Jeg tror, jeg tror på sommeren
Champagne tror jeg det kan være lurt å drikke så ofte man kan. Og nå i disse ettersankthanstider er vel jordbær en naturlig følgesvenn. Apropos jordbær så er det et tips å marinere dem i balsamico, og servere med et melisdryss og creme fraiche. Sammen med nevnte champagne, en ren sommernytelse.
Ellers så får man jo håpe at det snart tar seg opp med hensyn på bading. Rundt Oslo er
mulighetene mange, - overnatting på Langøyene med telt kan anbefales.
Nå spilles Iggy Pop – The Passenger
Norah Jones og sommernatten
La det være sagt med en gang – Norah Jones er en meget dyktig musiker.
Lørdagens konsert i Spektrum ble akkurat så flott man hadde håpet på. Både Jones og The Handsome Band var meget opplagte – dette var den siste konserten på årets Europa-turne, og det var et utrolig samspilt og samstemt musikalsk uttrykk de leverte. Konserten tok for seg mange ulike stilarter – jazz, country, folkmusic, roots - med et sterkt melodiøst og estetisk uttrykk som rød tråd. Scenografien stod veldig godt til musikken – her var det enkel lyssetting, og minimalt med effekter. Jones selv var enkelt kledd i rødt skjørt og en svart topp, og det var musikken i sentrum. Jones smådanset over scenen, flørtet med publikum og klarte å skape en intim og fin stemning i store Spektrum. Og leverte en meget god konsert. En konsert med musikk i.
Stor var kontrasten ved å komme ut til vulgær-tivoli i Grønlandsleiret, men med et Oslo som var i lun sommerstemning, morsomt og hyggelig selskap - så ble den en kremaften der musikken varte helt til morgengry.
Nå spilles Norah Jones - Come away with me
Tanker fra en ost
I den indianske kulturen hadde barn en særskilt stilling. Det å for eksempel slå et barn ble sett på som utenkelig. Derimot ble det lagt vekt på at de skulle delta i stammens gjøremål, og dermed få opplæring gjennom egenerfaring. En bonusgevinst var selvsagt også at denne måten å gjøre det på sikret at barna ble sosialisert inn i et fellesskap.
Jeg er så trett på løgner. Trett på alle som skal hevde seg og se ned på andre. Trett på alt babbel og mas. På det kunstige, all forestillelsen, alle innøvde trinn og smartness.
Nå spilles Tanita Tikaram – Good Tradition
Myggen og det økologiske samspill
Mange har et problematisk forhold til
myggen, og synes den er en vederstyggelighet som bør utryddes. Men myggen har en meget viktig økologisk funksjon. Mange arter - fugler og fisker - er avhengig av at myggen finnes og formerer seg. Uten myggen ville disse artene ha problemer med å livnære seg. Og for de som har vært så heldig å oppleve klekking av millioner av mygg på et stille vann, vil man nok like gjerne tenke på eleganse og skjønnhet som kløende stikk.
Her er noen
tips om hvordan man kan unngå å bli stukket av mygg.
Myggediktet
Født til livet lille myggen
- alle valg som den er gitt
Glad og flyvende blant stjerner
- alt så stort alt så fritt
Født til døden lille myggen
mens den suger ut ditt blod
For du som alt har alt for meget
tenkte ikke – bare slo!
Nå spilles Jethro Tull - Heavy horses
Å vente på det som ikke vil skje
Jeg venter på noe jeg vet ikke vil skje. Samtidig overstyrer ventingen helt, slik at fornuften ikke spiller noen rolle. Slik alt annet blir likegyldig. Om jeg ligger på sofaen eller sykler til Kikut blir det samme. Og fordi det er så overveldende – at det skaper en distanse ikke bare til det konkrete, men også til det tenkte og det følte - prøver jeg å fylle hodet, sekundene, årstidene med gjøremål, avtaler, planer.
Men mens jeg farer smilende rundt, så sitter jeg samtidig tilbakelent mot et tre inni hodet mitt og venter. Venter på noe som ikke vil skje.
Nå spilles R.E.M. – Everybody hurts
Poesislam og Lars
Poesislam er en slags konkurranse i lyrikk. Flere leser opp dikt som skal være på 3 minutter eller mindre, og det skal ikke benyttes rekvisitter. Et dommerpanel av fem dommere utpekt blant publikum gir karakter fra 0,0 til 10,0. Etter cupprinsippet står man til slutt med to finalister og så endelig en vinner. I går ble en slik poesislam arrangert på cafe Ska her i Oslo som et samarbeid mellom Norsk Forfattersentrum, forlagene og Radio Nova (de overførte konkurransen direkte). 3 etablerte forfattere og 3 hittil uutgitte forfattere deltok.
Og vinneren ble ingen andre enn
Lars Giæver, en stødig bidragsyter på
Poeten.no. Det var skikkelig moro, og til vill begeistring fra den store skaren av Poeten-folk som var blant publikum.
Gratulerer Lars!
Nå spilles Odd Nordstoga - Grisen står og hyler
Sommeren er åpnet
Om noen hadde grepet meg i kraven, stirret meg dypt inn i øynene og spurt: Hva er det mest sommerlige du vet? – så tror jeg at jeg i befippelsen ville svart
Reiseradioen. Ingenting kan som
Svantes lykkelige dag, eskortetjeneste og badetemperaturer gi den gode sommerfølelsen. I helgen var jeg nede på hytta på sørlandet og tok ut båten for sesongen, og lørdag morgen – akkurat da jeg kom opp fra morgenbad og skulle lage meg kaffe - så viste det seg at det er ny sesong med Reiseradioen. Og ikke nok med det – hvem andre enn Kari Slattsveen og Barbara Jahn (de gamle helter fra IRMA 1000) var det som programledere. Dette kan jo bli en fin radiosommer. Finn Bjelke og Ingrid Bjørnov skal dessverre ikke være med i år, men IRMA -jentene er jo ingen dårlig erstatning.
Så fikk det heller være at de ikke leste opp badetemperaturen fra ”min” stasjon. Om det var 14 grader var nok det max.
Nå spilles Bruce Springsteen – The River
Et slags farvel
Klarer ikke puste - er innhyllet i noe svart som gjør meg overoppmerksom, søvnløs, hjemløs, jaget. Hvert åndedrag avbrytes – det er en terskel mellom luft og noe upustbart som får meg til å gispe. Klarer ikke svelge, - matbitene vokser i munnen og blir granittblokker av kvalme, av selvforakt, av noe ufordøyelig i sin mest heslige form. Klarer ikke tenke, - tør ikke kjenne på hva det vil bety, konsekvensene det har, virkelighetens skrik.
Gjennom det indre av mitt vesen er det stukket kniver, sabler, bajonetter av glødende jern i et tilfeldig, pulserende mønster. Den dype kontinuitet av vedvarende uro har konstante topper som føder seg selv til nye topper. Et virvlende sentrum er i oppløsning – jeg kastes fremover, men er bundet fast. Jeg er levende død. Jeg opplever min egen død med åpne øyne – om igjen og om igjen. Og døden bringer heller ingen slutt – døden er ny start på noe som begynner og begynner. Jeg er inne i den vondeste sirkel bare for å oppleve at den er kuleformet og uten utgang.
Det er en fjern lyd av noe ødeleggende. En fjern lyd man er midt oppe i. En enorm gressehoppesverm som fortærer gresset, trærne; - dekker elvene, sjøene, havet. En fundamental forbannelse.
Leter febrilsk tilbake i alt som er sagt, alt som er har tenkt, alt jeg har skrevet, men finner ingen referanse. Dette er så uhyggelig nytt og det er så for alltid, så bestandig; - det har en aura av noe heldekkende – noe man ikke kan gjemme seg fra eller glemme.
Måkene skriker for oss. Jeg blir en dragning etter å ta på kaldt svaberget med hendene, ta på steinen der fjell møter hav.
Nå spilles Elisa – Come speak with me
De gyldne dråper
Er i grunnen ikke så veldig begeistret for brennevin. En whiskey kan nok smake ganske ok etter en regntung høstdag, og en akevitt til sild er jo ikke så verst, men annet enn det er det sjelden jeg drikker brennevin. For det første er bart brennevin ganske sterkt, for det andre har jeg problemer med å kontrollere konsumet (blir for fort full). Men det er et unntak –
calvados drikker jeg gjerne når som helst og hvor som helst. Calvados er en fransk eplebrennevintype som lages i det nordlige Frankrike (sånn cirka ved Normandie). Min forkjærlighet for calvados skyldes ikke bare den uovertrufne smaken, saligheten og glemselen den tilbyr, men kanskje like mye at det er en kontakt tilbake til den tidlige ungdomstid da jeg leste alt
Erich Maria Remarque har skrevet. Remarque er kanskje mest kjent for
Intet nytt fra Vestfronten, men han har også skrevet mange fantastiske kjærlighetsromaner, blant annet
Tre kamerater og
Triumfbuen. Disse bøkene er skrevet under skyggen av den kommende 2. verdenskrig, og ved siden av kjærlighetsskildringen har bøkene en melankolsk og trist dommedagsstemning. Når jeg drikker calvados tenker jeg alltid på Remarques bøker, og at selv i et samfunn hvor nazisme og vondskap råder, er det grobunn for kjærlighet.
Nå spilles Ephemera – Girls keep secrets in the strangest ways
Strange colour blue
Egentlig burde jeg syklet til jobb i dag, men en blanding av generell utmattelse og en vag erindring om at det er meldt regn senere i dag, gjorde at jeg tok
banen. Vel inne fant jeg en ledig plass. Rett overfor satt en ung jente og en gutt. Tydelig slitne begge to – de virket ruset. Jenta kan vel ha vært rundt tjue, - vanskelig å si fordi hun var noe preget av et hardt liv, selv om det var lett å se at hun normalt må være en pen jente. De snakket litt sammen, og det var ikke til å unngå at jeg overhørte noe. Hun klaget over at hun var sliten, at hun ikke orket å leve sånn – mens han påpekte at de måtte ha penger, og at hun måtte faen ikke svikte han. Så gikk de av på Grønland.
En trist start på dagen dette. Et glimt fra virkeligheten ja vel, men like fullt sørgelig. Så mye unødvendig og vondt som skjer rundt oss hver dag og hele tiden.
Nå spilles Madrugada – Strange colour blue
Mens man faller og faller
Det er noe med det å ramle på
sykkel som er svært ubehagelig. Vet ikke om det kan knyttes til at rullingen slutter, at man faller fort mot bakken eller det at man er altfor slepphendt med det å bruke hjelm (og dermed får en slags automatisk angst for at ”life as we know it” er passert). Men heldigvis går det jo ofte bra (touch wood).
Her i byen er det mange syklister, og for å være ærlig er nok ikke det uten grunn. Med sykkel kommer man fort og effektivt rundt i hele byen. I tillegg får man mosjon. Ulempen med å sykle er at det egentlig ikke er tilrettelagt for det. Det er mange biler og mange barnevogner her. Oppå dette har vi trikkeskinner. Jeg fant ut for noen år tilbake at forhjulet mitt passer akkurat nede i trikkeskinnene. En helt perfect, tight match. Og jeg har arrene som kan bevise det.
Lengre enn dette kom jeg ikke i tankerekken før jeg lå der i buskene. Helt uskadet. Litt flaks skal man ha!
Nå spilles Surferosa – Lucky lipstick
Spørsmål og svar
I går var jeg på
litteratur-quiz. Ganske morsomt, selv om det var mange vanskelige spørsmål. Det var en del spørsmål om kobling mellom poeter og musikk, og der var jeg kanskje ikke så aller verst. Og så klarte jeg nesten å gjenskape Morgenbladets liste over unge fremadstormende forfattere (glemte Matihas Faldbakken). Men mye av det andre det ble spurt om var ukjent for meg. Litt godt å vite det at det er mer å lære.
På denne quizen er det slik at de som blir sist og de som blir først blir premiert (forrige gang vi var med vant vi jumboprisen). Men i går hadde de også en ”random prize”, og den vant faktisk vi. Og da fikk jeg jo anledning til å takke vår kjære lagleder med et lite dikt fra podiet. Og så var det jo deilig sommerkveld i Oslo. Alt i alt en perfekt kveld.
Nå spilles Norah Jones - Sunrise
En rettferdig verden
Fant denne i en avis:
Hvorfor er avbrytelser uhøflige?
Vi blir oppdratt til å følge visse regler for konversasjoner. Forskere hevder at folk som regelmessig avbryter andre har 60 prosent større sjanse til å dø tidlig enn de som ikke gjør det.
Synes i grunnen det var litt trøst å lese dette. Har i mange år irritert meg over avbrytere, men siden de skal dø før oss andre er det kanskje ikke så rart at de har litt dårlig tid?
Nå spilles Beatles – Norwegian Wood
Om alle disse togene som går
Han ser ikke på henne. Stirrer bare på et usynlig punkt på bakken.
”Jeg vet ikke. Jeg snubler i min egen dumhet. Nesegrus og langflat i en pøl av dumhet. Alle mine unnvikelser og antydninger. Alle gangene jeg trekker meg, og dermed tror jeg er beskyttet – at jeg har tatt en retrett tilbake til noe trygt, når jeg i realiteten har valgt. Og gjennom å velge påført andre valg de ikke har gjort.”
Hun får lyst til å trøste han, men besinner seg.
”Det er vel noe de fleste gjør?” sier hun. ”Å beskytte seg er vel et instinkt vi har?”
”Jo, men jeg tror dette er annerledes. Jeg tror dette er noe som strider mot hvordan ting var tenkt. Min redsel for å bli avvist gjør at jeg er årsak til noe ufødt, - til noe som burde vært og som ikke er.” Han ser på henne nå.
”Kan du hjelpe meg? Kan du si eller gjøre noe som tar bort det vonde? Jeg holder det ikke ut – det spiser meg opp innenifra!”
Hun kjemper med seg selv, men klarer å fraholde seg fra å legge armene rundt han.
”Du vet jeg ikke kan hjelpe deg,” hvisker hun. "Det blir bare verre om du holder på sånn."
Det går en trikk fordi. Vinduene er duggete. I bakruten ligner det på at noen forsøker å se ut, men det kan være bare noen skygger. Noe med lyset.
Nå spilles the doors – When the music’s over
Et godt formål
De fleste lover har innledningsvis et kapittel som omhandler lovens formål, det vil si hva loven er ment å regulere. Mitt favorittformål finnes uten tvil i
forurensningsloven. Der heter det:
Denne lov har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går utover trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse.
Det er særlig siste setning jeg synes er flott –
"naturens evne til produksjon og selvfornyelse". I denne setningen ligger det en ganske avansert forståelse for det økologiske samspillet i naturen, samtidig som det ligger en verdsetting av naturens rikdom og storhet. At naturen er noe som stadig fornyes, og som skal beskyttes mot forringelse og ødeleggelse.
Nå spilles Natalie Imbruglia - Torn
