Den ensomme veranda og våre gjerninger som innhenter oss
Rolf Jacobsen er en av Norges mest internasjonalt kjente lyrikere, oversatt som han er til en rekke språk. Hans bokproduksjon var ikke overvettes stor, og han utga bare 12 diktsamlinger i løpet av forfatterskapet sitt som utspant seg over en sekstiårs periode. I den ensomme veranda og andre dikt (1990) samlet han en del dikt på forespørsel fra Den norske bokklubb. Her finnes et tverrsnitt av hans forfatterskap fra førkrigstiden til den digitale nåtid, satt sammen med henblikk på å vise det forfatteren stod for. Boken illustrerer Jacobsens tilbakevendende tema rundt natur kontra teknologi, og kritikk av samfunnsutviklingen. En dehumanisering som han ser trer sterkere og sterkere inn i vårt samfunn. Boken viser også Jacobsens konsekvente holdning til språk og diktning. Hans vektlegging av meningsbærende substans. I forordet (som han skriver mest til seg selv tror jeg) sier han:
”Det bombardement som vi i dag, her i vesten, utsettes for av inntrykk og påvirkninger har ført med seg at vi mer og mer blir henvist til tidsbesparende tanke- og ordklisjeer, til ferdigsydd konfeksjon både av uttrykksformer og ideer. Han (Rolf Jacobsen) mener det er nødvendig at noen av og til prøver å si tingene på en litt uvant måte, vri og vende på ordene, kanskje snu dem hodet ned og bena opp, så vi etter hvert kanskje kunne finne tilbake til det ordene står for, og til virkeligheten, slik den er.
Forfatteren hører til dem som ser på diktet som et slags språkets forlengede arm. En form for utvidelse av vårt daglige BLA-BLA, som jo ikke kan dekke all verden. Ikke en brøkdel av den. Diktet begynner, mener han, der hvor avisene slutter. Det forsøker å tøye linjene enda litt lenger ut. Som musiken, som maleriet, som matematikkens tegnspråk, prøver det å utvide vår erkjennelse, vår horisont og våre protester, til områder der hverdagens alfabeter ikke strekker til.”
Nå spilles Heather Nova - River of life
Den internasjonale bokdagen
I dag er det
den internasjonale bokdagen. Det var UNESCO som startet med dagen 1995. I år er det særlig fokus på skolebiblioteket.
Jeg har vanskelig for å tenke meg en verden uten bøker. Bøker er en kilde til underholdning, lærdom, inspirasjon og opplevelser. Det er få ting som kommer opp mot det å lese en god bok – en bok som treffer en og som varer inni en lenge etter at man er ferdig med å lese den. Om jeg skulle nevne min favorittbok så tror jeg det må bli Lillelord av
Johan Borgen. Jeg leste den første gang da jeg var ca. 13 år, og har lest den omtrent hvert femte år siden det. Og hver gang jeg leser den, griper den meg like sterkt.
Ellers så må vi jo juble litt ekstra for de som er ferdig med sin eksamen i dag!! Trompetfanfarer og ellevill jubel for dere!!
Nå spilles Imperiet – Du ska va president
Den fantastiske våren. Og Norge.
Norge er et vakkert land. Særlig om våren synes jeg det blir tydelig. Lyset som varer lengre og lengre, det gryende lysegrønne blant nakne bjørketrær. Nå om våren tenker jeg ofte på naturen vi har her til lands – tenker på fjordene, snøen, fjellene, havet. Det gjør godt å tenke på naturen, og man trenger ikke nødvendigvis å være der (selv om slike tanker naturlig nok avstedkommer visse lengsler om å oppsøke den). Det gjør godt å tenke på naturen.
Jeg lurer litt på hvorfor jeg tenker så mye på det. Om hva det er jeg opplever som vakkert ved naturen. Om det er fargene, lyset, nyansene eller storheten i landskapet. Men jeg ender vel på at det er helheten i det som er det vakre, - at det er et samsvar eller en gjenkjennelighet mellom alle elementene. At det er vakkert fordi det er en usymmetrisk harmoni i naturen.
(Naturpike)
Jeg elsker deg i kildevann
- jeg elsker deg i ild
I stryk og høye fossefall
og brenningssprutens spill
I stråene som bøyer seg
for sommernattens vind
I vinterns harde basketak
på hver forblåste tind
Ja jeg vil riktig kjenne deg,
- du skjønne pikelill
Som blomstereng - som lynnedslag
Storslått, øm og vill!
Nå spilles U2 – With or without you
Kantate for en drømmer
Dagene. Nettene som følger dem. Årstidene. Den knirkende døren. Suset fra radioen på en ledig frekvens. Begrep det er så vanskelig å forstå: Den siste olje. Kantate for en drømmer. Sommerfugleffekt. Ariadnes tråd.
Alle bakveiene. Summingen i trikkeskinner. Å vite at noe kommer. Eller at noe er passert. Kulden som overvelder når man stuper ut i. Den salte smaken. Det å flyte. Flyte og være våt. Og så bli tørr igjen.. Musikken fra passerende båter; - en dyp hvallignende bass. Noe rytmisk og gjentagende. Vinden. Skyene.
Den ensomme kaffekopp. Brød delt i skiver. Stillheten. En ny dag vil noen hevde. Men de er ikke her.
(bare du)
jeg vet ikke hvordan du sier
aldri hørt tonen i din klang
hvordan leppene dine smaker
- aldri hatt deg på mitt fang
jeg vet ikke om det begynner
og ikke hva slutten er
- ikke om det er lenge
eller om timen er ganske nær
jeg vet ikke hvilke tanker
eller løfter som skal gis
men jeg er likevel så glad
- på et eget mystisk vis
og jeg har også startet sorgen
når du vil gå din vei
selv om vi ennå ikke har møttes
elsker jeg bare bare deg
Nå spilles Nick Cave & The Bad Seeds - She passed by my window
Krig, demokrati og pizza
Det kan vel hevdes at det er en urolig tid vi lever i: Krigen i Irak, han cowboyen i USA, fundamentalistiske strømninger av alle avskygninger og varianter, og andre mediabelyste uroligheter. Og jeg tror nok mange blir påvirket av dette, - at man får en følelse av at demokratiet er truet, at det at man kommer frem til en enighet eller en felles avgjørelse gjennom demokratisk debatt og fornuft er i ferd med å forsvinne. At det som skjer er styrt av krefter vi ikke kan kontrollere eller ha påvirkning på.
Og oppi alt dette får man en slik følelse bekreftet. Jeg tenker da selvsagt på at det har vært foul play når det gjelder
avstemning av den nye Pizza Grandiosa. Det viser seg at noen har grovt manipulert avstemningen, slik at den ene av de to kandidatene har fått uforholdsmessig mange stemmer. Det er som å oppleve Florida-opptellingen på nytt. Og det etter at ungdommer har demonstrert for pepperoni foran Stortinget, en stakkars minstepensjonist fra Mysen har levd utelukkende på kjøttboller og løk i månedsvis, og Per Øyvind Heraldstveit totalt har ødelagt sitt ettermæle.
Det neste blir vel at de manipulerer
Solo-avstemningen også. Det er i sannhet en bekymringsfull tid vi lever i ja.
Nå spilles Madrugada - Electric
Ord fra skyttergraven
Det er skrevet mange fine dikt. Veldig mange og veldig fine dikt. Og noen husker man bedre enn andre; - de inntar en spesiell plass i en selv og blir viktige for en. For meg heter diktet ”I have a rendezvous with death” og er skrevet av amerikaneren
Alan Seeger. Jeg syntes kanskje ikke selve diktet var så bemerkelsesverdig første gang jeg leste det, men jeg ble litt nysgjerrig og prøvde å finne ut litt om diktet. Alan Seeger var en lovende og meget romantisk poet - en ung bohem med et godt grep på klassiske sonetter. Han var utdannet fra Harvard i 1910, og gikk der i samme klasse som T. S. Eliot (en av de mest kjente amerikanske modernistene med dikt som bl. a.
The Waste Land). Ildfull og full av eventyrlyst ønsket han å se verden og å gjøre den til et bedre sted. Han meldte seg som frivillig til den franske fremmedlegionen. Men han havnet ikke et eksotiske sted – den første verdenskrig var brutt ut, og han ble sendt til Vestfronten. 4. juli 1916 ble han drept ved Belloy-en-Santerre, med ansiktet ned i gjørma midt blant piggtråd og kanonnedslag. Det var kort tid etter at han hadde skrevet diktet under. Han ble 28 år gammel.
Når dette diktet griper meg så sterkt gang etter gang, tror jeg det skyldes at det viser hvor stort mennesket kan være. Til tross for de mest grusomme bevis på at dette er en grusom verden, i en skyttergravkrig hvor tusenvis av unge liv ble ofret for noen meters fremrykking, med frykt og uhygge på alle kanter - likevel klarer Seeger å se skjønnheten i verden og sette ord og tanker på det. I møtet med dette diktet føler jeg meg alltid ydmyk.
I have a rendezvous with Death
I have a rendezvous with Death
At some disputed barricade,
When Spring comes back with rustling shade
And apple-blossoms fill the air-
I have a rendezvous with Death
When Spring brings back blue days and fair.
It may be he shall take my hand
And lead me into his dark land
And close my eyes and quench my breath-
It may be I shall pass him still.
I have a rendezvous with Death
On some scarred slope of battered hill,
When Spring comes round again this year
And the first meadow-flowers appear.
God knows 'twere better to be deep
Pillowed in silk and scented down,
Where love throbs out in blissful sleep,
Pulse nigh to pulse, and breath to breath,
Where hushed awakenings are dear...
But I've a rendezvous with Death
At midnight in some flaming town,
When Spring trips north again this year,
And I to my pledged word am true,
I shall not fail that rendezvous.
Nå spilles Erik Satie - Trois Gnossiennes
En påske er over
Ferie er noe man gleder seg til. Der er jeg ikke noe unntak. Når det er en ferie i sikte begynner jeg bestandig å planlegge alt jeg skal gjøre; - alt jeg har lyst til å gjøre, men som jeg ikke får tid til i en travel hverdag. Men alltid så forsvinner ferien før man får sukk for seg, og man stavrer seg gjennom Slottsparken før fanden har fått sko på seg. Ferien er ubønnhørlig over, og det uten at man nesten fikk begynt på det man egentlig hadde lyst til å gjøre.
I et sosialisert samfunn tvinges man til å inngå kompromisser. Og så får man kanskje fokusere på det å få dagene uten ferie (og de er jo de fleste) til å bli mest mulig i tråd med gjøremål man kan finne glede i.
Hørte akkurat et interessant innlegg på
radio. De siterte en eller annen avis som igjen siterte nyere forskning angående kyssing. Disse forskerne har funnet en rekke gunstige effekter av kyssing. For det første er kyssing bra for hjerte og karsystem. De kunne også fortelle at det å kysse for tennene var jevngodt med fluortannkrem. Dette fordi kyssing stimulerer spyttproduksjon som nøytraliserer karies. I det hele var kyssing svært gunstig. Any volunteers?
Nå spilles Six pence none the richer – Kiss me
Noen å trives sammen med
Når man treffer enkelte mennesker så er det noen sjeldne ganger at det er noe som faller på plass. Noe som stemmer, - en resonans som vibrerer i samstemthet. Man kan kanskje kalle det kjemi eller noe biologisk, og det kan det jo godt være. Men jeg tror like mye det er snakk om tempo – at man har en bevegelse som er lik den andres. Og fordi man har dette sammenfallende tempoet så er det ikke så viktig om man ikke er enig om alt, fordi man ved å ha samme hastighet skaper en stillhet eller et rom hvor man kan samtale og kommunisere.
Hva menes så med hastighet? Det er kanskje vanskelig å defininere. Men det har blant annet med vekslinger å gjøre. Vekslinger i sinnsstemninger og humør. Overgangen fra melankoli til optimisme, fra stillhet til latter for eksempel. Jeg tror at det å trives med noen på sett og vis er et spørsmål om synkronitet.
(det dype blå)
du er det dype blå; - sandkorn i uåpnet skjell en
perleemning
makrellstimens fullkommenhet; - tidevannets
evige tvil om hva som er riktig du som et
eksempel
på de uforutsigbare understrømmer
maskekledd og belter tunge av bly; - balanserer
luftboblene
deler tareskogen med begge hender
ansiktet ditt fraværende i berggyltens klønete flukt over
kanten; - dette dype blå
dette å ha sett deg
Nå spilles Pink Floyd - Breathe
