Huset og den blå himmel
Det lukter innestengt. Innpusten smaker støv. Slik spindelvevet børstes bort fra ansikt, hals og underarmer.
Men problemet her er at det er helt sterilt. Her er det ingenting lenger. Sansene lyver. De forteller de grusomste ting – at, joda her var et hus. Det bodde noen her. En gang var det et ekko. Noen som gråt. Eller lo. At du var her.
(til deg)
bare den blå himmel, bare den
bare en stemme av blekkhus
en kjempefest, et tivoli
eller gråtekonenes latter
den tredje morgen
kan sammenlignes med min glede
ved deg
Nå spilles Tori Amos - Horses
Bokhøsten
Nå er forlagene ferdig med å presentere sine høstlister, og det tegner til å bli en bra bokhøst i år. Særlig ser jeg frem til at Stein Mehren kommer med
ny bok om noen uker. En annen personlig favoritt,
Erlend Loe, har skrevet en roman om en som velter på sykkeltur i Nordmarka, og bestemmer seg for å bli liggende. En situasjon de fleste av oss nok kan relatere seg til. Blir spennende å lese. Ellers gleder jeg meg til Hanne Ørstaviks
nye bok. Hennes forrige –
Uke 43 – synes jeg var overraskende god.
Og sist, men ikke minst, ser jeg frem til
ny bok fra Wladimir Kaminer.
Reisen til Trulala, som kom i fjor, var et overraskende morsomt og frodig bekjentskap. Så at den er kommet i pocketversjon nå – anbefales for de som ikke fikk lest den i fjor.
Nå spilles Tori Amos - Talula
Oxymoroner og rare amerikanske venner
Jeg har en amerikansk venn, Bill, som er veldig opptatt av
oxymoroner. Hans entusiasme for emnet er smittende, og etter hvert har jeg begynt å dele hans besettelse av dette språklige fenomen. Et oxymoron er et begrep om sammensatte ord, hvor de sammensatte ordene er innbyrdes motstridene. For eksempel er begrepet ”plastic glasses” en oxymoron, fordi det jo ikke kan plastikk og glass på samme tid (dette er et lite ordspill over at briller er glasses på engelsk). Bills favoritt nå om dagen er oxymoronet - ”military intelligence” (ja han er en ordentlig spøkefugl).
Men jeg må innrømme jeg har problemer med å finne gode norske oxymoroner. Og da tenker jeg på ord eller uttrykk som faktisk er i bruk. Men noen har jeg da funnet. Som en avart av ”plastic glasses” over, har vi jo den norske varianten ”plastikkglass” (engangsglass man kan kaste etter bruk). På en parkeringsplass i Kristiansand så jeg ”gratis avgift” på et skilt (det de trolig mente var at det ikke var avgift mellom kl 17 og 07 påfølgende dag). Fra reklameverden har vi Stabburets ”minipizza Grandiosa”, som jeg synes er litt morsom (onde tunger vil kanskje påpeke at Gildes ”smaksgaranti” også er en oxymoron?). Fra kjøkkenstaben på finere hoteller har vi stillingskategorien - ”varm- og kaldjomfru” (som jeg tror beskriver en som har ansvar for kalde og varme retter på lunsjbufféten (?) – ikke en motvillig/villig kvinne).
Flere forslag?
Nå spilles deLillos – Glemte minner
På den andre siden av gjerdet
Det er godt å være i tomheten. Være der ingenting er, og selv bli utslettet; - bli noe uformelig, noe løsrevet, noe usagt, noe ugjort. Svare seg med spørsmål, og spørre med svar. Ikke ta sjansen eller få sjansen eller gi sjansen. Grave seg ned i himmelen, og vokse dypere enn røttene.
Men døren til tomheten er lukket.
(den sorte ridder)
han ser med biter av glass
skarpe krystaller i et finfordelt
forstøvet angrep, mikrokirurgiske snitt
flår naken hud til statuer av rød granitt
han griper de seende øyne
med never av natt
klemmer retina til figurer
vrenger øyeepler til en lukket sirkel
tungen glir inn i de tause stemmer
borer seg gjennom lungeblærer, magesekk
suger marg fra ryggraden i jevn takt
håret er langstrakte igler inn i blodårer, nervebaner
søker fingertuppenes innside
forandrer blodplater, hemoglobin til lukten
av spillolje
han danser på død manns kiste
til rytmen av likmarkenes tromming på trevirke
spikker seilløse båter av hjernebark
dalbunnen er vissent gress, sidene er glattskurte
rette vegger dekket av giftig dragesekret
toppene er skjult, innhyllet i blågrå stofflighet
bak er flammene fra bål
fyrt med ufødte barn
han er den sorte ridder
han vokter den eneste veien ut
Nå spilles Alanis Morissette – I was hoping
Just another name
For en tid tilbake fikk jeg
ny mobiltelefon. Jeg var veldig glad i den gamle, som var en Alcatel med antenne til å dra ut og med både størrelse og vekt. Men så sviktet displayet, og jeg måtte bite i det sure eplet. Nå var den rett nok ikke særlig praktisk, - med dårlig batteri det ikke var mulig å erstatte, samt at jeg bare kunne tekste med store bokstaver og hvert ord måtte staves helt ut. Den nye (som er en Nokia) har en innebygd funksjon som langt på vei selv finner frem til det ordet man vil skrive. Man taster inn bokstavene i ordet man vil skrive, og den foreslår selv et ord. Trykker man (i meldingsmodus) for eksempel på 5 (som dekker bokstavene jkl) og så 4 (som dekker ghi) foreslår den ”kg”. Trykker man så på *-tasten så kommer ”li” opp. Så kan man da bekrefte at det er ”li” man ville skrive.
Dette gjør sms-skrivingen raskere (4 trykk mot 6 på den gamle mobilen - og da har jeg ikke tatt med at den nye også legger inn et mellomrom etter ordet av seg selv, - den gamle krevde 2 trykk for mellomrom). Men det medfører også noen irritasjoner. Man skulle jo nesten tro at det var laget slik at det mest vanlige ordet kommer opp først, og så de mer eksotiske etter hvert. Men slik er det ikke. For eksempel om man trykker 3 og 8 for å få opp ”du”, kommer ”et” opp først. Eller når man skriver ”vær” så må man sjonglere lenge før man kommer til det – og det er jo ikke logisk siden de fleste sms’er jo inneholder noe om været. I tillegg dukker underlige ord opp. Jeg skulle skrive ”lodden” her forleden, men det ordet lå ikke inne i det hele tatt. Mobilen foreslo ”jødedo”, - et ord jeg ikke har klart å finne ut om virkelig eksisterer eller bare er et utslag av sær finsk humor.
Nå spilles Dido - Thank you
Skrik og Madonna
Må si jeg er litt skuffet over at noen har
stjålet Munchs ”Skrik” og ”Madonna”. Hva er poenget med å stjele et maleri? Det må vel være at det kan selges for penger, eller kanskje man vil ha det for seg selv i stua si. Men om man selger det for penger, så er det jo slik at kjøperen ikke kan fortelle noen at han har det, for da blir han jo arrestert. Uansett så blir det slik at bildet ikke lenger er et felleseie, men blir noe bare en eller et fåtall kan se på.
Når man stjeler to malerier av typen de nå har gjort – bilder som har betydd mye for en masse mennesker og som er referanseverk i malerkunsten; - bilder som er symboler både for en tidsepoke og en kunstretning, samt har hatt betydning innen f. eks. psykologi og litteratur, så går man for langt. Man stjeler noe man ikke har rett til. Man har ikke rett som enkeltmenneske til å legge beslag på slik felleseie. Ingen individuell opplevelse eller ønske om rikdom eller lykken ved at man har ”Skrik” i stua si, kan rettferdiggjøre det å frata fellesskapet en slik kulturarv. Handlingen er inhuman – den er en forbrytelse mot det å være menneske, mot det å være en del av en historisk og sosial utvikling. De burde skamme seg, og levere bildene tilbake.
Nå spilles Talking Heads – Burning down the house
En sommer er over
I dag går turen til hytta på sørlandet for å ta inn båten. Det er etter hvert blitt et årlig rituale, og en markering av at sommeren er over. Da blir det siste morgenbad med Reiseradioen og kaffe på svaberget (om det regner blir det uten radio). Så skal jeg spise en lang frokost med egg, bacon, tomatbønner og juice. Om kvelden skal jeg sitte med et glass calvados i stillhet og se på at havet blir helt mørkt. Og så blir det å vaske hytta, få på lemmer og stenge for denne gang. Årstider skifter, og vi skifter med dem.
Did you have a good life when you died?
Enough to base a movie on?
- Jim Morrison
Nå spilles Blondie – Call me
Det er vinden som hvisker, det er varme augustkvelder
I varme augustkvelder er det som om naturen ber om unnskyldning. At den gir tilkjenne en henstilling om tilgivelse for det som vil komme. Som om den sier – ”Nei, tenk ikke slik om meg. Se jeg kan dette også. Jeg har også dette i meg. Kan du kjenne varmen min? Kan du merke hvor mild jeg gjør vinden, hvor bløtt jeg gjør mørket? Og morilden jeg skjenker – de er stjernene jeg så gjerne vil gi deg. Og det modne kornet skal bli brødet ditt. Så tenk ikke slik om meg – forsøk om du kan å tilgi meg.”
Og det blir et øyeblikk av glemsel – en fredet plett der man bare vil gjøre godt. Være snill. Beskytte og gjøre trygg.
Hymne
Ditt ansikt er trett du ville helst sove
- for alle timer og minutt synes brukt
Men bi litt min kjære, så kan jeg love
varme i dansens evighetsflukt
Trinn lette trinn over sjø og land
Toner av våren i blomsterprakthager
Barfot i gresset og igjennom sand
Du er alltid den vakreste - ung og fager
Og i valsens nærhet hviskes et navn
som til barnet og håpet trygt på fang
Og bruset til evig i min sterke favn
er englenes stemmer som synger din sang
Nå spilles The Black Sorrows - The chosen one
Den nakne sannheten (nyheten)
Nyheter med krig, oversvømmelse, oljepriser, ran, trafikkulykker, jordbærpriser og slikt er for kjedelig. Dette gjør Get lucky TV noe med. I deres nyhetssatsning skal nyhetsoppleserne (som er unge kvinner) kle av seg klærne etter hvert som sendingen skrider frem. Og riktig, programmet heter ikke the News, men the Naked News.
I forbindelse med lanseringen uttaler den ene av oppleserne/stripperne: ” Jeg studerte egentlig til tannpleier, da jeg fant ut at jeg trengte en mer kreativ måte å utvikle kreativiteten min på.”
Når får vi program der vi kan ringe inn og stemme på hvilket offer som skal myrdes? Eller stemme over hvilket land som skal bombes?
Nå spilles Venke Knutson - Kiss
Gamle sanger om igjen
Noen ganger er alt som skal til for å vekke kjære minner en liten sang på radioen. Som nå. Sommartider med
Gyllene Tider. Det er noen år tilbake – jeg var på konferanse på
Hotell Alexandra i Loen. Temaet for det internasjonale møtet var
spesiering av tungmetaller (det vil si måter å beskrive hvordan tungmetaller i jord og vann foreligger rent kjemisk – om de f. eks. er biotilgjengelige og slikt (var en periode da jeg var veldig ivrig opptatt av slike spørsmål)). Som seg hør og bør på slike møter, var det også en konferansemiddag. Den ble avholdt oppe ved
Briksdalsbreen, og bestod av grillmat og store mengder vin, øl og akevitt. Jeg ble godt kjent med noen veldig gøyale svensker fra Universitetet i Umeå, og på vei tilbake til hotellet satt vi oss sammen bakerst i bussen og sang Gyllene Tider-sanger av full hals. Svenskene kunne de fleste tekstene på rams, og det var en uforglemmelig busstur. De som satt rundt oss flyttet seg etter hvert fremover i bussen, og vi ble en oase av livsglad flatfyll i en atmosfære som ellers var preget av akademisk distanse og naturvitenskaplig pedanteri. Vi følte oss nok som riktig rebeller der vi sang alt vi maktet. Moro!
Nå spiller Gyllene Tider - Sommartider
Kjærlighet ved første blikk
Første gang jeg så deg, når du kom gående mot meg og snublet lett på brosteinene, kan jeg sverge på at det var musikk til. Ditt gyldne krusete hår, dine vakre hender, og at du lo så fint. Du har gjort livet mitt uendelig rikt med din gave.
(Solbærlim)
Det vakreste til nå var du
Ansiktets glede og glød når du lo
Som et livsønske, eller løfte
Jeg husker. Jeg husker ditt alveblod
Husker kveldvindens lune mildhet
og kjolen som hang litt skjevt lyseblå
og halsen farget i gulrosa fløyel
Gjenglemt englestøv i aftensolens nå
Jeg husker bordets duk - rødrutet
Og halvfulle glass med gudevin
Og musikken rundt oss
Smektende stemme - spinkel og fin
Den litt harde stolen puteløs
og hendene snakkende av seg selv
Mens håret som falt ned i pannen
ivrig børstet bort uten varig hell
Og i alt dette som er mitt liv
som bolverk mot helvete og gru
er dette solbærlimet mellom kropp og sjel
Det vakreste til nå var du
Nå spilles Johnny Cash - One
Den svenske servitrisen
Overhørt på en kafe på Frogner (tidligere Majorstuen):
”Takk det smakte nydelig!” Den eldre damen var lettere oppstemt.
Den kvinnelige servitøren fjernet tallerkene og spurte:
”Det var da hyggelig at det smakte. Vil De ha noe mer? En kaffe? Med en likør til kanskje?”
Jeg kunne sverget på at den eldre damen rødmet lett.
”Å ja! Det hadde vært deilig. Vet De – det er to år siden jeg var ute og spiste sist.”
”Ja, men da skal jeg sannelig spandere den likøren på deg.” Servitøren smilte oppriktig varmt til damen.
Litt senere returnerte hun med kaffe og likør.
”Ja, nå må du riktig kose deg”. Den eldre damen formelig lyste opp der hun satt.
Litt senere, da damen skulle betale, ville hun gjerne gi servitøren tips. Tipsen var på to hundre kroner, men servitøren ville ikke ta i mot.
”Nei, det skal du da ikke gjøre. Det har vært en sånn glede å servere deg. Istedenfor tips kan du jo heller love å komme igjen?”
Nå spilles Nick Cave – There is a town
Agurknytt
Begrepet ”agurknytt” har noe skremmende ved seg. Det er så man ufrivillig ser seg over skulderen når man hører dette, og forventer oppslag av typen:
”EU VURDERER Å FORANDRE DE VITALE AGURKMÅL”
”AGURKPRISENE PÅ FARETRUENDE VEI OPPOVER!”
”SISTE NYTT – AGURK INNEHOLDER IKKE 95% VANN! - Georgiske forskere har avslørt at siden midten av 50-tallet er agurker systematisk blitt fylt med reaktorvann fra kjernekraftverk”
eller andre skumle og overraskende overskrifter.
Nå viser det seg jo heldigvis at det som oftest dreier seg mest om småkoselige ferieoppslag. Så hvorfor kaller de det da heller ikke for ”småkoselige ferieoppslag”? Tar man til vett kan det ikke utlukkes at det til neste år vil kunne leses direkte ut av fraværsstatistikken for juni, juli og august. Mediamoguler - pføy!
Nå spilles Frimand Kvarter - Til en Digter
10 ting jeg hater ved deg
1. Jeg hater deg for din egoisme – at du alltid setter deg selv først i en enhver sitasjon, din selvgode egenkjærlighet
2. Jeg hater deg for din intoleranse – at du mangler evne eller vilje til å forstå andres meninger (de gangene du faktisk gidder å lytte da – og det er jo ikke ofte), at du fordømmer uten kunnskaper og uten å ville sette deg inn i andres tenkemåter
3. Jeg hater deg for din prippenhet - at du alltid setter opp dette moralske skjold hvor du agerer støtt, at du leker at du er så mye bedre enn du i virkeligheten er
4. Jeg hater deg for din kynisme - at du har en kald og hensynsløs oppførsel, at du ytrer deg uten tanke på hvilke virkninger det har, at du sparker selv de som ligger nede fordi du tror du vil tjene på det
5. Jeg hater deg for din grådighet – at du bare tar og tar, at mennesker rundt deg bare har verdi så lenge de kan gi deg noe og at du forbruker dem – uten å gi noe selv
6. Jeg hater deg for din smålighet – at du hele tiden holder regnskap med alle ting hvor du alltid sørger for å krever mer enn du gir, at du er gjerrig, at du totalt mangler raushet
7. Jeg hater deg for din beregnende karakter – at du spiller skuespill og smisker for dem du tror vil deg status, at du bedriver intrigemakeri for å plassere deg selv i sentrum
8. Jeg hater deg for din barnslighet – at du er så blind for din mangel på modenhet, at du tror at din begrensede livserfaring dekker alle situasjoner, at du surmuler når du ikke får viljen din.
9. Jeg hater deg for din kontrollmani – at du bruker hersketeknikker overfor dem du møter, at du utviser psykopatiske trekk ved å gjøre dem usikre for så å såre dem, at du manipulerer og tråkker på andre.
10. Og mest hater jeg deg for din ondskap – at du faktisk går rundt og ønsker andre motgang og smerte, at du er slem.
(ps - og ikke liker jeg deg noe særlig heller)
Nå spilles Procol Harum – A whiter shade of pale
Regnet og en hvit rund sten
”Vi har en sorg i oss. En visshet som gjør at de vidunderlige tingene unnviker oss. Slik tåken fjerner landskapets konturer, eller tunge dønninger innover stranden skjuler hvor havet starter og land slutter. Og vi blir stående fastlåst i denne posisjonen og gruer oss til de vonde tingene – sykdom, ensomhet, maktesløshet, og til slutt død. Teppene vi deler ut til hverandre som vern mot denne kulden - om det er omtanke, kjærlighet eller vennskap – kan beskytte i disse dyrebare øyeblikkene vi lever og bygger oss et liv, men det er likevel alltid en sorg under. Fordi det vil ta slutt. Fordi det er andre skyer på horisonten – de mørke, tunge som velter seg frem mot oss i ustoppelige kaskader.”
Han ser på henne. Ansiktet hans har en ro over seg, en selvsikkerhet. Han smiler forsiktig, nesten litt ertende. ” Du sier de rareste ting, du Dyril.”
Men hun hører ikke. Tordenen drukner ordene, og ansiktet hans viskes bort av det tette regnet. Snart er det bare et tomrom igjen der han like før har stått, og hun legger ned en hvit rund sten på stedet og tenker: ”Kjente jeg deg egentlig? Kjente jeg deg?”
Nå spilles Jim White - Static on the radio
På Norges tak
Det verker i bena, muskler man ikke ante fantes sender melkesyresignaler av smerte. Man hiver etter pusten, det stikker i lungene enda man ikke kan få luften langt nok ned. Hodet er lett svimmelt, øynene konsentrerer seg om den neste meteren, - så den neste etter den igjen. Og så er man der. På
toppen av Norge. Med hele Norge foran seg, rundt seg - overalt. På toppen.
Været er strålende, og alt slitet glemmes til fordel for denne lykkefølelsen av å være her. Så er det ikke til å unngå å merke alt det andre – at man står midt i en myldrende maurtue. At det akkurat er kommet et taulag fra Juvasshytta med sikkert 300 mennesker. At det er en lang kø foran kiosken de har plassert her. At solbærtoddy koster 30 kroner for et pappkrus. Og med dette forsvinner litt av gleden, litt av opplevelsen – særlig når man begynner på nedoverturen, ikke fordi man ikke kunne tenkt seg å vært der lenger, men fordi man blir dyttet. Så tenker man i et klart øyeblikk – Jaja, det er vel bedre å bli dyttet ned en av sidene hvor det ikke er stup.
Etter en kald øl og et bad i Spiterstulens geniale basseng, hvor musklene løses opp med lett svømming i varmt vann (og påfølgende badstu), er likevel livet ikke så verst.
Neste dag gjentas pinen – men denne ganger er det litt lengre, og litt brattere på slutten. Da hjelper det ikke at musklene allerede er slitne fra gårsdagen, at man glemte solfaktor på nese og legger. Men slike ting forstummer og blir borte når man står der på
Norges egentlige tak. Og man kan høre stillheten som er gjemt i vindsuset. Fordi man er helt alene, bare pmgitt av et fabelaktig utsyn – i nord kan man se Snøhetta, i øst er Rondane i sør resten av Jotunhelmen og i vest er Stølstindene. Og denne kontrasten til dagen før gjør opplevelsen enda sterkere, enda mer intens. Lykken ved å slite for noe meningsløst, lykken ved å slite for noe enestående vakkert.
Nå spilles Madrugada – norwegian hammerworks corp.
