Jeg skremmer deg fordi
Jeg skremmer deg fordi jeg forstår deg. Det er det som gjør meg annerledes, og som skremmer deg. Det er derfor det er så viktig for deg å holde en avstand, holde oppe et sinne. Også dette forstår jeg, men jeg kan ikke hjelpe deg. Ikke ved annet enn å si at din nærhetslengsel også er min lengsel. Og av alle som er, så ser jeg bare deg – du er min sterkeste visjon.
Jeg trodde jeg kunne leve uten deg. Men det går ikke. Uten deg er det ikke noe liv.
Den hvite rose
Frossent rim er realitetenes morgendugg
Djeveltørst sneen rundt den hvite rose
og som ulvens jakt er kuldens hugg etter hugg
Rimets frostbitt kveler gress og mose
Og jeg tenker at døden er kjærlighet til en kvinne
Uventet totalitet en kamp man ikke kan vinne
Og jeg ofrer min sjel som den siste skanse
Som skille mellom blomsten og den hvite sne
Tenker - Har jeg livslyst nok så kanskje, kanskje
at det er håp tross alt er blitt slik det ble
troen på at mer enn å ta er det å beskytte
og mere enn å snakke er det å lytte
Umulig å forklare fornuftig som morgenrøden
Tross alle svar er det en uløselig gåte
Og jeg tenker igjen at kjærlighet er som døden
En enigma som overskygger alt overmåte
Som ordene uspurt etter at siste ord har falt
eller dansende skyggefigurer i tårenes salt
Hvem er hun så denne hvite rose - mitt liv
Ved kronbladenes linjer - Jeg vet det ikke
Men håpets flamme luer det knusktørre siv
og kjærlighetens dødsbeger er full av drikke
og hundre ganger om dagen er det soloppgang
og jeg fylles av godhet - jeg føler slik virketrang!
Ja, jeg vil leve og dø som blomstens dikter
Licentia poetica som det foranderlige løv
Og ikke konsumeres av selvpålagte plikter
men blåse liv i bilder skapt av pollenstøv
Det er mitt eneste løfte - mitt hjertes eneste glose
jeg vil alltid se den hvite sne og se den hvite rose
Nå spilles Monsoon – Ever so lonely
En gammel sang om igjen
Du dytter meg vekk.
”Hva er det du tenker om oss da!? Vil du bare vi skal late som om vi er bekjente!?”
Stemmen din er sint. Øynene dine også.
”Jeg tenker ingenting om det,” svarer jeg.
Men det er ikke sant. Jeg tenker at vi kommer gående over isen – vi er delt så det er fire stykker av oss. Den lengst til høyre har brodder, de andre forsøker å holde balansen samtidig som de sklir forsiktig fremover. Den med brodder er et senter vi kappes om. Vi forsøker å holde fast i ytterplagget, men det er bare et sted på jakken vi får tak. Så vi snerrer mot hverandre. Og når vi skal dytte de andre bort, mister vi taket og faller.
Jeg tenker at isen er kjærligheten vår. Tenker hvor unødvendig usikre vi gjør hverandre.
Nå spilles Robyn – Keep this fire burning
Do you love me?
I det siste har jeg vært banal. Ikke sånn overfladisk og dum banal, mer litt Ari Behn-aktig. Dette med å løfte-en-stein eller slåss-med-en-bjørn-banal. Det er kanskje noe jeg har spist? Noe med et kjemisk stoff som kanskje heter banalurium. Eller kanskje det er noen udetekterbare feromoner en eller annen kynisk parfymeprodusent blindtester ut i markedet?
Slike konglomerater har ingen begrensning – de tenker bare med ”bottom line”, og horer uhemmet og skamløst for aksjonærene.
Skjønt det kan jo også bare være lyset. Dette med våren og slikt. Syrinbuskene i Slottsparken. Pollenkorn i luften.
Jeg vil ha en barbeint, kjolekledd, gravid kvinne med langt, lyst, kruset hår, som strutter av fruktbarhet. Nå.
(ekorn skulle ledd)
ekorn skulle ledd
og vi skulle vært sild i stim
fortært av den store hval
holmgangsøkende i buken etter
den første røsslyng med nektar til
bier på trekk skulle stukket
av fra agendaer og funnet opp nye
språk et helt nytt
runetegn som sier noe viktig fått
masse unger med lyst englehår
som solmodent korn bakt
horn fylt med alvemusikk
Nå spilles Nick Cave – Do you love me (like I love you)
En forvirret symbolikk
Den brennende Busk holdt nylig en
tale om hva som skal skje videre i Irak. Et av poengene var å bygge et nytt fengsel (maximum security prison), og så rive det gamle fengselet der amerikanske soldater har torturert irakiske fanger. Dette nye fengselet skulle da bli et symbol på at Irak har fått en ny start.
Et fengsel som symbol på en ny start?! Det er vel ikke så mange andre enn Bush som kunne komme på en så paradoksal og skrudd symbolikk.
Nå spilles The Corrs – Only when I sleep
Tja, noe løgnaktig?
Av og til får man lyst til å åpne seg. Det skjer noe som setter fyr på en gnist som tenner en lunte som eksploderer i dette dummeste av menneskelige foretak - at man åpner seg.
Det kan være en liten ting eller en livsviktig erkjennelse - slike ting har ingen vekt, ingen rangering i de løgnaktiges lodd. De vil helst snakke - helst fremsi sin lille illusjon - innspill bærer liten vekt. Og er man publikum - om de er flinke nok - så kan man fore dem med det. Med å åpne seg - det er deres nektar. Det er slik de får næring, det er slik de står her i verden med sin løgnaktighet. Som en brennende fakkel eller et usselt kryp. Applausen hører naturlig med.
Dumhet er løsrevet fra det skolastiske. Og dumhet står for fall. En slags lærdom må jo bli: Man får de nederlag man fortjener.
Nå spilles Peter Gabriel - Sledgehammer
Dugnad
Dugnad er kåret som Norges nasjonalord. Det er i og for seg greit. Personlig mener jeg at det norskeste som er er "egentlig". Men nok om det. Dugnad er veldig bra, og det er en betegnelse på en litt sjelden norsk spesialitet som er i ferd med å forsvinne. Dugnad betyr at noen går frivillig sammen for å løse en oppgave til beste for fellesskapet. Nesten rendyrket sosialdemokrati altså.
På dugnad er det ikke så mange festtaler, der er det mest jobb. Når det gjelder de som deltar på dugnad kan de langt på vei deles i tre grupper (vel egentlig fire grupper - en gruppe (den langt største) er jo de som ikke stiller): Først har vi de som alltid har med ekstra tau, ekstra bartteri, ekstra skjøteledning, de som husker motorsagen, som alltid har to kanner kaffe etc. Det er fikserne. Så har vi min gruppe. Vi gjør det vi får beskjed om, og liker å se på oss selv som en slags ryggrad. Så har vi den siste gruppen. Det er praterne. Det er de som finner seg stol eller en kost eller noe å løfte, og som så snakker sammenhengende fra start til alle de andre er gått hjem. Praterne tar litt gleden fra min dugnadsopplevelse, og jeg tror ikke jeg er alene der. I onde stunder tenker jeg at det blant praterne var ekle gener som Bush, Hagen og slikt oppstod. Ja, jeg vet det er slemt tenkt (og jeg skammer meg sosialdemokratisk) - dette er ofte velmenende og joggedresskledde dogooders som bare vil det beste for alle. Eller?
Men dugnad som nasjonalord? Jo, det kan funke.
Nå spilles Janis Joplin - Cry baby
Kommunikasjon og virkemidler
Kommunikasjon er vanskelig. Ord og utsagn blir av de flest sett på som en refleksjon eller formidling av det man tenker, føler og mener. I vår moderne tid har dette blitt stadig viktigere for å formidle personlige standpunkter og synspunkter til andre. Mens man i tidligere tider i større grad kunne forholde seg til en forventet rolle ut i fra sosial klassetilknytning, ideologier og symboler, er mennesker i vår tid mer tvunget over i det individbaserte. Nå er kanskje mye av det fellesskapet tidligere ga av tilknytning erstattet av ytre ting (klær, smak etc.), men det er nok likevel et økt krav til kommunikasjon i dag. Det er mulig dette økede kravet er en medvirkende årsak til at mange føler seg isolert og utilpass, og at man fokuserer så vidt sterkt på vennskap som man gjør.
Underlig nok er ikke det sterkeste virkemiddelet i kommunikasjon å si f. eks. ”Jeg er glad i deg” eller ”Jeg synes du er så flink og hyggelig”. Det sterkeste virkemiddelet i kommunikasjon er taushet. Det er fordi taushet både har i seg en avvisning, og et rom for tolkning. I taushet ligger det et opphør av samspill, men også restene av samspillet før kommunikasjonen ble brutt. Og når man utsetter noen for taushet vil den andre uvegerlig forsøke å forstå denne tausheten, og bygger seg derfor teorier om den. De fleste av disse teoriene vil på en eller annen måte være av negativ karakter fordi en slik tolkning vil ta med seg elementet av avvisning taushet har. Resultatet blir ofte at man gjør den andre trist og usikker. Det må man ikke glemme selv om det kan kan være fristende å bruke taushet fordi det er et så sterkt virkemiddel.
Taushet er et virkemiddel det ikke er så lett å forholde seg til. Det beste er nok å prøve å bryte tausheten. Er det grunnlag for kommunikasjon mellom to mennesker, blir taushet nesten bare litt dumt. Og det er viktig å huske på det: I kommunikasjon som i livet ellers er dumme ting noe man bør prøve å heve seg over.
Nå spilles Maria Solheim - Too many days
Blåhvalens lavfrekvente sorg
Det er de små detaljene. Det er for eksempel at den svake hvislingen gjennom nakne greiner går over til rasling i nyutsprunget løv. Eller hvordan jeg tenker at det er din pust jeg kjenner på halsen en morgen med et mykt trekk fra sørøst.
Jeg plages av stumhet. Språket mitt forsvinner. Jeg tenker de mest meningsløse ting, som at snøen smelter eller at vi kunne gått langs stranden eller at det er for mange mennesker i gatene. Noen ganger snur jeg meg fordi jeg tror at du er der. Jeg smiler alltid, som et selvforsvar eller for å møte deg avvæpnende, - at jeg kommer deg i forkjøpet, at jeg kan si noe forsonende eller forløsende, og at du vil smile tilsvarende tilbake og vi vil falle i snakk hvor vi er snille med hverandre. En gang trodde jeg at jeg så skyggen din, men det var bare en fugl som gled foran solen. Det stakk i meg da – men det gjør det jo alltid når du ikke er der.
Jeg oppsøker våre steder, men jeg husker ikke ordene. Ikke snakker jeg med deg lenger heller. Ordene har byttet plass med minner, eller noe som er passert men er der enda. Avtrykk i tiden som er små monumenter, og som rører noe dypt i meg. Det er ikke de store tingene. Det er ikke det at jeg ikke kan berøre deg mer, at jeg ikke kan la fingrene mine gli over det fine dunet på underarmene dine. Det er ikke det. Det er de små detaljene. Det er hvordan vann smaker eller blåhvalens lavfrekvente sorg.
(noe gatelangs med dansen vår)
vi kjenner hverandre gjennom fingrene
en blindhet vi kaller oss
et mørke vi beføler fra innsiden
slik det er noe gatelangs med dansen vår
når vi slår med hvite stokker på veltede søppelbokser
og gravstøtter, en avmålt avstand til
snubletråder
og labyrinten sluker oss
ikke bare med sine korridorer
men i sin mangel på slutt
slik danner vi myter:
vi kunne vært omgitt av engler
vi kunne kjent regnets mykhet
Nå spilles Eurythmics - Sweet dreams
Valgets kval eller boink!
Skal man tro på den kristne doktrine har man frihet til å velge. Og dersom det stemmer, så blir det jo et poeng å velge riktig. Kanskje det til og med gjelder om man ikke ser på seg selv som overvettes kristen. At man i valgets kval kanskje skal tenke på hva som er riktig. Problemet er jo dessverre at når man foretar valget så vet man jo lite om hvordan det vil slå ut etter hvert. Og i etterpåklokskapens tegn er det jo mye man skulle ønske annerledes.
Men det er kanskje menneskelig å feile? At det å gjøre feil valg er et symbol på frihet? Dersom det er tilfellet blir det viktige ikke hva man velger, men at man velger. Skjønt det er jo lurt å velge riktig da… hmmm…
(boink!)
boink! sa det når hodene våre skallet
idet vi bøyde oss ned for
å plukke opp vår tapte ungdom
uhell, sa du
ktschj...ktschj! sa det når det spraket
idet leppene våre møttes
i et solbærkyss
statisk elektrisitet, sa du
kjærlighet sier nå jeg
Nå spilles Peter, Paul & Mary Where have all the flowers gone?
Er det å møte deg et farvel?
Det lå en hund i veikanten i dag morges. På avstand kunne det se ut som den sov, men da jeg kom nærmere så jeg at den var overkjørt, trolig med ryggen brukket.
Jeg tror jeg alltid vil elske deg. Jeg husker alt ved deg – lukten din, latteren din, måten du går på, hvordan du holder sigaretten din. Husker musikken i hodet mitt første gang jeg så deg; - følelsen av å vekselvis falle og sveve når vi kysset.
En stund trodde jeg du skulle frigjøre meg. At du skulle legge hendene dine på pannen min og hele meg. Senere trodde jeg at jeg kunne mislike deg (det var rett etter at jeg trodde jeg kunne anklage deg). Så ble det stille. Jeg misforstod denne stillheten og trodde jeg kunne glemme deg. Tenke seg til – jeg trodde faktisk det!
Jeg er blitt flink til å møte dagene. Hadde du sett meg ville du trodd alt var i orden. Du ville selvsagt vært meget reservert, men jeg tror du ville merket i deg selv at du fortsatt liker meg. Hvordan du liker at øynene mine smiler, og at jeg av til ser ned, - plutselig sjenert. Og så ville du kanskje tenkt på hvordan det var og hvordan alt nå er veldig annerledes. Men så ville du ikke tenkt mer på meg, bare sagt at det var gøy å treffes eller noe om noen du skulle treffe eller en avtale og at du ikke hadde tid.
Noen ganger tenker jeg at jeg leter etter et hus som er revet, men hvor beboerne enda ikke har flyttet ut. Det kan være små bagateller som en tannbørste, en morgenavis, lukten av egg og bacon eller en død hund med brukket rygg som ligger i veikanten.
(er det å møte deg et farvel?)
er det å møte deg et farvel?
skal fargene få navn
eller bli trinn i en nattlig dans
tankene som glir ned i jorden
en ukontrollert glede
det sylskarpe som ser det mulige umulige
og den grusomme følelsen
av allerede passert nåtid
luften sval om pannen
som et solskinn
noen har glemt å skru av
du setter deg på min side av bordet
og kysser meg
aldri
og bestandig
Nå spilles Randy Crawford - Almaz
Den tilfeldige skriveprosessen
Det er mye som er tilfeldig. At man møter noen, ikke rekker den eller den bussen, at man plutselig kysser noen på en dunkel bar, at man sender en uventet melding eller ikke rekker å ta telefonen. Vi er omgitt av tilfeldigheter. Litt sånn er det også å skrive. Det er tilfeldig. Ordene dukker opp i uanmeldte sammenhenger, og det som ender opp på papiret er helt uventet. Noe nytt. Noe man ikke kunne forestilt seg på forhånd at man kunne skrive.
For meg heter diktet
Anna Comnena. Det er veldig langt, så jeg gjengir bare link til det her. Det begynte med at jeg skulle skrive noe om Bysants, og tiden rundt de første korstogene. Tilfeldig kom jeg over historien om Anna Comnena, og leste hennes Alexiaden. På grunn av Alexiaden, som er et historisk verk om Annas far – keiser Alexius den første – regnes hun som historiens første kvinnelige historiker. Men mer enn de historiske ting hun skriver om, ble jeg grepet av hennes skjebne. Hennes tydelige styrke, idealisme og intelligens. Og fra å skulle skrive en saklig historisk greie, endte jeg opp med et langt, romantisk heltedikt.
Jeg tror på tilfeldigheter.
Nå spilles Van Morrison - Brown eyed girl
Fremtiden og Sweet home Alabama
I 2014 kommer
pinsedag den 8. juni. Det er noe av den seneste datoen den kan komme på, og det er vel grunn til å tro at sommeren da er i full blomst. I hvert fall om man skal fremskrive de siste års utvikling med stadig tidligere vår. I helgen må jeg tilstå at jeg faktisk fikk mer 17. mai stemning enn 1. mai glød. Dette som en sterk kontrast til da jeg var bitteliten gutt, og 1. mai var en dag hvor man tok på seg vinterparkas for å marsjere i snøstorm mot all form for undertrykkelse og utbytting.
Grunnen til at jeg er litt opptatt av 2014 er at jeg har fått en forespørsel om å prøve å tenke hvordan ting kommer til å være om 10 år. Må tilstå at jeg er veldig usikker på dette. Fokus for min synsing skal i utgangspunktet gå på at vi er fleksible mennesker som er åpne for forandringer og utvikling. Men dette er jeg egentlig veldig usikker på. Om jeg skal se stort på det, så synes jeg tendensen er forflatning og forenkling, mer enn forandring og utvikling. Ta for eksempel media/kultur. Med henvisning til alle reality-shows og presseoppslag om kjendiser etc., kan det virke som om poenget ikke lenger er å få til noe med en eller annen form for substans, men bare å bli lagt merke til. Nå er vel dette for det meste uskyldige utslag det er lett å se bort fra eller avfeie. Men når dette pågår over tid, og vi alle begynner å forholde oss til det, så tror jeg at forflatning og forenkling etter hvert får bedre kår. Nettopp fordi vi øves opp i å legge merke til det forflatende og det forenklede. Og om man så skal fremskrive dette 10 år blir jeg usikker på hvor vi da står.
Men jeg kommer nok ikke til å nevne dette med et ord. Isteden kommer jeg til å vektlegge en renessanse for raushet, vennlighet og toleranse. Og at menneskets oppfinnsomhet og skapertrang brukes til felles beste. Men inni meg kommer jeg ikke til å være sikker.
Nå spilles Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama
