Fyrvokteren
I dag tidlig rakk jeg banen akkurat takket være en siste rask spurt. Lettere andpusten slang jeg meg ned på første og beste ledige sete. Ved siden av meg satt en gammel, tynn mann. Huden hans var grålig og nesten gjennomsiktig på et vis. Han hadde sixpence og stirret stivt rett frem.
”Jeg har vært fyrvokter”, sa han.
Jeg snudde meg for å se om det var meg han snakket til, men han stirret fortsatt rett frem. I god tid før neste stasjon reiste han seg og stavret seg mot døren, slik gamle mennesker gjør. Holdt krampeaktig for å motvirke t-banens små og brå kast. Så gikk han av.
Nå spilles Briskeby - Miss you like crazy
Bare så det er sagt
Fredag er jo normalt en gledens dag. Men når solen skinner og man kan sitte ute til langt på lyse sommernatten - da er det litt ekstra fint med fredag.
Bare så det er sagt.
Nå spilles The Cure - Friday I'm in love
Effektiv og behagelig
Jeg må innrømme at jeg den siste tiden har fått veldig sansen for Tines
Iskaffe à la mocca (ja det er den effektive og behagelige drikken). Det er blitt så ille at det nesten ikke går en dag uten at jeg drikker minst en. Ikke bare går dette ut over min øvrige kaffedrikking, - jeg er også begynt å drømme om å vinne den scooteren som er hovedgevinst i konkurransen som står omtalt på pakningen. Og jeg som aldri vinner noe – ikke så mye som en pose twist på sanitetsforeningens lotteri engang.
Men midt i denne bølge av bekymring så viser det seg heldigvis at Miss World, Peru's
Maria Julia Mantilla, trener til å bestige en topp i Himalaya for å samle inn penger til tibetanske barn. Dette er helt opplagt et tegn. Et godt ett.
Nå spilles Coldplay — Speed of Sound
En midtsommernatts drøm
I natt gikk jeg ut på balkongen og ble sittende å se på sommernatten. Tror dessverre det er slik at solen snudde i natt og at det går mot mørkere tider. Byen var stille, bare en og annen taxi som hastet forbi, og man kunne høre det rasle svakt i trærne.
Jeg ble fylt med en overveldende følelse av melankoli. Som om alle mine nederlag var samlet i et lite punkt – et indre sort hull med en ufattelig gravitasjonskraft - slik at sommeren og de gode tingene bare forsvant. En dyp sorg grep tak i meg, - en slags desperasjon eller ensomhet.
Jeg ble sittende helt til den første trikken passerte, og først da merket jeg at jeg frøs. Frøs helt inn til beinet.
Nå spilles Keane - Somewhere only we know
Flaskepost
Kjære h,
det vil sikkert glede deg å høre at gullfisken fortsatt lever. Det er godt å ha en krystallklar grunn til å ikke skaffe seg katt, slik du så treffende sa det den gangen. Blomstene er visnet siden sist, men jeg har hørt at den kua vi passerte har kalvet på andre året.
I går hadde jeg en blødende jomfru i sengen min. Vi ble sittende oppe og snakke hele natten. Om hva husker jeg ikke. Tror det var noe med moren hennes, eller hvordan en global oppvarming kan påvirke fuglenes trekkmønstre. Jeg lyttet oppmerksomt, men ordene - både hennes og mine - forsvant uten å feste seg. Jeg tenkte bare på dette førstegangsrøde. Og en dyp følelse av blå.
Har du fortsatt den lodne genseren din? Her er det veldig varmt nå. Har en hemmelig drøm om å bli mumifisert på vei gjennom byen. At de ved endeholdeplassen blir stående å klø seg i hodet (en hel gjeng av dem) til én til slutt sier: Ja, vi får vel ta han på museum da… Og så må danske turister betale inngangspenger for å se meg – det hadde vel vært noe det!?
Det var et oppslag i avisen i dag om at de har gjenåpnet en badestrand like ved der du pleide å sole deg. Da jeg leste det tenkte jeg på kjærligheten. Tror du vi har den samme kjærligheten i oss hele tiden, men at den får nye ansikter med de vi møter?
Hadde et ubesvart anrop på telefonen her forleden, og hjertet slo skikkelig fort, men det var bare tannlegen som skulle innkalle meg til en avtale (ren rutine). Håper jeg hører fra deg snart. Som du vet – uten deg drar jeg ingen steder.
Jeg forblir, din som alltid
s
Nå spilles Britney Spears - Baby one more time
Ting slik de er
Noen ganger er det sånn at ting forandrer seg. At det for eksempel dukker opp nye forutsetninger, og at det medfører en lang rekke med påfølgende (og nye) konsekvenser. Dette er vel noe som skjer med oss alle hele tiden, men jeg har en mistanke om at de fleste (i likhet med meg) egentlig ikke er så begeistret for dette.
Det er vanskelig å omstille seg. Å på stående fot kjapt tenke nytt eller på en ny måte er rett og slett en utfordring. Det blir så fort at man tenker slik man har gjort før, og prøver å tvinge dette nye inn i de gamle forutsetningene (slik at det nye dermed bare blir en utvidelse av det gamle, - ikke noe nytt som sådan).
Det er kanskje det at jeg er lat. Eller mangler fantasi. Skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror det mest beror på at jeg har slitt mye for å komme dit jeg er. Å forandre seg innebærer også muligheten for å miste, ikke bare få eller oppdage noe nytt.
Men nye forutsetninger er nye forutsetninger. Og ikke noe å kimse av. Omtrent som forelskelse – når den er der så blir mye annerledes.
Nå spilles Catatonia - Mulder and Scully
Noe å takke for
I dag slutter dessverre en god kollega. Etter at det var litt gjensidig skepsis til å begynne med (jeg synes vel han var litt rigid og formell og han synes jeg var litt rebellsk og ellevill), har vi etter hvert fått en fin tone og sjeldent godt samarbeid, - aldersforskjellen til tross. Å ha noen du kan stole på i arbeidet er veldig verdifullt, - at det er noen å diskutere med og ikke minst finne løsninger sammen med. Mange er flinke til å prate, men det er ikke alle som er like konstruktive mot det å få til noe.
Så det blir rart at han fra i morgen ikke er i kontoret ved siden. Han vil bli savnet, men et dikt skal han da få med seg på veien.
Here’s looking at you kid:(Rot i versekmakerverkstedet)I mitt versemakerverksted
var det fryktelig mye rot
av brokker av ord og linjer
av solens og nattens knot
Nei, nå får jeg se til å rydde
- Bort med kommaer og spon!
Da øynet mitt øye i hjørnet
et unnselig duskete fjon
Et bittelite ord nede i sprekken
Tenk at jeg fant deg igjen!
Nå ble jeg vel glad og munter
- og ordet jeg fant var: Venn
Nå spilles Crosby, Stills and Nash - Southbound train(hans favorittband, og i avskjedspresang får han billetter til Norwegian Wood der de skal spille nå på lørdag)
In God we trust
Dagbladet er jo særlig kjent for sine sterke meninger (not), og i rekken av nyttig informasjon har nettutgaven et opplysende oppslag om et møte mellom amerikas
president George Bush og en pornostjerne ved navn Mary Carey. Dette møtet har naturlig nok gitt sjokkbølger innover i de amerikanske konservative fundamentalistmiljøer, og pastoren Wildmon mener at dette er både uhørt og skammelig. Bush burde ikke møte pornostjerner. Her er jeg helt på linje med den gode pastor. Han burde heller ikke møte indianere (selvsagt), jøder, franskmenn, løvetemmere, leksikonbokselgere, afrikanere, kvinner, homser (selvsagt), hjemløse, narkomane, dødsdømte, eskimoer, bergensere, taktekkere, fakirer, abortsøkere (selvsagt), historikere, poeter eller jazzmusikere.
Han burde i grunn bare møte mennesker som den gode pastoren, slik at de i fredlig sameksistens kan bidra til å forme klodens utvikling. Og vet dere hva? Jeg tror det er akkurat det de gjør (i hvert fall innerst inne).
Nå spilles Green day - American idiot
Virkelig reality, et drama
Jeg går ikke til side for deg når dørene til t-banen går opp. Setter meg heller ikke ved siden av deg fordi de andre plassene er opptatt. Spør deg ikke om du vil ha en av de to bollene jeg ikke har kjøpt. Og vi kommer heller ikke i snakk. Jeg forteller deg ikke at jeg har sett deg på banen før, og du verken smiler eller rødmer og sier ikke at du har sett meg før også. Du forteller meg ikke at du egentlig gruer deg litt til et møte nå på morgenen, og jeg tenker ikke at du har for alvorlige øyne, at du burde smilt og vært glad. Så jeg svarer ikke at det med møter kan man jo ha litt moro med, man kan f. eks. bytte sukkerskålen med salt eller plassere alle stolene slik at de peker ut i rommet – da blir det alltid en lettere underlig og ikke fullt så profesjonell atmosfære. Du ler ikke slik at håret ditt danset lett, og du tenker ikke at jeg har varme øyne som smiler. T-banen stopper ikke og vi går ikke av sammen og slår tilfeldig følge bortover. Jeg tar ikke mot til meg og spør om vi kan ta en kaffe eller noe. Du svarer ikke nølende at kanskje… Så gir du meg ikke mobilnummeret ditt, og jeg sier ikke ha det og snur og sier at jeg egentlig må ta banen to stopp til og da ler du ikke og spør ikke om klokken fem er ok?
Og jeg rekker ikke banen videre. Det er sant.
Nå spilles Eternal - I wanna be the only one
Nesten det samme som
Det er ikke noe i mellom ikke noe som kan moderere dempe sløve forandre. Kontakten er direkte tett infiltrert overgangssonen er umulig å definere det går i ett. Inn i hverandre slik at man ikke vet hvor noe begynner eller noe slutter. Og viljen i det. Gjensidigheten. Møte mellom noe ønsket og noe ønsket.
Vi er lyden av våre egne skritt. Og vinden hvisker:
”Hvor har du vært?”Nå spilles Johnny Cash - One
Sola skinner
Nå går straks turen til hytta på Sørlandet for å ta ut båten. Og snakk om flaks – i morgen starter en ny sesong med
Reiseradioen på NRK P1 (slik det også skjedde i
fjor). Så i morgen blir det morgenbad i havet, en god kaffekopp på svabergene og Reiseradioen.
Sommeren er herved erklært for åpnet.
Nå spilles Travis - Sing
Gatelangs
En lett bøy i knærne. Så et raskt stikk. Jeg bruker en lang syl med et skikkelig håndtak. Godt verktøy er halve jobben. Jeg starter alltid i den ene enden av gaten. Systematikk er viktig. Ellers blir det kaos og dårlig utført jobb. Før tok jeg alltid forhjulet først og så bakhjulet. Men i enkelte gater var bilene parkert begge veier, og når jeg gikk tilbake langs bilen fikk jeg en ubehagelig følelse av å bli lagt merke til. At jeg gjennom min atferd skilte meg ut. Så jeg sluttet med det. Nå legger ingen merke til meg lenger. Det hender forbipasserende nikker svakt til meg. Men de ser meg ikke.
De skriver om meg i avisen. Ikke tro på det som står der. De forstår ikke. De er uvitende og trekker raske og usanne konklusjoner. Det er ikke av vond vilje jeg utfører mitt arbeid, - ikke hærverk slik de sier. Det må gjøres, og jeg gjør det. Når sylen glir lett og uanstrengt inn i gummien, og den påfølgende hvislelyden av luft som siver ut, skjer det noe vidunderlig.
Men det må gjøres ordentlig. Med en lett bøy i kneet. Raskt og effektivt. Systematisk.
Nå spilles Ane Brun - Laid in earth
Dette med lukter og solbær og slikt
Syrinbuskene i Slottsparken. Bilene lager våte svusj-svusj lyder. Men lukten er ikke til å ta feil av. Vi hadde alltid våre beste dager om sommeren. Selv når det regnet.
Noen ganger tenker jeg at det er tid nok. At det ikke haster, eller i hvert fall ikke er for sent. Slik jeg noen ganger kjøper meg en avis eller is, og stopper opp et lite øyeblikk ved en benk eller setter meg i trappa ved Vika (ja slik at jeg kan se fjorden i det fjerne). Hva jeg tenker på? Ikke noe spesielt. Eller jo kanskje. Kanskje det er da jeg tenker dette med tiden.
Kan man si at noe er verre enn noe annet? At duften fra syrinbuskene forteller ting slik de er? At tid er en illusjon, og det å vente en skjebne man kanskje skulle ta inn over seg i noe større grad.
- - -Det vakreste til nå var du
- ansiktets glede og glød når du lo
Som et livsønske, eller løfte
Jeg husker. Jeg husker ditt alveblod
- husker kveldvindens lune mildhet
og kjolen som hang litt skjevt lyseblå
og halsen farget i gulrosa fløyel
Gjenglemt englestøv i aftensolens nå
Jeg husker bordets duk - rødrutet
og halvfulle glass med gudevin
og musikken rundt oss
Smektende stemme - spinkel og fin
Den litt harde stolen puteløs
og hendene snakkende av seg selv
Mens håret som falt ned i pannen
ivrig børstet bort uten varig hell
Og i alt dette som er mitt liv
som bolverk mot helvete og gru
er dette solbærlimet mellom kropp og sjel
Det vakreste til nå var du
Nå spilles Jokke og valentinerne - Sola skinner
Språket ditt
Ditt forhold til hårspenner og asfalten som er en del av deg eller hvordan du blir vakker når det er en annonse for en utstilling en konsert en film i avisen og øynene dine leter etter meg i rommet eller når du forsvinner fra meg inn i en bok i en samtale i egne tanker i hemmeligheter jeg ikke vet om og jeg tenker jeg lytter for lite til deg jeg hører bare når du snakker men språket ditt er rikt og ordløst og du har meninger om det å leve en nærhet til det å være til en naturlighet ved deg.
Ditt forhold til hårspenner. Årstidene som glir over i hverandre.
- - -vi er skjørere enn en sytråd, vi har gjort oss til snø
vi dekker et landskap mellom oss og gjør det hvitt
et lerret vi kan male på
i de sovendes hager lister vi oss inn
og danser sangen til gresset
kysser hverandre og etterlater
en melodi for de som lytter
du er ikke det uventede, men det som ble ventet på
derfor ble du gjenkjent
ønsket velkommen
for hver søvnløs natt
- for de dagene jeg ikke lenger husker
skal jeg være din
Nå spilles The Killers - Somebody told me
Corvus corone cornix
På vei hjem fra jobb i går var det tre kråker i et tre. De var tydeligvis oppspilt av en eller annen grunn, og to av dem angrep den tredje. Det var et skikkelig basketak, og offeret ble hakket og hakket. Etter hvert bare krøp den sammen mens mishandlerne fortsatte helt til stakkaren deiset i bakken. De to gjenværende tok til vingene og fløy til hver sin kant.
Det er noe ved siden av fornuften, manerene, distansen, høfligheten. Det finnes noe urovekkende som er brutalt, hensynsløst, vondt. Og i møtet med denne innsikt dette å ønske seg skjermet fra vilkårligheten, skjermet mot å være utsatt for overgrep, være offer. Ønske seg trygghet og omsorg, det å bli tatt hensyn til, lyttet til. Ha en sfære rundt seg av noe som vil en vel, som liker og setter pris på en.
På vei hjem, en død kråke og en overveldende følelse av hjemløshet.
Nå spilles Sissy Wish - About a machine
