og at det er annerledes at det er forskjellig at det ikke er likt noe annet ulikt trikketider nyhetsopplesninger parkeringsplasser halvårskalendre pulverkaffe.
Nå spilles David Bowie - It ain't easy
Kjør film
Handlingen er som følger (du har sett det hundre ganger før):
Det kommer noen i bakgrunnen du umiddelbart skjønner er viktig for plottet, det varsles kanskje med en vag antydning i fargene de har på seg, det er kanskje noen med noe rødt, oransje eller at de oppfører seg på en måte som gjør at du skjønner at de burde vært i forgrunnen, det kan være at de hopper, sier noe umåtelig viktig, men så lavt at du ikke hører hva – bare slik at du skjønner at det er umåtelig viktig, noe som gjør at du konsentrerer deg ekstra, og bøyer deg frem i stolen som liksom for å komme nærmere, få et bedre overblikk eller se det skarpere, tettere, høre bedre om du vil, skille ut de enkelte ansiktstrekkene, lagre utseendet i hjernen din slik at du i en ikke altfor fjern fremtid raskt skal kjenne dem igjen, at du forbereder deg på at når de i bakgrunnen befinner seg i forgrunnen skal du vite hvem de er, uten å nøle, uten å tenke tilbake eller stusse men raskt fastslå at det du så i bakgrunnen og trodde var viktig faktisk er hele clue’et.
Men da tennes lyset - du har ikke rukket å røre popkornet engang - og samtidig kommer det gjennom høytalerene:
Did you have a good life when you died? Enough to base a movie on?
Nå spilles REM - Losing my religion
Noe kjent ved deg
Du minner meg om noen. Jeg vet ikke helt hvem, men det er noe kjent ved deg. Måten å ordlegge seg på kanskje, - noe med rytmen eller tonefallet. Eller kanskje det bare er munnen din, - hvordan den er formet som et eksempel på noe symmetrisk, men samtidig likevel som form – ja endatil uttrykk eller liv.
Jeg spør om de gale tingene. Jeg klarer ikke å formulere meg slik at det glir, - at det blir forløsende, at du forstår at du er velkommen, ønsket – at du har vært savnet og at gleden ved å se deg, høre deg er stor Jeg tror det skremmer deg at jeg ikke prøver å overbevise deg, forføre deg, at jeg ikke tilbyr deg noen mening, evighet, men stiller spørsmål, - og at disse i tillegg omhandler det andre, - ikke det du vil høre eller trenger å bli spurt om.
Resten kan du tenke deg. Det er mye likt. Jeg har det på tungen. Det er noe kjent ved deg.
Nå spilles Alanis Morissette - you owe me nothing in return
Et øyeblikks mord
Jeg leser deg om igjen. Det lille jeg tok vare på. De små fragmentene du sendte. Det er så forunderlig vakkert. Og ubarmhjertig, rått, rytmisk, nakent, innsiktsfullt, formfullendt. Nært. Fullt av smerte. Av savn. Det skjøreste skjøre.
Lever du? Har du det bra? Skriver du?- - - -
en kløende uro, som i trær
før regn
kan alt mistes?
skoene man tar på
fjellene man legger hendene på og takker
eller andre utløp for
å ikke være der du er
er det sånn det er?
er dette den stillheten
alle hører
på himmelen svever en hauk
over våre statuer
for alltid med et tidspunkt
et øyeblikks mord
du kan mistes
det vet jeg
Nå spilles Alanis Morissette - I was hoping
Dronningens bursdag
Faen. Er det noe jeg hater så er det svidde pølser. Ålreit, det kan gå med ketsjøp på - bruker jeg den rosa joggedressen gjør det ikke noe om jeg søler litt heller. Disse svartingene. Det er de som har skylda. Tigger trygd uten å snakke norsk engang. Faen, en øl til tåler jeg. Hælvete! – er det ingen som har kjøpt øl?! Faen. Kjærring. Drittunger. Faen.
faen vi lot ikke være å flagge
fordi vi ikke synes det var riktig men
en eller annen jævel hadde
brukt det som
staffasje
på en fotballkamp
vi ikke vant
men på den annen side
- royalistiske naboer er en utdøende
rase vi trenger
ikke
smiske for dem vi bare
tar utebordet demmes hvis vi skal ha
grillfest
Nå spilles the doors - People are strange
Dette med tåkeskyer
Jeg tenker noen ganger at det er så mange mennesker i verden. Og at det er for få jeg kjenner. At vi kunne vært venner om vi bare av en eller grunn kunne fått litt tid sammen – slik at jeg kunne lyttet til deg og du kunne lyttet til meg, og at vi kunne kjent den fine overgangen når toleranse går over i respekt. Og vi kunne følt godhet for hverandre. Tenkt – du er jammen et ok menneske, - deg er jeg glad for å ha møtt.
Kall meg gjerne naiv. Det er likevel bare et ord – slik mine ord bare er ord. Av og til tror jeg at jeg bare sier det jeg vil høre. Om det er for å unngå konflikt eller for å berolige vet jeg ikke. Kanskje jeg er redd for å vekke mørke sider i meg. Eller for å oppfatte meg selv som selvopptatt.
Jeg møter meg selv i døren. Jeg møter meg selv i speilet. Jeg møter meg selv i gamle fotografier og notater jeg tok, i ting jeg plutselig kommer over, - som lykkesteinen jeg hadde som liten, konvolutten med førstedagsstempel jeg kjøpte på Postmuseet i Oslo da jeg besøkte bestefaren min like før han døde. Gravsteinen der marsvinet mitt ligger, - marsvinet som jeg tok opp når jeg kom hjem fra skolen og la inntil halsen min og den ble rolig og varm og sovnet med den myke pelsen sin mot huden min.
Nå spilles Röyksopp - Only this moment
hvitt svart rødt
Du stryker meg over pannen og sier jeg tar feil når det gjelder gåsungene, solnedgangene, røsslyngen, det blå havet. Du sier at de finnes bare i hodet mitt, og at du har ingen tanker om å se meg naken – ikke slik. Og jeg sier at det har jeg ingen problemer med, - at jeg ikke er så en-dimensjonal som du tror. Jeg sier at jeg vet at verden er slik den er, og at det ikke var det jeg spurte om. Og jeg bøyer meg frem mot øret ditt og hvisker: La meg fortelle deg en historie, la meg skape et perspektiv -
utrolig hva en colt magnum førtifire
kan få til tenker ukentlig en
hvit politimann i
svarte harlem tenker rødt
regn er nå
fordømrade pent da hvis
det samtidig regner men
også ellers
Nå spilles Elisa - Come speak to me
Siste nytt fra sporten
De er tre deltagere. Startskuddet går, og en blir stående igjen. Fastlimt eller frosset fast – det er ikke godt å si. De to gjenværende kaster seg fremover – side om side. Det er et svært jevnt løp. En tilskuer kommer inn fra høyre og stikker en stokk mellom bena på den ene av løperne slik at han faller. Den siste løperen kaster seg mot mål. Men det er et problem: Målet er flyttet. Det er ikke der det skulle vært lenger, men i en helt annen by på en annen kant av landet.
Det blir et slags dødt løp, men uten at noen er død. Og om man kan skille mellom det å tape og det å vinne er ikke godt å si. En ting er selve konkurransen – noe annet er vekslende rammevilkår. Man kan godt kalle det urettferdighet eller skjebne. Eller undertrykkelse.
Hvordan det gikk til slutt? Vel, han som var limt fast var faktisk limt fast. Han står der enda, og blir matet av hyggelige mennesker (for det meste pensjonister med god tid og smil i hjertene sine). Han som ble offer for attentat fra en publikummer, brukte tre uker på å oppspore personen med stokk. Det viste seg at det var en blind kvinne som trodde hun skulle krysse gaten. Da hun hørte hva hun hadde forårsaket ble hun veldig lei seg, noe som igjen sjarmerte løperen. De er i skrivende stund på vei gjennom Italia på langs, og annonsering av forlovelse kan ikke utelukkes. Han som ikke fant målet har mistet all interesse for løping, og holder nå på med å lage en systematisk sammenstilling av alle norske myggarter (det er visst nærmere 4 000 av dem).
Hva de tror om mine tanker om kjærlighetens vilkår vet jeg ikke. De er nok neppe veldig nysgjerrige, opptatt som de er med sine egne gjøremål, men jeg får da postkort fra dem når jeg har bursdag. Så det er blitt et i sannhet dødt løp, men uten at noen er død.
Nå spilles Heather Nova - This body
Kanskje. Eller nesten helt sikkert.
Vi har en solnedgang igjen, - vi har en grand sorti i vente. Til lyden av trompeter, fanfarer, - til lyden av fest og sirkus.
Det er jeg sikker på. Eller nesten helt sikker. Det er to problemer slik jeg ser det. For det første mangler jeg røde sko. Uten røde sko blir det neppe det samme. I tillegg har jeg heller ingen presang. Og jeg vil ikke fremstå som gjerrig når jeg ikke har røde sko. Inntrykket kan bli galt, - ja, det er endog enda verre – inntrykket kan bli helt motsatt av hva det burde vært. Det kan etterlate et rom for tvil, en utilsiktet tvetydighet eller en gråsone uten konturer og uten form.
Men så kjenner jeg jo deg fra før da. Den gangen vi ironisk nok passerte hverandre i Operapassasjen, selv om ingen av oss skulle på noen opera. Jeg har siden tenkt at mye hadde vært annerledes om du ikke hadde mistet lommetørklet ditt og jeg ikke hadde plukket det opp. Og slik jeg kjenner deg tenker jeg at du kanskje lister deg ut en tidlig morgen og tar kvae fra et ungt grantre og bruker det til å feste røde roseblader på de gamle brune skoene mine. Likeledes som at jeg stryker puppene dine med mine magiske hender og gir deg kjærlighetens gave inne i hjertet ditt.
Kanskje. Eller for å si det på en annen måte – nesten helt sikkert.
Nå spilles Maria Solheim - Too many days
September
Vi lever i en overgang. Omgitt av skiftninger. Og det er en god ting. Det gir oss muligheter. Slutten på noe er alltid starten på noe annet. Vi kan kalle det en ny sjanse eller tilgivelse. Eller vi kan snakke på et språk ingen av oss kjenner, og legge i det hva vi vil. Vi lever i en storm av overganger. Og i stormens øye, der øyeblikkene er, er det stille.
- - - -
september kommer som en gammel vaktmester
sier: nå får det holde, nå er det nok
så hjem med dere nå
pakker svabergene inn
i grå tåkeskyer
fjerner gyllent svaiende korn
legger ut brun mold i rette striper
blåser bort lukten av sol og gress
tar sommeren ned
pakker blomstene inn i frø
sender fuglene avgårde
nå er det nok, hjem så
Nå spilles Johndoe + Hopalong Knut — Sitter på en bombe
Café au lait, men ikke noe press
Du kunne gitt meg et barberblad. Sagt for eksempel at du vil at jeg skal bli bedre kjent med meg selv. At det er utvekster jeg ikke vil ha der. Ikke hvis jeg tenker meg om – ikke da. Men jeg skulket det kurset. Jeg var ikke der. Og derfor er jeg også uten forutsetninger til å forstå deg. Vite hvor du vil hen.
Nå hadde jeg likevel kanskje tatt i mot barberbladet (av høflighet). Men så ville jeg lagt det i den venstre håndflaten min og klemt hardt til. Og når du skriker ut i sjokk og forferdelse, åpner jeg hånden. Og i hånden er det ikke blod. Bare et stykke olivenmarinert tunfisk jeg forsiktig fører mellom leppene dine. Den milde smaken tar deg fullstendig på sengen. Det glattstrøkne lakenet får krøller. Får en egen lukt som beruser deg sterkere enn du kan huske å ha blitt beruset. Slik at du tviler på din fødsel og tviler på din død. At du er utenfor deg selv, - at du er en hel linje i en linjedans.
Kan du se sammenhengen? Kan du se hvordan vi er viklet inn i hverandre? At det er et slektskap oppstått av hendelser, og at det rett under overflaten er ting vi ikke aner noe om.
Nå spilles The Stranglers - No mercy
Kjente jeg deg?
Hun sier det er den tiden på året. Hun sier noe med at kveldene er blitt mørkere, og at når hun går ut om morgenen er luften klar og kald. Men hun ser meg ikke i øynene, - ikke slik hun gjorde før i hvert fall. Jeg klarer ikke å holde interessen hennes fanget. Mot min vilje, og uten at jeg var klar over det, så har jeg satt interessen hennes fri. Jeg føler meg som en slags bekjent. Noen hun traff en gang og så møter på nytt. Men uten å møte på nytt – mer en man dumper borti. I en situasjon hvor man er uforberedt, man står kanskje i en pølsekø, eller skal til å gå på trikken, og så skal man omstille seg der og da og straks. Fra valg mellom sennep og ketchup til å snakke om noe inni en som betyr noe. Og det klarer man jo ikke. Man fomler og stotrer, og så er det hele over og man er for seg selv igjen. Alene. Spiser pølse uten verken sennep eller ketchup, eller sitter på feil trikk til en helt annen kant av byen.
Og jeg tenker: Var det noe jeg drømte? Var det tanker i hodet mitt? En bok jeg har lest eller fra en film?
Det er den tiden på året.
Nå spilles Touch and go - Would you...?
Folket: Manitou
jeg er i trommenes rytme
jeg er bålet, bjellenes rasling
støvet
dansen har vart i tre dager
ørnefjær, bjørneklør
gnistregn mot levret blod
oransje kropper glinsende
mot ørkenens natt
svette
heiyyahhaaay-heyaaahhh
heyja-heyja-irrirri
sangen har vart i tre dager
jeg er Manitou
jeg er folket
vi husker alle
alle er her
nez perce, apasje, navajo, kwakiutl
chippewa, eskimo, chipewyan
sioux, seminole, chumash
vi synger våre venner
vi danser deres navn
bøffelen og havoteren, caribouen og pumaen
klapperslangen og ørnen
fiskene, ekornene, sikadene
vi er fedrenes far og mødrenes mor
vi kjenner alle steder
skogene slettene elvene fjellene
vi har en historie å fortelle
Nå spilles Talking Heads - Burning down the house
Ting som gjør meg pissed
I USA er ressursbehovet stort. De har aircondition, store biler, oppvarmede svømmebasseng, lysreklame og millioner på millioner av fjernsynsapparater. The American way of life. Innen kort tid regner de med å få 25 % av den oljen de trenger fra Afrika. Da er det kanskje ikke å undre på at nettopp Afrika blir utsett som den nye yngleplassen for terrorisme, slik at USA kan forsvare/forklare en betydelig militær tilstedeværelse der. Bak banneret om ”Freedom”. For så å anlegge permanente militærbaser som sørger for at oljen pumpes opp i tankbåter med adresse Galveston eller andre amerikanske havnebyer. Og som i latinamerika blir vel noen lokale lakeier rike og kan leve i overdådig luksus, - side om side med flertallets fattigdom og fornedrelse.
Kolonialismens retorikk er nok endret fra uttalt rasisme til et dekke av terroristbekjempelse. Men kolonialismens vesen er det samme: Rike land med militærmakt går inn i fattige land og stjeler ressursene deres.
Nå spilles Chris Isaak - Wicked game
