Mot lysere tider
Kokken 13.42 i går snudde solen. Eller det er kanskje mer astronomisk korrekt å si at hellingen av den nordlige halvkule på nytt er i ferd med å vende seg mot solen. Uansett er det deilig at det går mot vår og lys. Det er i grunn forståelig at man i gamle dager snakket om at man ble så og så mange vintre gammel.
Men jeg savner nordlyset. Nordpå er nordlyset noe av det mest spektakulære og vakre som er. På en god og mystisk måte.
Tromsø i mørketid
Knirkende sne under kalde føtter
Frosthvite bjerketrær høytidskledd
Stoiske soldater som Pantheons støtter
Voktere av sommer over gjemte bed
Dypblå safirprakt i himmelens juvel
Alle himmelretninger dekket og hel
Og snikende som kjærlighet
drømmen om rødgrønt nordlys
skjelvende som et teaterteppe
en sitring på livets unge leppe
Prinsesseaktig i sin hvite eleganse
Skjønnhet i den kalde rene snø
Dette er en god dag å leve
Dette er ingen god dag å dø
Nå spilles Beth Gibbons & Rustin Man - Spider monkey
Ikke noe rom for tolkning
La det ikke være noen misforståelser eller rom for tolkning. La det være krystallklart:
Jeg elsker deg ikke.
Jeg liker deg ikke en gang. Du er for meg helt ufordragelig. Jeg vil ikke se deg eller høre eller lukte. At jeg en gang har tatt på deg er noe jeg vil glemme og gjemme borterst vekk i det sorteste i den mørkeste natt. Alt ved deg er meg fremmed, og derfor kjenner jeg deg heller ikke.
Nå spilles Patti Smith - ghost dance
Truth and bone
Det er dette med å plage seg selv. Tenke det samme om igjen og om igjen. Dykke ned i det samme brune vannet og ned i den samme dype brønnen. Det er kanskje fordi det dermed føles som om man gjør noe med det som tynger? At man på sett og vis er aktiv i forhold noe, selv om man bare plager seg selv.
Kunne man fordele fargene eller legge klangene etter hverandre, så tror jeg det ville bli lettere – at man ikke behøvde å plage seg selv sånn. For det er to eller flere sider ved de fleste ting. Man skulle kanskje ikke dvele så lenge ved skyld. Det også selvfølgelig, men man skulle kanskje se utover det. Se de andre fargene, høre de andre lydene.
Det er for få knagger vi opererer med, - at vi i vårt rammeverk er for begrenset. At vi er utsatt for en ikke-erkjent ynkelighet.
Det er mulig det skyldes den kommende høytiden, men jeg tror at ynkelighet er noe man alltid og uansett kan gjøre noe med. Mennesket er ikke ynkelig – mennesket er gitt valg.
(det dype blå)
du er det dype blå; - sandkorn i uåpnet skjell en
perleemning
makrellstimens fullkommenhet; - tidevannets
evige tvil om hva som er riktig du som et
eksempel
på de uforutsigbare understrømmer
maskekledd og belter tunge av bly; - balanserer
luftboblene
deler tareskogen med begge hender
ansiktet ditt fraværende i berggyltens klønete flukt over
kanten; - dette dype blå
dette å ha sett deg
Nå spilles Heather Nova – Truth and bone
En annerledes dag
Jeg hadde tenkt å skrive noe om hvor fort tiden går nå før jul, men i dag er blitt annerledes enn andre dager. Fikk akkurat vite at min store forelskelse fra videregående døde nå på lørdag.
Hun var en utrolig vakker jente. Men hun slet også med ting man ikke burde slite med. Og hun opplevde ting ingen burde oppleve. Til tross for dette, var hun en god person. Hun var snill. Hun var inkluderende og gavmild.
Hun vil alltid ha sin helt spesielle plass i hjertet mitt.
Nå spilles the doors – When the music’s over
A whiter shade of pale
Jeg tror det er blitt vinter. Det føles hvitt. Melaktig. Jeg minnes at jeg gikk, og at det knitret. Eller knaket. Eller surklet. Melaktig. Og jeg tror det var kaldt. At jeg frøs altså.
Jeg glemmer så fort. En gang så jeg en amerikansk film om vinteren. En gal morder skulle drepe en familie som var sperret inne av et ras. Han hadde mange kniver, og jeg husker jeg tenkte at han nok måtte være en kokk. Eller kanskje det var sommer. Jeg husker ikke.
Jeg tenker mye på kuer. Kuer som beiter på endeløse beitemarker med prestekrager og oransjerøde valmuer. Det er en ro over kuer. De løper ikke rundt. De bare står der og spiser gress. Men en dag blir også de borte. En eller annen tar en diger slegge og slår en lang spiker rett inn i hjernen på dem. Og så klasker de plask i gulvet, og blir til kjøttdeig og lærvesker. Eller fór i oppdrettsnæringen.
Men det tenker jeg ikke på. Jeg tenker på prestekragene og valmune. På en vuggende rytme i hele landskapet. At man kan se vinden.
I'm not touched, but i'm aching to be.
Nå spilles Heather Nova - Walk this world
