Den som roper i skogen
Har fått en del spørsmål på mail i det siste (og det er jo kjempehyggelig), og tenkte at jeg kunne svare på disse siden det er fredag og bare noen timer til mai begynner på ordentlig:
Spørsmål 1: Liker mye av musikken du spiller. Men lurer på om du spiller den mens du skriver eller putter den på når du poster?Svar: Stort sett så spiller jeg det som står mens jeg skriver. Det er derfor jeg noen ganger skriver litt kort – melodien er rett og slett ikke lenger. Men det hender jo jeg jukser (da nynner jeg sangen på nytt inni meg mens jeg skriver videre).
Spørsmål 2: Har du en yndlingsskuespillerinne?Svar: Ja det har jeg faktisk. Hun heter Winona Ryder, og er ikke bare en kompetent skuespiller – hun er også nokså langfingret. Det er noe veldig sjarmerende med vellykkede mennesker som stjeler.
Spørsmål 3: Hører du på Finn Bjelkes popquiz på lørdager? Det er bra asså!Svar: Ja, det er jeg helt enig med deg i. Jo, jeg hører på det så ofte jeg har sjansen. Det er litt lørdagens høydepunkt det. Frokost, aviser, god tid og popquiz.
Spørsmål 4: Vet du hvor man kan få kjøpt en manuell skrivemaskin?Svar: Nei, det er mange år siden jeg har sett en slik. Beste tipset er kanskje loppemarked?
(nb - tror personen spurte pga. et innlegg jeg skrev 04.feb 2004)
Spørsmål 5: Synes du skriver mye tull. Det er sjelden du tar politisk standpunkt, og du skriver nesten aldri om viktige politiske hendelser. Skjønner du ikke at politikk er viktig?Svar: Jeg blir litt svett av sånne som deg. Dere skal alltid lete etter feil og mangler. Om du hadde lest bloggen ville du sett at det er flere politiske innlegg, - i forhold til samfunnsutvikling og maktmisbruk. Og om du ser på deg selv som politisk interessert, så må du innse at politikk er rundt oss hele tiden – ikke bare i det avisene fremstiller som politiske hendelser eller stortingsvalg.
Spørsmål 6: Du skriver ofte om været i Oslo, men aldri om været andre steder i landet. Synes ikke du det viser at du har litt for sterkt hovedstadsfokus?Svar: Hehe… deg igjen… (din kranglefant)
Nå spilles Blondie – Call me
A girl called Maria
Nå spilles Talking heads - Take me to the river
Fargestiftene, beibi, fargestiftene
Det er snart morgen. Et vindu av muligheter har åpnet seg, - sakte og gradvis, men uten å knirke. Alt er sagt og gjort. Natten har ingen flere argumenter, og har feilberegnet tiden, Så avslutningsprosedyren blir fragmentert og usammenhengende. En grålysning borte skimtes blanke ark. Det er ingen poesi. Ingen sakprosa. Ingen uavsluttede noveller eller slektsromaner. Man kunne gitt vinden et nytt navn, - uten at noen kunne bli arrestert, irettesatt, korrigert.
Han griper øyeblikket. ”For meg er du uimotståelig. Å kysse deg er viktigere enn nyhetene, selvangivelsen, t-banetidene. Å kysse deg er det viktigste som finnes. Viktigere enn maten jeg spiser, jorden jeg går på, luften jeg puster. ”
Men hun unnviker, - hun tar en hammer og slår blikket ned. Så legger hun seg på kne og tar det nederste kortet bort, slik at alt raser. Samtidig med hun luker bort det siste håp og fjerner den siste tvil, kommer den fete damen frem og synger: ”Slik gir vi dagene navn. Akkurat før de begynner kaller vi dem for eksempel torsdag. For på den måten å plassere dem etter hverandre – kraftløse, like, anonyme.”
Med det er det over.
Nå spilles Patti Smith - Because the night
Det aller ypperste
Om noen spør meg – Hva er den morsomste boken du noen gang har lest? , så vil jeg umiddelbart svare: ”Hitchhikers guide to the Galaxy” av Douglas Adams. I boken møter vi bl. a. Marvin the paranoid androide, Arthur Dent og Ford Prefekt. Boken starter med at jorden skal destrueres for å lage plass til en ny "hyperspace bypass" (intergalaktisk motorvei), og Arthur og Ford klarer å hoppe av jorden akkurat i tide ved å haike med et romskip. ”Hitchhikers guide to the Galaxy” er engelsk humor på sitt aller ypperste, og er fengslende, fornøyelig, fantastisk lesning fra start til slutt. Opprinnelig var boken skrevet for radio, og gikk som hørespill på BBC. Som ung entusiast kjøpte jeg hele hørespillet på kassett i den lekre sci-fi butikken ”Forbidden Planet” i New Oxford Street i London, men var dum nok til å låne den bort. Så nå har jeg den ikke lenger. Snufs.
Boken er nylig
filmatisert, så det blir spennende å se om de har klart å overføre og bevare humoren på lerret. Boken (og de andre i bøkene i Hitchhiker-serien) er et oppkomme av gode sitater, her er noen eksempler:
There is a theory which states that if ever anybody discovers exactly what the Universe is for and why it is here, it will instantly disappear and be replaced by something even more bizarre and inexplicable. There is another theory which states that this has already happened.
In the beginning the Universe was created. This has made a lot of people very angry and has been widely regarded as a bad move.
Nå spilles Heather Nova - Make you mine
Funny time of year
Jeg klipper håret mitt. Håper at jeg kvitter meg med noe når krøllene faller mot gulvet. At det er høst, og jeg er en eik, og at sommeren er over og at jeg må forberede meg på noe nytt. At håret, lik det fallende løv, har oppsamlet en gjort gjerning, og at dette kan fjernes med en saks. Klippes over som en navlestreng og omdannes til næring for noe som skal komme. Noe ukjent og spennende og mest av alt håper jeg at det er viktig, og at jeg er naken og trengende og at det er en fjerneste mulighet for at jeg kan blomstre i dette nye. At det i hakkene som saksen etterlater kan finnes en ny vilje.
Senere samme dag, hos frisøren, er det ingen tårer. Hun ser det kun som en hårteknisk utfordring. I det hun legger den sorte kappen rundt halsen min sier hun: "Dette skal vi nok fikse."
- - - -om Gud er død
vil ingen savne oss
eller spørre hvor vi ble av, hva vi gjorde
derfor lyser stjernene bare om natten, sier du
jeg sier: dette er ingen lek
dette er noe vi har
dette er en slags sisten
Nå spilles Eminem - Mockingbird
Credo in unum Deum
Hvitt lys. Hvitt. Kniver i hodet. Kvalme. Åndenød, mangel på luft, får ikke puste, får ikke, får ikke puste. Hvitt lys. Stål inn i hodet. Glødende stål. Iskaldt stål. Får ikke puste, får ikke, får ikke luft. Kvalme. Hvitt lys. Hvitt. Får ikke. Puste. Stål. I hodet. Hvitt.
Credo in unum Deumrevet i stykker. Skrikende tordenvær
i hodet
protest mens han ødelegger
lukten av fyll
drepte demoners hevn. Døden
som jordmor
begravelse i container for farget glass
sirenesalmer
kvalmende glattcelleliturgi. Blod
og legeme
syndsforlatelse i evig
skjærsild
in nomine patris et filii et spiritus sancti
Nå spilles The Smiths - Meat is murder
Jenter har det lett
Kvinner klager ofte over det månedlige. De terper på at dette er en belastning, og noe som medfører et stort behov for hensynstagen. Dette er vel i og for seg greit, men noe som blekner ved det daglige vi menn må slite med – barbering. Barbering er uten tvil det kjedeligste som finnes her i verden. Og noe man ikke kan lure seg unna. Man våkner om morgenen og jaggu er de ikke plass, de stikkende skjeggstubbene.
Selv har jeg alltid sverget til høvel. Det er mulig dette har årsak i frykten for å bli ”electrocuted” ved et uhell, men det skyldes også sterk motvilje mot summende, irriterende lyder tidlig om morgenen. Dessuten er det noe ur-aktig ved det å leke med skarpe gjenstander i det man akkurat forlater drømmeverdenen. Man lærer selvkontroll av slikt tenker jeg.
Nei, det er det jeg alltid har sagt – Jenter har det for lett.
Nå spilles Kjøtt – Gleder meg til år 2000
Et lite sideblikk
Et lite sideblikk. En digresjon. Noe som strengt tatt ikke er nødvendig. Som vanskelig kan forsvares eller argumenteres for. Vi snakker om prioritering. Å veie det viktige opp mot det uviktige. Skille hveten fra klinten. Lage en liste. En plan.
Men likevel handler det om et lite sideblikk. Og det er ikke slik at jeg forsvarer det. Ikke slik at det er noe jeg vil snakke høyt om. Ikke skrike om eller betro meg om i fylla eller ringe inn anonymt til en eller annen tilfeldig lokalradiostasjon.
Et lite blikk til siden. Ja kall det gjerne en digresjon.
Det prikker svakt i hodet
Det er noe som er feil
som om natten mangler stjerner
eller briggen mangler seil
Et kort sekund av mørke
som i skyggen av en fugl
Et lite glimt i øyekrok
av ekorn raskt i skjul
Det knirker lett i døren
som av tause englefjær
Da slår det meg med styrke:
- Hun er ikke her!
Nå spilles Madrugada - Stories from the streets
En såkalt ekspert
Eksperter kan være skumle. En slik er professor
Sir Roy Meadow. Takket være hans vitnemål, eller ekspertgjennomgang,er flere mødre dømt for mord etter at barna deres har dødd i krybbedød. Men ved nærmere gjennomgang viser det seg at den gode professor ikke har hatt så mye belegg for sine vurderinger, og en etter en frikjennes nå mødrene fra anklagene de er dømt etter.
Man kan jo undres hva det er som får en person til å stille opp i rettsak etter rettsak og si at: "Jo hun har nok drept dem. Det er slett ikke uvanlig at mødre gjør slikt.” Jeg tror det må være en slags fanatisme som ligger i bunn. At de er så opptatt av sin egen fortreffelighet, sin genuine evne til å se lyset og sannheten, at de faktisk tror de kan sette seg til doms over andre.
Men den gode professor er ikke alene. Daglig skjer det samme i f. eks. psykiatrien og andre steder, hvor disse samme menneskene får mulighet til å utfolde sin svarte gjerning. Slik de har gjort helt tilbake til den tiden de fikk kvinner og menn brent på bål for hekseri og kjetteri.
Nå spilles Nick Cave - Abattoir blues
elskede, hvor er det hen
Det er et sted i hodet mitt hvor solen ikke når. Hvor det er mørkt og kaldt. Om du famler deg rundt der inne, vil du fort støte kneet ditt mot en stor stein som er skjult i det mørke. Først vil du kanskje tenke at det er en statue eller en bauta eller et steinkors eller i hvert fall noe som markeres. Men det er det ikke. Det er bare noe livløst som har forsteinet seg. Og om du hadde tatt rundt steinen og løftet, ville du kjent at den er tung å bære på. Vond å holde i.
Fordi vi ikke bruker dagene sammen, og alle de små tingene er borte.
elskede, hvor er solen hen
hvor er sommeren og gresset
de smilende eggene, vinflaskene,
kinomørket, de utallige blikkene på t-banen
varmen i sengetøyet, den trange dusjen
å elskede, hvor er vinden
hvor er silkedragene, sykkelturene,
de vakuumpakkende kyllingfiletene, det myke regnet
stillheten i altfor tidlige morgenstunder, timene
etter midnatt, den glødende huden
hvor er det hen? hvor er alt sammen?
Nå spilles U2 - With or without you
Inger Hagerup 100 år
I dag hadde Inger Hagerup blitt
100 år om hun hadde levd. Av mange norske diktere fra forrige århundre, står vel hun frem som den som har gitt flest nordmenn glede ved poesi – både gjennom hennes voksendikt, men ikke minst også gjennom hennes barnedikt. Hennes dikt er kjennetegnet ved en stor grad av tilstedeværelse, og hun forteller ofte enkelt og tilgjengelig. Dette er vel også det som har bidratt til at hun har fått så mange lesere.
Her er et dikt av henne jeg liker godt:
Detalj av usynlig november-landskapMidt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
Ellers var det en flott konsert i går. Stod helt fremme ved scenen, og Alanis Morissette hadde masse sjarm, humor og energi. Til tider var det en skikkelig rock’n roll/grønsj-konsert med blå toner. Hun spilte masse gamle gode låter, og det hele ble perfekt avrundet med Thank U.
Så er det madrugada som er neste førstkommende lørdag. Gleder oss!
Nå spilles Alanis Morissette - Thank U
That I would be good
En nydelig vårmorgen her i Oslo. Om man måtte velge om man skal være glad eller trist, er dette en slik morgen hvor man ville valgt å være glad. At alle kvinner på banen er vakre, og at de smiler hemmelighetsfullt til en. En slik dag.
Og i kveld er det konsert med Alanis Morissette i Spektrum. Ga meg selv billett i bursdagspresang, - tenkte at jeg nok ville bli glad for den og overrasket. Og det ble jeg. Ble nesten helt slått ut. Det var så uventet. Tenkte: ”Jøss, du er jo helt gal jo. Så snilt!” Selv om det er fint å glede andre, er det ikke så dumt å glede seg selv heller.
Musikk er noe av det som gjør livet verdt å leve, og Morissette er en artist jeg har hatt stor glede av å lytte til i mange år. Det blir derfor gøy å se henne live, selv om hennes forrige plate ”So called chaos” nok skuffet ganske solid. Men platene før det er jo store etter min mening. Musikk som er egnet til å gi bort når man vil gi noen man liker noe fint.
Nå spilles Alanis Morissette - I was hoping
I like
Jeg liker mennesker med feil. Ja ikke slik at jeg nødvendigvis liker feilene deres, men mennesker med feil er både morsommere, mer imøtekommende og hyggeligere selskap enn de som streber og sliter etter å fremstå perfekte og uangripelige. Det er interessant å snakke med mennesker som ikke har alle svar, som er spørrende og usikre.
Og så liker jeg at det er fredag.
Nå spilles Avril Lavigne - My happy ending
De nye opplysningene
Man kan kalle det sult. Eller begjær. Eller noe som får deg til å oppføre deg annerledes enn du vanligvis gjør. Slik at du skremmer deg selv. Noe du ikke har trodd, en ukjent side, noe forhistorisk fjernt fra sivilisasjon og busstider og en organisert sameksistens.
La oss kalle det sult. At du må fortære det. At dersom du ikke inntar det vil du forgå, svinne hen, dø en sakte sultedød. Ja la oss kalle det sult. Si at det er viktig, nødvendig, - selv om det er skremmende, ukjent, ukontrollerbart.
Og da kan alt skje.
Nå spilles Nick Cave - Let the bells ring
ekorn skulle ledd
Hun står under et gatelys. Fra sin plass i smuget har han full oversikt. Hadde dette vært i svart/hvitt kunne du vært hentet fra en fransk film, tenker han.
Han liker at hun venter. Liker den økende utålmodigheten. At hun stadig sjekker klokken, og nøye studerer alle som går av trikken. Hvordan øynene leter, forhåpningen i dem.
Etter at den fjerde trikken stopper går hun sin vei. Sakte, nesten motvillig. Hun går vekk fra han, så han kan ikke se ansiktet. Kan ikke se om hun smiler eller om hun gråter.
Kvinner jeg har møtt, tenker han umotivert og ler for seg selv.
ekorn skulle ledd
og vi skulle vært sild i stim
fortært av den store hval
holmgangsøkende i buken etter
den første røsslyng med nektar til
bier på trekk skulle stukket
av fra agendaer og funnet opp nye
språk et helt nytt
runetegn som sier noe viktig fått
masse unger med lyst englehår
som solmodent korn bakt
horn fylt med alvemusikk
Nå spilles Heather Nova - Winter blue
Ut i naturen
Turprogrammet for sommeren begynner å falle på plass. Først blir det sykkeltur fra Fredrikshavn via Skagen til Hirtshals. Dette blir vel mest en kosetur, men forhåpentligvis en fin oppladning til første fjelltur som går til Trollheimen. Deretter blir det en ukestur med kompiser i Troms, med midnattsol og greier. Så blir det tur til sørlandet, før det hele avsluttes med tur til Jotunheimen.
Å komme seg ut i naturen er alltid en like stor positiv opplevelse. Og paradoksalt nok gjør det å nyte naturen at det også er lettere å sette pris på byen. Kanskje det er det at når man har mulighet til å veksle at det er det som gir mulighet for den gode frihetsfølelsen?
Nå spilles elisa - it is what it is
Tårer og bønn
Det gråtes en flaske vin over meg. Noe jeg naturligvis blir skamfull av. Men ikke den eneste som blir full altså. Det er faktisk mer kalorier i vin enn i øl, men det har kanskje sammenheng med alkoholstyrken? Dessuten klarer vel neppe den mest innbarkede å få i seg analoge mengder øl og vin.
En gang var det en jente som fortalte meg at hun ba for meg. At jeg var en del av hennes innsovningsrituale og samtale med Gud. Hun sang i ten-singkor, og var vel hva man kan kalle en gladkristen. Men altså avstandsforelsket i meg, så ergo ikke så glad hele tiden. For jeg kunne jo aldri ha innbilt meg at hun ville ha slike følelser om meg. Romantiske tanker. Temmelig utenkelig. Hun fortalte meg dette etter at hun var blitt kjæreste med en av mine kamerater, og altså kommet over/forbi meg. Det var en sen kveld fylt av fortrolighet. Jeg spurte henne om hun ba til Gud om at vi skulle bli sammen, men da svarte hun: Jeg ba ikke om deg, - jeg ba for deg. Man kan ikke be om kjærlighet, bare gi kjærlighet.
Det er en likhet mellom det å bli grått over og bedt for.
Nå spilles Cowboy Junkies - The last spike
