Det å snuble
Det er ting som betyr noe for meg jeg ikke klarer å skrive om. Hver gang jeg forsøker, så blir det bare flatt og knotete. En av disse områdene er naturopplevelser. Det får jeg rett og slett ikke til. Her er et grelt eksempel på å gi en poetisk skildring av fjellet og hva det å være ute i storslått natur vekker i meg:
det kommer fra fjellene, det kommer
med de små bekkene som finner sammen
og kaster seg ut i fossefall
blir en elv
en ukjent handling, en kastet stein
og ringene på vannet, bølgene som byr myggen
opp til dans
vi våker i et mellomrom
deler et tusenårsrike og en ny lek
dette som flyr gjennom deg er ikke solens stråler
ikke det du kaller dag
men elvens havlengsel
likestilt med stjernenes bleke skjelving
Nå spilles Heather Nova - Redbird
Svaberget og credo
Det å se deg. Buen fra du tar sats til du bryter havflaten. Gleden som presser seg frem er overveldende, uventet. Det gjør godt et sted langt inni meg. I mangel av ord ville jeg kanskje kalt det lykke. At du er akkurat her hos meg og stuper.
Det rike ved deg. Alt det fantastiske.
Jeg elsker deg i kildevann
- jeg elsker deg i ild
I stryk og høye fossefall
og brenningssprutens spill
I stråene som bøyer seg
for sommernattens vind
I vinterns harde basketak
på hver forblåste tind
Ja jeg vil riktig kjenne deg,
du skjønne pikelill
Som blomstereng, som lynnedslag
- storslått, øm og vill!
Nå spilles Blondie - Call me
This is an awesome blog
I kommentarfeltet her forleden dukket det opp en påstand om at dette var en ”awesome blog”. Eller for å sitere eksakt: ”This is an awesome blog!”. Det var selvsagt bare tull, og nok et ekkelt spampåfunn fra respektløse pengepugere (som nok er veldig stolte av seg selv for å ha funnet på nok en måte å spy ut reklame på).
Men likevel var det et lite øyeblikk hvor jeg ble glad for skryt. Glad for å høre at noen satt pris på det jeg skriver, og at de synes at jeg er flink. For det er jo slik at det jeg skriver her er ting jeg har tenkt på, opplevd, funnet på eller diktet opp, og jeg tilstreber meg på å skildre så godt jeg kan med mine fattige evner. Så det å bli lest og satt pris på er veldig hyggelig. Jeg tror også at denne bloggen blir bedre av å bli lest. At det å bli lest i seg selv virker skjerpende på meg som skribent.
Så jeg vil derfor benytte anledningen til å takke dere kjære lesere.
It ain’t over until the fat lady sings!Nå spilles Heather Nova - Welcome
Den som roper i skogen II
Siden det i følge almanakken er sommerens siste fredag, tenkte jeg at det
igjen kunne være på tide å svare på noen spørsmål som har kommet inn på mail (vil for øvrig takke for all mail – det er kjempehyggelig):
Spørsmål 1: Leste akkurat om Trollheimen i bloggen din. Lurte på om du vil anbefale fjellturer til dagens ungdom?Svar: Absolutt. Og i følge turistforeningen er fjellet i sommer blitt invadert av ungdom. Det er kjempebra synes jeg. Man kan ikke sette ordentlig pris på asfalt før man har gått i myr med gjørme opp til armene.
Spørsmål 2: Hvor er veien til Universitetsbiblioteket?Svar: Jeg tror de har et nytt fint bygg på Blindern, så mitt tips er å ta t-banen dit.
Spørsmål 3: Leser bloggen din så ofte jeg har sjansen. Du skriver en blogg som av og til fremstår som veldig personlig. Hvem var plaskeposten til?Svar: Nå var det vel strengt tatt en flaskepost, men ting som blir kastet på havet sier ofte plask ja. Det er sant.
Spørsmål 4: Hvor lang er en fot?Svar: Det kommer an på foten.
Spørsmål 5: Liker kjærlighetsdiktene dine så godt. Er du høy og mørk?Svar: Ja. Noen sier det er noe Colin Firth-aktig ved meg, men selv tenker jeg mer i retning av troll.
Spørsmål 6: Hva synes du om shakira?Svar: Må innrømme at jeg ikke kjenner til det begrepet, så jeg har ingen fast holdning til det. Om det du spør om er noe i en bilmotor da snakker du med feil mann. Men jeg vil på generelt grunnlag si at du ikke bør ta den vekk før du har konferert deg med kompetent hold.
Spørsmål 7: Synes du skriver mye tull. Nå har jeg lest hvert eneste innlegg i sommer, og ikke et eneste av dem handler om det kommende stortingsvalget. Denne bloggen er skremmende upolitisk. Skal vedde på at du ikke kan stave bruttonasjonalprodukt engang. Når skal du engasjere deg!?Svar: Hehe – koz å høre fra deg igjen… hatt en bra sommer?
(Pers. komm.: Har enda ikke fått sett Hitchikers guide to the galaxy. Noen som har lyst til å bli med?)
Nå spilles Ricochets - Little bit of more
Cowboy, kaffebar og evig kjærlighet
Stille ettermiddag i byen. Jeg vandrer. Vandrer gjennom gatene. Gjennom parkene, forstedene. Gjennom skogen, dalene. Opp på fjellet og videre ut mot havet. For å finne deg.
Mens jeg tenker: Hvor langt må jeg gå? Etterfulgt av det enda mer skremmende: Har jeg gått for langt?
Jeg vil reise til Amerika
og der bli millionær
Kjøre rundt i Cadillac
og vokse kjempesvær
Så vil jeg reise hjem igjen
med Stetsonhatt på snei
Kaste lasso som John Wayne
og fange kanskje deg
Jeg vil blafre litt med dollar
og yppe til duell
Og ri min digre ponni inn
i solnedgang og kveld
Nei forresten, jeg tror heller
jeg vil gå på kaffebar
Og så gå ut i vintersne
så hun kan følge mine far
Og dersom hun er flittig
og leter lenge nok
Så skal du se hun finner meg
som frossen gammel stokk
Hi ho, Silver!!
Nå spilles Rolling Stones - Honky tonk woman
Fuglene. En dokumentar
Jeg må si noe om det. Å tie om det virker ikke bare unaturlig, men det grenser også mot det umulige. Det hele begynte i grunnen ganske uskyldig. En liten forandring i lufttrykket kanskje. Eller noe med at skyene ble litt mørkere, litt gråere. Men jeg ble umiddelbart omgjort til instinkt. Min første tanke var flukt. Eller finne et sted å gjemme seg. Et bord å krype under. Det var da jeg hørte dem.
de kom ut av grå skyer
elleve hundre albatrosser
stupbombere fylte himmelvelvingen lydløst
en siste demring tordenløs
seilernes tause stup stjal håpene
- i kvinners latter som stilnet, ufødte barn
som trakk seg høflig uoppfordret
tilbake
plasserte meg i rushtrafikk på en trafikkøy
med gule, blinkende lys og lastebilsjåfører med håndvåpen
uinteresserte forbipasserende som skrevet
over den halvt nakne halvt lærkledde
mens hun hamret SMS SMS SMS på
en mobiltelefon uten connection out of reach
out of reach
venneløs i reklamens totale krigføring, - presisjonsbombet
og etterlatt
er i en igjennskrudd flaske
med kvikksølvmettet kolesterolfritt brevann
i buet plastvegg ripete som tåkeregn ser jeg
albatrossenes svev tilbake i grå skyer
Nå spilles Nirvana - Smells like team spirit
Dørene lukker
Fine mennesker og de siste sommerdagene. Nå er motoren levert til vinteropplag, båten tatt opp og lemmene satt på. Helgen var helt fantastisk med grilling av hel gris, masse krabber og fisk. Og ikke minst bading og den gode følelsen av sommer når man bare ligger på svaberget og småprater mens tiden flyter av gårde på egen hånd.
Det skulle vært sommer hele året. Det er sant.
Nå spilles Jokke og valentinerne - Sola skinner
En stilltiende utslettelse
Byen. Tomheten like etter at butikkene har stengt, og før nattemenneskene kommer frem. Fortauene. Lyskryssene som er kvartalsvise, unødvendige pauser. Og forvirringen. Det å ikke vite om man skal skynde seg eller gå saktere. Lydene som mister sin opprinnelse og blir et sammenhengende sus, men uten å være vind. Uten å være fuglesang eller kornaks som bøyer seg i åkeren.
Du tror jeg glemmer deg. At du er glemt, og at det er i ferd med å bli kveld. Og du hevder å ha bevis – du holder opp plakater med argumenter. Og fordi butikkene har fjernet sine fra fortauet og plassert dem inne i butikkene, er dine argumenter de eneste i gaten. Slik er du en protest. En demonstrasjon i folketomme gater
- - -
det er i byen vi elsker
i gatene med navn og hus med fasader
bussholdeplasser og trikketider vi vet om
vi tror vi griper kjærligheten
i skjulte håndtrykk eller blikk
som finner hverandre på tvers av en park
eller i et utstillingsvindu
små øyeblikk så verdifulle at
vi plasserer dem i et album, begeistret
i en lomme av plast
i en bok som støver ned på øverste hylle
døden gjør meg redd
noen ganger er du halvt usynlig
eller luktfri
du lever inni hodet mitt
og foran øynene mine
som søstre
Nå spilles Ani DiFranko - Blood in the boardroom
Uforklarlig
Det drypper fra en kran i rommet ved siden av. Hun tror at han venter. At det er noe i samtalen som kan ha en forløsende effekt. Slik at de kommer til det punktet hvor de viktige tingene er. Hun tror han venter på å gi en forklaring. En grunn hun kan tro på. Men han venter ikke. Han lytter til stemmen hennes. Prøver å tenke en farge til tonefallet. Og leppene. Hvordan de er buet. Mykheten i dem.
- - -
Det var ikke dine synspunkt
Det var ikke hvordan du sang
- eller hvordan huden din føltes
da jeg strøk den for første gang
Det var ikke dine blåe øyne
- ei heller din røde munn
Jeg tror at jeg rett og slett
elsker deg - uforklarlig -
sånn helt uten grunn
Nå spilles David Bowie - Five years
Skyggespill
Detaljene. Det er på detaljene man kan merke det. De små forandringene. Døren som er åpnet litt mer når man snur seg. Torsdagens avis som ligger der tirsdagens lå. Dopapirrullen som er snudd den andre veien. De tror jeg ikke ser det. At jeg er for opptatt med andre ting. Men jeg er ikke det. Andre ting interesserer meg ikke. All min tid bruke jeg på dette. Mens jeg gjør andre ting. Går gjennom parken. Står i butikkkø. Ser på mens reklameplakaten på t-banen ruller mellom Imsdal og undertøy. Silkeundertøy. Bomullsundertøy. De tror jeg ikke ser det. De tror jeg er for opptatt. At andre ting kommer i mellom at jeg vet hva de driver med og det jeg legger merke til. Men jeg ser. Jeg registrerer alt. Alle detaljene. De små forandringene.
Nå spilles Magnet - Lay lady lay
Jeg og landsbyen
Malerier er fint. Min favorittmaler er
Marc Chagall. Han var en russiskfødt maler av jødisk avstamning, og han var sterkt inspirert av østeuropeisk jødisk folklore i mange av bildene sine. Særlig liker jeg et bilde som heter ”
Jeg og landsbyen”. Ved siden av fargebruken, som er superb, så er det så mye artig i bildet. Hvordan han setter sammen mennesker og dyr, hvordan han maler ting inn i andre ting. Når jeg ser på bildet tolker jeg det som en meget sympatisk representasjon av at ting henger sammen. At det er et slektskap mellom oss og verden, mellom historien og fremtiden, mellom følelser og rasjonalitet.
Avgjort kunst.
Nå spilles Kaizers Orchestra - Maestro
Mitt hjerte er alltid rødt
Noen ganger, om natten for eksempel eller når det er dugg på speilet etter at jeg har dusjet, er det nesten som om jeg kan se deg. Da fryser jeg helt til og står absolutt i ro og tier. Fordi jeg er redd for å skremme deg. Redd for å si de gale tingene. Slik at du forsvinner – som en drøm eller innbilning.
vi kommer ut av brente skoger, ørkenspredning
i fotefar som svimerker
vårt bevis på hverandre
i flammenes lutring er sorgen
uutholdelig, vi er solflekker
i ulike galaksers tilfeldige distribusjon
av solvind og materie
barn av ild
vår helhet som en kosmisk naturstridighet
skrikende i trass ved universets grense:
mitt hjerte er alltid rødt
mitt hjerte har alltid rett
Nå spilles Nick Cave and the Bad Seeds - Are You The One That I've Been Waiting For?
Le dernier combat
Å krabbe er blant de ting jeg synes er ordentlig moro. Og da mener jeg ikke å gå ned på alle fire og krabbe, men å la en båt gli langs svabergene om natten og plukke intetanende krabber som er kommet opp for å beite på rur og blåskjell. Natten, det flakkende lyset fra fakkelen, stillheten og jakten – det er sørlandet på sitt absolutt mest perfekte. Og det å koke fangsten etterpå og være der når natten blir til dag. Da føler jeg omtrent slik:
kjærlighet til et landskap
madrugada, det gråblå lys
sommernattens siste pust
og morgenkulde med kuldegys
spenningen i musklene fra
nattens jakt som holder still
lukten av kokte røde krabber
i bålets siste flammespill
whiskeyens varme i kroppen
drømmene blir englemåker
seilende lydløst på vinden
sendebud gjennom alle tåker
alene med sommerens verk
salt i håret, brun, ung og sterk
Nå spilles Alicia Keys - Falling
