Hvert eneste sandkorn
Hvorfor gjør man de ting man gjør? Et tilbakevendende spørsmål dette her. Før var det lettere. Da var det en skog av nær forestående milepæler – ofte høyst målbare i form av eksamen og slikt. Nå er det meste en grøt. Greit nok at tidsfristene fortsatt står i kø, men de er ikke ordentlige lenger. Det er mest pålagte forpliktelser og det man må kunne kalle hverdagens mas.
Det er kanskje en mangel på skikkelighet eller ryddighet i hverdagen som gjør at jeg stiller meg spørsmålet. Hva er liksom hensikten? Og at jeg ut i fra det muligens er litt spontant rebelsk i situasjoner det nok hadde vært lurere å bare jattet med eller spist en kamel eller to. Fordi om det hadde vært en overbyggende mening med det hele, ville ikke de små tingene fått så sentral plass, - og dermed vært helt unødvendig å opponere mot.
Jeg vet ikke. Det er kanskje her kjærlighet kommer inn. Noe som er for stort for ord, om du skjønner. Eller kanskje det motsatte. To stunder har en handling, to munner har et ord.
Jeg vil dikte deg i et dikt, Dyril
- jeg vil forklare alle toners klang!
Og himmelens blå om sommeren
- nordlysets varme en vinternatt
Skildre havets melankoli ved solnedgang
Jeg vil fange deg i et dikt, Dyril
i et glimt av universets ytterste dag
og holde smilet ditt fast i et rim
Øynenes gledesblikk i bundne vers
Poesiens garn favne alt du er i lag på lag
Jeg prøver å dikte deg i et dikt, Dyril
og ser at jeg slettes ikke kan
- at ord på ord på arket er blankt
Men telles de alle på uskrevet blad
så er de så mange som ørkenens sand
Nå spilles Ane Brun - My lover will go
Yes, we have no bananas
Det er kaldt. Holder hendene rundt en kopp kaffe, men de kjøler ned drikken til litt over pisslunken. Det blir den ikke bedre av. Og ikke blir hendene mine mindre stive heller. Da jeg gikk gjennom Slottsparken i dag tidlig, krøp kulden metodisk og nådeløst innunder jakken. Nådeløst og upåvirkelig.
Det er noe med vinter.Du lurer kanskje på hvorfor det er slik at vi har sommer og vinter? Vel, det kan jeg fortelle deg; For lenge siden da det hovedsakelig bare var dyr her på jorden, så oppstod det en krangel mellom reinsdyrene og elefantene. Dette medførte masse bråk for alle de andre dyrene, og det ble bestemt at det skulle avholdes en fredsrådslagning. Men det var en dyp krangel i mellom de to stridende parter. Begge stod de steilt på at de hadde rett, og viljen til å lytte og til å forstå den andre part var liten. Og bråket stilnet ikke, men tvert i mot økte i omfang. Det hele ble oppfattet som uutholdelig av de andre dyreartene. Så istedenfor å satse på mekling, kommunikasjon og forsoning, ble det bestemt at man skulle bruke makt. Elefantene ble fanget alle som en og sendt til Afrika, mens reinsdyrene ble bundet sammen i hornene og ført til Finnmark.
Dette medførte at vekten ble forskjøvet på jorden, og kloden begynte å helle i forhold til solen. Dermed oppstod årstidene. Og om du nå, med tanke på sommer og sol, inni deg takker for krangel og ufred, så kan du jo spørre dinosaurene om hva de mener om saken. Eller det kan du jo forresten ikke, de døde ut like etterpå en kald februardag akkurat som i dag,
Og mens kranglingen fortsetter har vi helt glemt at det er to sider ved de fleste ting.
Nå spilles Vårsøg - Vårsøg
Tre nøtter for
Siden det er bursdagen min i dag vil jeg gjerne ønske meg tre ting:
1) Jeg vil komme til bunns i det å kjenne seg ensom. Vil gjerne kjenne på reaksjonen når jeg ser meg selv i ansiktet og det bare er oss to
2) Jeg vil bli snill. Vil kjenne på følelsen av å være fullstendig uegennyttig. Være der når jeg ikke forventer eller håper på å få noe igjen
3) Jeg vil snakke med noen jeg burde snakket med for lenge siden. Kjenne på følelsen av at det er så lenge siden, og hvordan alt er blitt forandret.
Men, men - sokker og en ren t-skjorte er jo heller ikke å forakte...
Nå spilles the doors - People are strange
Hvem er du?
En gang prøvde jeg å forklare. Sa at det var så mye annet. Spurte om det ikke var viktig at vi hadde det så morsomt sammen. At vi trivdes så godt sammen. Det skjøre byggverk av fellesskap som sakte reiste seg mellom oss. Ting vi opplevde. Det uventede. Ting vi aldri planla men som bare skjedde. Når vi kjøpte øl og loff og satte oss i parken, og gresset var så mykt og grønt at vi begynte å fortelle hverandre hemmeligheter. Eller de stormfulle gangene hvor jeg mest av alt kunne løftet deg opp og kastet deg på havet, og du lette etter slette-knappen i pannen min.
Men du så uforstående på meg. Brydd på et vis.
Og spurte: Hvem er du?
Nå spilles Alanis Morissette - I was hoping
Stille kveld, hellige kveld
Jeg presser ansiktet mitt tett opp til vindusglasset. Tenker: Det finnes en grense.
Tanken virker beroligende. Fyller meg med en ro. En slags etterlengtet stillhet. Og den fyller meg lik en ny drøm: Kanskje jeg ikke trenger å være så kategorisk? At jeg ikke trenger å være så sint, så full av hat eller så ubøyelig. At det finnes andre rammer som ivaretar det for meg slik at jeg slipper. For jeg merker at jeg er mindre oppmerksom, mindre på vakt. Min besluttsomhet er i ferd med å svinne. Ikke som en svakhet, men som noe jeg er begynt med. Kanskje jeg kan forandre meg?
Kulden gjennom glasset er nær mot huden. Pusten min lager et ugjennomsiktig dugglag. Det er natt ute. Ingen er å se i gatene. Bakken skjelver svakt idet en folketom trikk passerer.
Og sakte glir ansiktet mitt gjennom glasset.
Nå spilles Heather Nova - Not only human
