Fem i farten
Etter oppfordring fra
Elisabeth,
Ine og
Camilla har jeg følgende respons på pyramideleken som rir norsk blogverden om dagen:
1) Hvor mange bøker eier du?Ikke så veldig mange. Bøker jeg liker gir jeg ofte bort, eller prakker på motvillige venner (”Denne MÅ du lese!”). Så de bøkene jeg har er mest bøker jeg egentlig ikke setter så stor pris på og derfor heller ikke vil gi bort.
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?Siden jeg stort sett får bøker gratis blir det ikke så mange jeg kjøper. Siste innkjøp var Borgens
Lillelord-triologi (Lillelord, De mørke kilder, Vi har ham nå) på loppemarked etter å ha vært uten noen år (jmf. spml 1)
3) Hvilken bok var den siste du leste?Hehe – kunne jo ikke la Lillelord ligge sånn helt ulest og alene vel…?
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.Hehe, mange vil kanskje bli overrasket når jeg nå starter med Lillelord- triologien?
Videre:
Inger Bråtveit –
Munn mot ein frosen fjord – dette er en genial bok, og det er ikke til å tro at den er skrevet av en ung debutant. Boken ligger tett opp til magisk realisme, men er umiskjennelig vestland og vinter. Nydelig språk er det også.
Aasne Linnestå –
Stanislaw – denne har jeg jo nevnt mange ganger i bloggen min, og en genial bok er det. Et svært gripende verk om den polske multikunstneren Stanislaw Witkiewics, som beveger seg i grenselandet mellom biografi, poesi, kortprosa og dialoger.
Erich Maria Remarque –
Tre kamerater – dette er kanskje den mest rørende romanen jeg har lest. Den handler om førkrigstiden (til den 2. verdenskrig) og skildrer både vennskap, død og kjærlighet. Nydelig bok.
Stephen Donaldson –
The chronicles of Thomas Covenant the Unbeliver– som er en fantasy-serie a la Ringenes Herre, og som etter min vurdering er blant de få som er av tilsvarende kaliber (Earthsea-triologien til Ursula LeGuin er en annen). Handler om en spedalsk mann som havner i et mytisk rike når han er i mellomrommet mellom liv og død.
5) Oppfordre 5 bloggere til å fylle ut denne i sin blogDa oppfordrer jeg
Olaug,
Anette,
Marie og
Silje.
(og så kan dere jo gjette på hvem som har fått seg billett til U2-konserten i sommer? - JIPPPPI!!!)
Nå spilles Van Morrison - Brown eyed girl
Om jeg skulle si noe
Om jeg skulle si noe om det ville jeg ha malt deg en horisont og plassert krigsskip i det fjerne. Så ville jeg malt røyk opp fra skorsteinene og hvitt skum foran båtene. Din første tanke er kanskje om dette er en kommende frigjøring eller okkupasjon, men jeg sier til deg at dette er et malt bilde. Deretter ville jeg ha brettet det sammen og laget et papirfly, og du ville smilt, tatt armen min og lagt hodet ditt inntil skulderen min og sagt lavt, med glede i stemmen: ”Du og de dragene dine…”
(bergen blå)brostein ved brostein
smauets tette omfavnelse
byens lyder dempet av laken til tørk
dine bare skuldre, såvidt brunet av solen
ditt smil som en fiskeørn
som stuper ned i min sjel
og fanger mitt hjerte
lille lungegårdsvann tidlig om søndagen
endene, som meg, ventende på dagen
bussen til Minde, alltid forsinket
og jeg tenker at dette er det som er
savn. savn det forunderlige rare
at noe som er borte er så nært
Nå spilles elisa - Come speak to me(på siden man kommer til om man trykker lenken kan man se denne sangen som video hvis man trykker seg videre. nydelig sang)
These boots were made for walking
I går kjøpte jeg meg nye sko. Tror ikke jeg er helt fornøyd fordi de knirker. Utrolig ekkelt å bli fulgt av lyd uansett hvor man går. Gjennom parken i dag tidlig gikk jeg på gresset og da forsvant lyden. Men ellers har den fulgt meg. Må nok se å få kjøpt meg et par joggesko etterpå. Uten knirk og på salg.
Skobutikker er interessante. Det er imponerende mange av dem (tror jeg talte 10 -12 stykker i sentrum alene når jeg først la merke til dem). I butikkene (jeg baserer dette på observasjon ved besøk i to av dem, - den første jeg var innom solgte kun damesko, og siden jeg er utrolig klønete i høye hæler måtte jeg innom en til) har de plassert speil på gulvet slik at man kan se seg selv ovenfra. Trolig er dette gjort for at det skal være lettere å bedømme et eventuelt kjøp, men jeg synes det var vel så flott å se seg selv i gigantformat – følte meg nesten som kjempen i historien om Jack og bønnestengelen. Ellers så hadde de overraskende nok bare høyresko utstilt. Systemet var slik at man kunne prøve seg frem til sin størrelse og så be den hyggelige damen i butikken om også å få prøve venstreskoen. Ved siden av at det nok begrenser tyverier (hvem ville finne på å stjele bare høyreskoen?), så var det en slående effektivitet over det synes jeg. En slags fordekt selvbetjening, men på en vennlig måte.
Det er i det hele mye godt å si om skobutikker. Men de bør slutte å selge sko som knirker. På sikt kan slikt ødelegge omdømmet deres.
Nå spilles Catatonia - I am the mob
Et spørsmål om tid
Samtale overhørt på hjørnet av Møllergata og Grensen:
”Vet du hva klokken er?”
” Ja den er to. Eller 13.59 for å være helt nøyaktig.”
”Takk for det, men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om du vet hva klokken er?”
”Å nå. Jo klokken er en tidsmåler, eller et kronometer om du vel. Historisk ble tiden målt ved ved observasjon av solen, og dette var lenge ansett som den mest nøyaktige måten å måle tiden på. Soldøgnets lengde er jordens rotasjonstid i forhold til solen — enten i forhold til den virkelige sol, eller i forhold til middelsolen. Soltid er bestemt ved jordens sideriske rotasjonstid omkring sin egen akse, et tidsmål man inntil århundreskiftet mente var helt konstant, men da meget nøyaktige ur, ja det er det samme som klokker, ble konstruert viste det seg at jordrotasjonen er litt variabel. Man innførte derfor i 1960 efemeridetid, en jevnt løpende tid bestemt hovedsakelig fra observasjoner av månen mot bakgrunnen av stjerner. Efemeridetiden ble i 1984 erstattet av dynamisk tid, som bygger på den internasjonale atomtid som blir bestemt av Bureau International de l'Heure i Paris, ut fra analyse av atomtidmålinger i mange land.”
”Takk skal du ha, det var det jeg lurte på. Men nå må jeg stikke. Skal si tiden flyr!”
Nå spilles Pink Floyd - Time
Amerikabåtene
Hvordan vite? Det var lettere med Amerikabåtene. Eller de gangene hvor vinden var nær som et kjærtegn og brystene dine var solmodne frukter og jeg slikket sugde befølte til du skalv og jeg sa til deg at dette er en reise. Dette er en båt som skal krysse havet og vinden kan være så nær den bare vil fordi båten er stor og ingen bølger er store nok har nok kraft til å vike båten fra sin kurs og jeg lar tungen min gli over magen din og vinden tar tak i håret ditt og jeg hvisker til navlen din at den perfekte stormen ikke finnes. Vi er løyet til og dette er en reise.
Havet er en blå illusjon og jeg elsker orgasmene dine. Elsker at du forsvinner til et hemmelig sted som du kommer tilbake fra andpusten og jeg snakker lavmælt med kjønnet ditt og tungen min former bløte konsonanter og jeg sier dette er en reise, hører du en reise på et blått hav og bølgene er vind som kjærtegner og former en matematisk sinuskurve og du løftes opp og opp og opp og jeg tier. Inni deg tier jeg og det blir en stor stillhet som kun brytes av pusten din.
Jeg gråter på en solfylt dag. Vi leter etter noe som allerede har funnet oss.
Nå spilles Blondie - Picture this
Veien og målet
Veien er alt. Målet betyr ingenting.
Sliter med å ta to dager av gangen. I perioder er det uproblematisk, men noen ganger blir jeg overmannet av en stor tretthet. Armene og bena blir fylt med tung våt sand, og jeg driver inn og ut av noe som ikke er søvn og ikke er våkenhet.
Jeg vil forklare. Men jeg vet ikke hvordan den forklaringen skulle vært. Det er så vanskelig å være uinteressant. Det er så fort å krysse linjen og bli anklagende. Eller masete og patetisk.
Liker at du tenker annerledes. At du ser andre ting, at du sier ting som stadig overrasker meg. Når jeg tror at jeg har forstått deg, knekket koden din, - så sier du noe om kvelden eller bussen eller byen, og jeg skjønner at jeg ikke har skjønt deg i det hele tatt.
Jeg ser deg i et bilde. Bakgrunnen er uklar og forandrer seg hele tiden, - som om det er passerende biler eller det er et stillestående kamera som tar et bilde hvert tiende minutt og så at filmen er satt sammen og bildene vises fortløpende. Du har på deg en kjole med blomster, - sånne store blomster så det kunne se ut som du har sydd om en gardin fra 70-tallet. Jeg tenker at den kler deg. At du er en blomsterjente, men at blomstene er store.
Selv om jeg er redd for den pinlige tausheten, ville jeg gjerne snakket med deg. Om ikke annet så for stemmen din, - iveren din når vi berører et tema som engasjerer deg. Og jeg skulle avstått fra å forklare. Jeg skulle sagt noe annerledes, - noe som hadde overrasket deg.
Nå spilles September When - Bullet me
Skrekk, gru og svarte katter
Mmmmm...., tenkte jeg ettertenksomt i dag tidlig. Nei, jeg har ikke vunnet i lotto, og hadde heller ikke akkurat åpnet en ekstra fyldig og smakfull frokostyoghurt. Jeg tenkte mmmmm.... i ren mangel av noe annet å tenke. Det var ingen kritikk av Rune Sørgårds mobbing av muslimer, ikke et mildt sjokk over at Georgia mottar Bush (det fundametalistiske svinet) som en popstjerne, eller forundring over at Mette-Marit i sin morgenkvalme tilstand lot en ambulanse i full utrykning vente. Mmmmm....'en var blottet for dypsindighet. Den var grunn som en sølepytt i tørketiden. Mmmmm....'en var umotivert, upolitisk, usaklig og unødvendig. Rett og slett en grov sløsing av nerveimpulser.
Som dere skjønner har dette plaget meg i løpet av dagen. Mmmmm....'en er som et indre angrep på min seriøsitet, et femtekolonneangrep fra egen hjernebark, en quislinggjerning i eget hode. Nå var det heldigvis ingen som så meg, og jeg tror heller ikke mmmmm....’en ble uttalt høyt. Det er en trøst å vite at kunnskapen om min totale mangel på tankefullhet forblir kun hos meg.
Og så var det jo hell i uhell at dette skjedde på fredag den trettende. Litt flaks skal man ha!
Nå spilles Artie Kaplan - Bensonhurst blues
De skyter hester, gjør de ikke?
Sorgen i deg. Det at det er noe i deg jeg ikke kan nå frem til, - uansett hva jeg sier eller hvordan jeg prøver å vise deg at jeg er her. Sorgen din gjør deg atskilt fra meg. Og dette er et krav jeg må innordne meg. Må godta at du har noe helt eget som er ditt og som gjør deg vondt og som derfor gjør meg vondt.
Men jeg trenger ikke å like det. Og ikke kommer jeg til å slutte å hviske navnet ditt heller. Selv om ingen hører.
(Hymne)Ditt ansikt er trett du ville helst sove
- for alle timer og minutt synes brukt
Men bi litt min kjære, så kan jeg love
varme i dansens evighetsflukt
Trinn lette trinn over sjø og land
- toner av våren i blomsterprakthager
Barfot i gresset og igjennom sand
Du er alltid den vakreste - ung og fager
Og i valsens nærhet hviskes et navn
som til barnet og håpet trygt på fang
Og bruset til evig i min sterke favn
er englenes stemmer som synger din sang
Nå spilles Daniel Bedingford – Wrap my words around you
Godt norsk
Tomat er ok. Det vil si, tomat er ikke ok – selvom idéen tomat er ok. Den ser så rød og lekker ut, men når man tar en bit så kjenner man at den nesten bare består av vann. Og smaker som vann med en dråpe tomat. Tomat skal ikke smake vann, - tomat skal smake tomat. Grrr!
Chili er ok. Det vil si, chili er ikke ok – selvom idéen chili er ok. Den ser faretruende rød og eksotisk ut, men når man smaker på den skjønner man fort at den bare er en liten og tynn paprika. Grrr!
Hvorfor er det slik at det er et inntakskrav i norske butikker at grønnsakene de selger ikke skal smake noenting!?
Nei til høsten satser jeg på å omskolere meg til Konge. Da skal jeg fremføre en rap som virkelig vil få fart i den republikanske bevegelsen.
Nå spilles No doubt - Don't speak
Who do you love?
Sykkelen min trengte sårt til å bli stelt litt med. Ja ikke vanlig vedlikehold, men en skikkelig gjennomgang av en fagmann. Giret var blitt meget ustabilt, og kjedet røk på vei opp fra Tøyen til Ensjø her forleden. Og mine bange anelser slo til. Alt av bevegelige deler må skiftes – tannhjul, kjede, girwire, drev etc. Prisen på reparasjonen blir tilnærmet det samme som å kjøpe en ny.
Er veldig i tvil. Har opplevd så mye fint sammen synes jeg. Om jeg drar på overnattingstur i marka med en annen enn den, føler jeg nesten det blir en slags form for utroskap.
Nå spilles Patti Smith - Gloria
Dikt og forbainna løgn
Liker i grunnen
E-ore av Ravi & DJ Løv. Særlig når de sier beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi, beibi. Og så er utsagnet ”får en oppstopper snopp” både morsomt og fikst. Avgjort en hørbar sang.
At (den levende) poesien overlever som tekster i populærmusikk er jo hevdet av mange, blant annet fremhevet André Bjerke dette i flere av sine dikt. Nå har jeg stort sett lest det meste av det som er kommet ut av lyrikk her i landet de 4-5 siste årene, og er vel blitt en brukbar leser etter hvert. Diktbøker av nyere dato er for øvrig ofte nokså greie å lese – de er ikke så sentrert rundt det enkelte dikt (som tilfellet var med Wildenvey, Hagerup, Bjerke og de andre gamle klassikerne) men boken må sees som en helhet. Man møter veldig ofte et konsept. Når man først har fått tak i konseptet detter lesning på plass av seg selv. Dette gjelder også vage bøker der forfatteren ”krever deltakelse fra leseren”.
Jeg tror dette er en stor feil som samtidslyrikken driver med. Man kan ikke få til en god diktbok uten at den inneholder gode dikt. Man kan sikkert få til en litterært interessant bok for de innvidde få som holder til i litterære sekter, men ikke en god bok som folk blir glad i. I disse årene med lesning (totalt dreier det seg vel om 200 – 300 bøker) er det vel egentlig bare 3-4 jeg vil si har vært virkelig gode (selv om flere har vært helt ok).
Men det er også veldig mye som er stusselig. For å være ærlig så skjønner jeg godt at lyrikk ikke selger.
NB! - Kom akkurat på noe gøy:
Kommende morgen vil det være et øyeblikk da tiden er
05:05 05.05.05
...that I would live to see this...
Nå spilles The Ark - One of us is gonna die young
Det er noe med solen
Det er en flekk i solen. Det er et utsagn i ufattelige megawatt og kelvin. En gigantisk eksplosjon av hydrogen som fusjonerer til helium i et ukontrollert, ulogisk utbrudd av protest. En likevekt som er presset for langt. Et trykk som er blitt for stort, - en temperatur økt forbi det holdbare. At noe må sies, men at ordene ikke strekker til – at det er nødvendig med en symbolsk kommunikasjon. En grafisk representasjon, et utbrudd i stråling og fotoner.
Og denne fjerne handling, kun observerbar gjennom sotete linser i kikkerter plassert på underlige steder, er noe vi ikke vet om, men likevel preges av. Solvind som feier gjennom oss og lager tåke i hodene våre. Tvinger blikket vårt ned mot bakken, mot stien og fotavtrykkene våre.
Når det endelig er over, tar vi frem sjokomelken og brunosten. Lager et barnlig måltid og spør hverandre: Hvordan har dagen din vært?
Nå spilles the Stranglers - No mercy
En tanke kommer drivende
Så kommer en tanke drivende, Sammen med strømmen av mennesker som velter ut av t-banestasjon. Det er morgen. Rushtid. Det lukter en blanding av jord og våt ull. Det regner. Tanken er helt klar. Med store bokstaver og gode kontrastvalg. Fargene er sterke. Den er tydelig selv på lang avstand. Ingen kan unngå å se den.
Også jeg blir truffet. Selv om jeg tenker på andre ting, Om dagen i dag. Dit jeg er på vei. Noe jeg må huske. Et eller annet jeg gleder meg til. De hastige små sidetankene om de som passerer meg – om hun med den søte lua, ham med rare sko, damen med altfor mye leppestift. Også jeg blir rammet, slik alle vi som er der rammes. Vi opphører å være enkelttanker – vi blir et fellesskap basert på en felles tanke. Og godheten som vokser frem i oss strekker seg utover tanken – den som står ved siden av oss blir viktig. Vi er med på noe som er større enn oss selv.
Men regnet begynner å få tak. Fargene løser seg opp, og tanken blir grøtet, utydelig. Vi fortsetter på vår ferd i dagen. Men vi har en uro i oss nå, noe vi burde tenkt på, men som vi ikke riktig husker.
Selv tenker jeg: ”Kunne jeg skrive meg inn i hjertet ditt ville jeg ikke trenge så mange ord lenger.”
Nå spilles Ane Brun - Where friend rhymes with end
