Forandring fryder
Som dere sikkert ser, så har jeg byttet litt på oppsettet på siden her. Det medfører at det gamle kommentarfeltet er borte (med de gamle kommentarene). Men det går an å skrive kommentarer i det nye oppsettet ved å trykke på ”Kommentarer”. Om du ikke har blogspot-konto er det bare å logge seg inn som anonym.
Det som var litt dumt med den gamle siden, var nettopp bl. a. at kommentarer ble slettet (automatisk) etter tre måneder – nå blir de liggende.
Jeg innbiller meg også at jeg muligens skal få til å legge ut bilder på denne nye siden, men det er nok bare rent selvbedrag.
Ellers så må det nevnes at jeg var og hørte på en strålende opplagt Jan Erik Vold i går. Den mannen er en stor scenekunstner. På samme arrangement ble det delt ut noen løpesedler det er vel verdt å bite seg merke i: Onsdag 8. desember arrangerer Morgenbladet en poesiaften på Mono i anledning poesiåret 2004. Da kommer ingen ringere enn Sveriges store poet Tomas Tranströmer, samt vår egen poesidronning Ellen Einan. I tillegg blir det opplesning av nylig funnede dikt av Kristofer Uppdal, samt Nora Brockstedt som skal synge Prøysen. Hele forestillingen er attpå til gratis. Begynner kl. 19.
Nå spilles Cornelis Vreeswijk - Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind
Det som er lett
Jeg tenker ofte på hvor lett det er å ødelegge. Og da mener jeg ikke bare sånn som han amerikanske soldaten som skjøt og drepte han fangen inni den moskéen. Selv om en slik handling er ødeleggelse i sin verste forstand – det kan ses på som en annulering av mange menneskers erfaring. Morens svangerskap og all smerte og glede hun følte over å føde sønnen sin, skolegangen til den drepte – med alle lærerne som ville dele av sin kunnskap, alle kameratene hans som han spilte fortball med. Alt dette ble ødelagt av en trigger-happy unggutt med mulighet og sans for ødeleggelse. Jeg mener heller ikke bare sånn som når de buddhistiske templene ble sprengt i Afghanistan. Eller når de kræsjet de flyene i de høyhusene, eller når de slapp en atombombe over Hiroshima og fullstendig utslettet en hel by. Eller bombingen av Dresden, regnskogen som hugges, geirfuglen som ikke finnes mer, eller andre ødelagte ting.
Jeg tenker kanskje særlig på det som er inni oss mennesker, som er inni meg. Som så ofte velger å ødelegge fordi det er så lett. Det så lett.
Og jeg tenker også at om man bare ødelegger vil det en dag ta slutt. Det vil ikke være mer igjen å ødelegge. Det vil være tomt.
Den tomheten er jeg redd for.
Nå spilles Pink Floyd - Brain damage
Mitt første dikt
Forleden dag så jeg gjennom noen svært gamle papirer. Blant dem fant jeg noe som må være det første diktet jeg noensinne skrev. Alderen kan vel ha vært 10 eller 11. Hva som inspirerte meg husker jeg ikke, men jeg tror nok det er dypere enn det kan se ut ved første titt. At det er en uhygge i det som overrasket meg litt nå når jeg leste det igjen.
Sikringsboks
Liten hvit boks på veggen
Sikringsskap
Fylt av forskjellige
Sikringer
En for rommet
- en for gangen
Nå spilles Patti Smith - Land
Goethe og kunsten
På filosofisk kafé hos Goethe-instituttet kl. 18.00, diskuteres det i dag følgende tema:
”Skapes vakker kunst av geniet? Kant mente det - hva mener du? Schöne Kunst ist Kunst des Genies" mente Immanuel Kant.”
Tesen om forholdet mellom vakker kunst og genier er visstnok sentral i Kants kunstteori. I følge leksikon kommer geni av det latinske genius, som betyr skytsånd, høyeste grad av skapende begavelse eller talent, også kalt genialitet [ge-]; også person med slik begavelse.
Noe som var litt det jeg trodde var bakgrunnen for at nettopp kunstvitere innen billedkunst, litteratur og teater f. eks. alltid er så opptatt av å genierklære folk og fe. For dermed å synliggjøre at stor kunst skapes av genier, - at fordi det er skapt av et geni
er stor kunst.
Nå spilles Coldplay - Warning Sign
Wien og døden
Wien er en flott by. Særlig imponerende er det offentlige kommunikasjonssystemet. De har fått til en suveren integrering av tog, t-bane, trikk og buss. Etter kun kort tid fremstod hele systemet som meget oversiktlig og tilgjengelig. Og billig var det også. Under hundrelappen for et ukeskort. Så selv om møtet jeg deltok på var på den andre kant av byen, var det ikke noe problem. Ventet aldri mer en høyst tre minutter på noe kommunikasjonsmiddel. Og så er det jo gøy på kveldstid å bare sette seg på en trikk og gå av når man følte for det, finne seg en bierstube, og så ta trikken motsatt vei tilbake. Det er en form for frihet i det.
Møtet ble for øvrig litt spesielt. Like før første pause var det voldsomt rabalder bak i salen. Først et brak, og så en påfølgende hektisk aktivitet. Det viste seg at en franskmann hadde fått hjerteinfarkt, og han døde faktisk kort tid etterpå.
Livet er skjørt.
Nå spilles Nick Cave - Wonderful life
