Hvem blir årets toppscorer i eliteserien?
Nå går det snart i gang igjen. Jeg snakker da selvsagt om eliteserien i fotball. Blant mange spørsmål før sesong er hvem som blir årets
toppscorer. Min favoritt i år blir den samme som tidligere – Harald Martin Brattbakk fra Rosenborg. Ved siden av å profitere av å spille på et godt lag er Harald en litt spesiell spiss. I motsetning til de fleste andre fotballspillere har han gjennom hele karrieren stort sett aldri vært skadet, noe som jo indikerer at han ikke er blant den som ofrer seg eller kliner til. Likevel har han vært toppscorer mange år på rad, og går i år endog mot rekord i antall scoringer i eliteserien gjennom alle tider. Harald har et rykk få andre kan matche. I tillegg har han en egen evne til plutselig å dukke opp akkurat der ballen er og putte den i mål.
Dessuten er han pen i tøyet, og svarer høflig i intervjuer. Jo han er min kandidat til årets toppscorer.
Nå spilles Norah Jones - Nightingale
Å stole litt på seg selv
Å bite tennene sammen. Stå i mot selv om de andre hevder noe motsatt. Tro på det man står for. Kunne begrunne det, og ha tenkt i gjennom det. Ha trygghet i egen vurdering, stole på den. Det er det som gjelder.
Å kunne stå foran speilet og si:
I have not sold myself to God.
(mine ord er uten ekko)
mine ord er uten ekko, skrevet
i sand er bokstavene vasket vekk, glemt
er alt fjernet
mine håp er uten glede, i latterfuglens
toner er bare skuespillet, fasadens
hvitkalkede lesking er sprukket
mine skritt er plantet, landet bak er
delt av stiens usynlige linje, umerket
er stedene jeg visste
et slags senit, i bølgetoppens skum
som øyeblikket når lynet treffer bakken
i dette punktet elsker jeg deg
Nå spilles Alanis Morissette - The Couch
Vi er nordlysets barn
vi er nordlysets barn
- dømt til å stråle
i mørketid
Nå spilles Simon & Garfunkel - Bridge over troubled water
Toner av våren i blomsterprakthager
Det er når man er skikkelig nede man trenger andre mennesker som mest. Og at de evner å vise omsorg og tålmodighet. Da er godhet verdifullt. Det er det viktig å huske på. Man kan gjøre verden til et vakrere sted.
Hymne
Ditt ansikt er trett du ville helst sove
for alle timer og minutt synes brukt
Men bi litt min kjære, så kan jeg love
varme i dansens evighetsflukt
Trinn lette trinn over sjø og land
Toner av våren i blomsterprakthager
Barfot i gresset og igjennom sand
Du er alltid den vakreste - ung og fager
Og i valsens nærhet hviskes et navn
som til barnet og håpet trygt på fang
Og bruset til evig i min sterke favn
er englenes stemmer som synger din sang
Nå spilles Elton John - Goodbye yellow brick road
I was hoping we could heal each other
Hun har krøket seg sammen i hjørnet. Han står med ryggen til. En enslig lampe kaster skygger. I de fjerne er en sirene; - lyden blir lavere og lavere. Vinden har økt. En gren slår urytmisk mot vinduet. Så kommer regnet.
I rommet er det stille. Piken løfter ansiktet sitt forsiktig. Hodet hans er bøyd, hun kan se nakken hans. Slik starter et nytt århundre. Ingen bevegelser.
(collage – danse macabre)
solens kveld av pumpende blod
forsvinner i sanden
det fiskeløse øyeblikk
fravær av vak
et stilnet jaktinstinkt
vil noen psykologer si
de kliniske
jeg sier - vi husker ikke hverandre
og det gjør oss til pust
ugripelig tåkestoff
- - - - -
hysj - ikke så brå
kan du legge øret inntil og høre
kan du fange den lille?
der jeg ikke finnes
er alle tonene dine
din sang
jeg er gjennomhullet av knappenåler
en spektakulær sommerfuglsamling
skriket er
minnet om meg
- - - - -
paradiset ligner et urbant helvete
og jeg er slangen
på kafeer, eller barer
her hvisker jeg de ting du fristes av
et vennlig dyr
og giftigere enn evigheten
jeg er en urgammel skjebne
du er en lengtende hverdag
vår historie
Nå spilles 'Til Tuesday- What about love?
Books aren't the streets, baby
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om Skrift i sand. Men så dukket plutselig tittelen over opp, og dermed ble det litt annerledes enn planlagt. Setningen har en veldig catchy klang. En slags fortettet visdom. Det den sier er vel noe slikt som at man kan ikke lære å leve gjennom å lese bøker. At livet ikke kun kan ha en teoretisk komponent, men også er avhengig av erfaring og opplevelser.
Men det motsatte må man også vokte seg for. Å kaste seg inn i erfaringer og opplevelse uten kunnskap vil fort kunne lede til at man verken forstår disse hendelsene, eller er i stand til å verdsette dem. Og i det lange løp tror jeg nesten det hadde vært verre, for evig eies kun det tapte.
Dette tror jeg blir en fin uke. Jeg har en plan.
Nå spilles Alanis Morissette – Can’t not
Støv og noe løv vinden leker med
Vi har drukket for mye vin. Du er lett andpusten, eksaltert på et vis, etter å ha skjelt meg ut. Kalt meg alle de navnene du er så god på. Slik du er så treffsikker med dine anklager, gjort meg liten, gitt meg den avsmaken på meg selv som er mer bitter enn løvetannsaft. Vi sitter på en kafé, jeg har glemt navnet, og vi har drukket for mye vin. Det renner tårer nedover kinnet ditt, og jeg stryker deg over håret. Jeg tenker inni meg at jeg må prøve å nå deg, at jeg må komme meg forbi det punktet der du kaller meg håpløs. At det finnes et sted mellom oss der vi kan være sammen, og hvor jeg ikke gjør deg vondt.
Men samtidig kjenner jeg at kjærligheten forsvinner, at ensomheten kryper innover meg. Det er deler av meg du ikke når, og det ser du ikke. Et sted inni meg gjør jeg andre ting. Ser på vinden som leker med noe vissent løv. Ser på trafikklyset som skifter fra rød til grønn mann. Venter til poteten er helt mør i ovnen, og smaker på denne overgangen mellom det varme potetete og smøret jeg har lagt på toppen. Der ser du meg ikke.
(hotellet i rue st. reims)
hotellet i rue st. reims venter på oss
uten oss blir det ikke det samme
uten oss blir det bare spindelvev, knirking
i en dør, en vask som drypper
og noen tilfeldige gjester
Nå spilles Talking Heads – Burning down the house
Til henne jeg aldri møtte
Vi er på slutten eller starten av en reise. Vi er to meter fra hverandre og er adskilt av et fjell. Vi ser hverandre inn i sjelen og misforstår hverandre med en gang vi åpner munnen.
Vi berører hverandre på et forunderlig vis. Alt kan skje.
(vet du om stormen stilner)
vet du om stormen stilner
er skyenes dundrende skuldre
en siste forklaring
på innsiden av en reise
disse manglende favntak
en umerkelig bortføring – landskapets farger
tror du dagen vil komme
de påkledde timer med tigerstripet alvor
og hånden min som finner din
under bordet, under dynen
under sangen fra en blek sopran
fotavtrykkene på stranden ved Arcachon
hvilken vind visker ut dem?
Nå spilles David Bowie – Five years
Frustrasjonshåndtering og mangel på svar
Kjenner du noen gang følelsen av det å kjempe forgjeves? At alt du gjør eller forsøker på ikke når frem? At du får en følelse av nederlag? Da er du frustrert, og følelsen du kjenner er frustrasjon.
Frustrasjon kan være kilde til mye vondt. Det avstedkommer mismot, tungsinn og apati; - alle fenomener som kan legge en klam hånd på både humør og skaperevne. Det er derfor viktig å opparbeide seg en god frustrasjonshåndteringsteknikk. Gode forslag mottas med takk.
(det er ingen svar i skogen)
det er ingen svar i skogen
det er bare trær
hysj, sier maurene
det tjener intet formål
vi har ikke språk
vi kan ikke høre
det er andre ting vi er opptatt av
døde møll
barnåler
så hysj, hører du
det har ingen hensikt
Nå spilles Ebba Grön – Staten & kapitalet
Alt vi mangler mot til
Det er ferie vi skulle ha hatt. Vi skulle satt oss i skyggen på en varm fortausrestaurant og lest i hver vår bok, og jeg skulle sett opp de gangene du lo. Og så skulle vi bestilt en salat til lunsj, og delt en flaske vin. Mette og lett påvirket av vinen kunne vi lett etter en engelskspråklig avis, og oppsøkt et lite museum med gamle bilder av konger til hest og dalende engler.
Så ville du krevd at vi skulle dra på stranden og bade, og etterpå ville jeg ligget ved siden av deg og sett på hvordan vanndråpene på magen din forsvant under solen. Og i dette øyeblikket, når du snur på hodet og smiler til meg, ville den store feriefølelsen oppstå. Alt ville vært oss to, du og meg.
Vi skulle hatt ferie. Det hadde vært bra for oss.
(katakombene)
katakombene, hvisker du
lukten av støv
omtanken din når du
bretter skjortekraven min ned
og dine mørke sider
dine demoner og dine tvil
din rett til ditt liv
i silhuett er fjellene
dalene, de overfylte elvene mellom oss
vårt landskap
å elskede, kvelden vi klamrer oss til
Nå spilles Travis – Flowers in the window
Holmenkollen og tåke
Det med Holmenkollensøndag og tåke er jo litt morsomt. Man forbinder jo det angjeldende anlegg med idrett og skihopping, men det er jo ikke så ofte man faktisk ser det i bruk. Man hører om at det blir hoppet der, men kanskje det nok mest er et turistmål mer enn en idrettsarena. Og sånn sett er det jo fint at man kan ha et alternativt arrangement når det er for tåkete til at turistene har noe glede av det. Flerbruk er jo bra skal man tro de som går rundt og optimaliserer.
Men ellers er det jo slaps og regn. Kald vind og våt på beina. Skittent og møkkete i en blanding av grus, sneiper og søppel. Det er nesten litt vanskelig å forestille seg at det grønne mirakel vil komme. Hestehoven tjener sin misjon – ingen tvil om det. Som vårsolen, som gjør sin entre på vakkert og timet vis – dagen etter Holmenkollrennet.
Nå spilles Anouk – Nobody's wife
En marihøne i januar
En marihøne i januar. En symbolfylt hendelse; - noe gjenglemt eller løfterikt.
Det er ikke ordene som binder oss sammen, det er det vi ikke sier. Vårt forhold har en urgammel hemmelighet som fundament, voktet av et orakel som gammeltestamentlig vis velger å tie. Når vi holder rundt hverandre er varmen ikke til å ta feil av – jeg merker din, du merker min.
Jeg vil høyt bejuble livet
Jeg vil feire alt som er
Alle måkeskrik og duekurr
- alle småstein, alle trær
Prise våren. Prise høsten!
Danse nordlysdans i natten
takke hønsehauk og småspurv
hvite heksen, svarte katten
Juble høyt med mine venner
synge sang til morgengry
Klatre opp på måneskinnet
og synge sangen høyt påny
Og jeg frykter ikke døden
- den har intet tak på meg
Jeg vil høyt bejuble livet
og jubler mest av alt for deg
Nå spilles Imperiet - Kickar
Lyrikkprisen 2003
Neste onsdag (17. mars) deles Lyrikkprisen ut på Blå her i Oslo. Lyrikkprisen gis ut til en lyriker som kom med bok i fjor. Mer om disse finnes
her. Sannsynligheten er vel stor for at
Inger Elisabeth Hansen får prisen, i og med at hun allerede har fått Brageprisen, men det hadde jo vært veldig moro om f. eks.
Synne Lea fikk den.
Fra fjoråret er det jo noen man stusser over at den ærverdige komité har utelatt. Blant disse er
Kolbein Falkeid,
Jon Fosse og
Halvor Roll. Noen av dem komitéen i sin tur har valgt å ta med kan jo vekke en del undring. Det kan synes som om utvelgelsen har skjedd utifra et litt snevert lyrikksyn.
Men nok om det – interessen for lyrikk er jo ikke større i Norge enn at alle bidrag som kan styrke interessen for lyrikk ønskes velkommen.
Nå spilles Anja Garbarek – Spin the context
Boikotting av Peppes
TV er noe jeg ikke ser så ofte. Men det hender at jeg noen ganger setter meg foran TV’en og switcher formålsløst mellom de fire kanalene jeg har. En slags apatiterapi om man vil. Men her i sted ble apatien på et blunk forvandlet til engasjement og avsky. Selve innslaget var veldig kort, og var sikkert ment å være morsomt, nært og intimt. Det var en liten reklamefilm om noen gutter (tydelig gode kompiser) som satt i en bil og sang en variant over Cindy Laupers ”Girls just want to have fun” (som de endret til ”Boys just want to have fun with Laila”). Neste scene var at de samme guttene satt rundt et bord på Peppes, og en servitør med navn Laila (en pen jente) spurte om de var noe annet de hadde lyst på. Og det var nokså tydelig at det nettopp var Laila de hadde lyst på. Denne reklamen, og det menneskesyn den reflekterer, provoserer meg på flere måter. 1) Mener Peppes at det er ok at gjester sikler på deres ansatte? At det å sikle på servitører i seg selv kan være en grunn god nok til å spise pizza på Peppes? 2) Er det riktig å betrakte mennesker i serviceyrker som ”tilgjengelige” og sexobjekter? 3) Hvorfor er det slik at man automatisk skal tenke slik at det er ok å begjære et menneske dersom dette menneske faller inn under kategorien ”vakker”?
Nei, jeg må si jeg ble provosert. Så provosert at jeg herved, og i tre uker fremover, skal boikotte Peppes.
Nå spilles PJ Harvey – Rub ’til it bleeds
Det vi skulle gjort
Det er en skumringsstemning - det er som om noe er i ferd med å ta farvel. En stilletiende avskjed, noe uforløst - noe man nesten har på tunga, men har glemt å si. Følelsen av at det virkelig finnes noe som er for sent.
Det er nattens komme. En ny soloppgang er underveis.
Det bankende hjerte
Jeg skammer meg over min lengsel og mitt savn
- det er slettes ikke moderne
Jeg skulle ikke skjelve slik når jeg hører hennes navn
eller drømme ved aftenstjerne
Jeg skulle ikke sett solen så lys
eller treets krone fullt så grønn
Morgenduggens morgengys
skulle vært en ubesvart aftenbønn
Pulsen skulle vært rolig ved det minste glimt
om genseren er turkis eller ei
Havets horisont skulle vært et ukjent skimt
uansett hvordan hun fører seg
Skuldrene hennes skulle vært meg likegyldige
og halsen og pannen og håret òg
Leppene skulle ikke vært fullt så fyldige
- skulle ikke likt meg hos henne så
Stjernenes rop skulle gått meg hus forbi
og jeg skulle vært en silikonkonstruksjon
Affektert og kunstig med tvilsomme alibi
Slepen og vrang i retorisk diskusjon
Ja, jeg skulle vært mystisk, unnvikende og dyp
slettes ikke til å begripe seg på
Men mitt hjerte banker slik ved disse øyne blå
At jeg blir ærlig - meg selv - helt til å forstå
Nå spilles Jokke og Valentinerne - To fulle menn
den medbrakte avis
Fra togvinduet ser man et duvende landskap. En utsikt i uavbrutt forandring. Hus som forsvinner; - veier, biler, sakteflytende elver. Og de gangene man leser den medbrakte avis.
Dyrils dans
Så dans da min kjære, tett inntil
og kjenn livets løfter når hud varmer hud
og grensene i mellom blir tåke
og vi glir inn i naturen
I takt, som elsket vi
En guddommelig styrke sammen
Ingen umulighet, ingenting utenfor vi ikke kan nå
Månevandrere og dypdykkere
- eplet som faller og universets tilblivelse
Drevet fremover av synet av det hele
naturens grønne kjoler og blomsterduft
duggens livskraft og sommersolens morgenvarme
Vår sakte vals, tett inntil, som føder guder
trodde jeg
Men djevelens ljå hugger hodet mitt av
og dansen stanser idet verden revner
Nerver og sener blir blodige
pianostrenger, dissonanskonsert
toneløst kakafoni i alarmsireneskrik
Det var ikke det jeg var
men hvordan jeg kunne brukes
Det var ikke det som ble skapt
men din egen smålige streben
Det var ingen riddere i edel kamp
bare sjelløse skjeletter kledd i rustning
Så så du meg aldri likevel
Så kan jeg likevel glemmes
Dans da min kjære, dansen er slutt
Nå spilles D:Koder - Undertow
Når det uventede skjer
Noen ganger går det annerledes enn man tror. Det som virker opplagt, ender opp med noe helt annet. Det er noe å lære i denne historien her:
The only man to be struck by lightning seven times was park ranger Roy C Sullivan, the "human lightning conductor", of Virginia, USA. In his lightning encounters from 1942 to 1977, Roy had his hair set alight, lost his big toe nail and eyebrows, and suffered injuries to his arms, legs, chest, and stomach. In September 1983 he killed himself, reportedly rejected in love.
(et øyeblikks mord)
en kløende uro, som i trær
før regn
kan alt mistes?
skoene man tar på
fjellene man legger hendene på og takker
eller andre utløp for
å ikke være der du er
er det sånn det er?
er dette den stillheten
alle hører
på himmelen svever en hauk
over våre statuer
for alltid med et tidspunkt
et øyeblikks mord
du kan mistes
det vet jeg
Nå spilles Air – Kelly watch the stars
noe vi kan kalle
La oss kalle det en ny dag. La oss si det går et skille som kan ordfestes, - gis en benevning eller dato. At det er noe tilbakelagt og noe som vil skje, at dette er en åpen slette med et veikryss og noe kan hete nord og noe øst.
Jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på min egen kjærlighet. Avstand og det som er mistet er konkret. Man kan kjenne når det gjør vondt. Jeg tror på vondt. Vondt er innpust og utpust, er luften som blir til vann som blir til en tyngde som blir til noe kosmisk i form av krefter. En galaktisk gravitasjon.
Dyrils smil
Dyril, det er tause vingeslag av spørsmål
kretsende rundt lik muligheter eller gribber
tidens tyranni i dager som er borte
tvil, forklaringer - håp lik dødsløfter
fastpunktleting i passerende øyeblikk
jeg lukker mine øyne og du er der
I oktoberkulden skimtes ditt smil
Frostroser tiner på gylne blad
For du er som våren – du er april!
Med svalenes dans som i jublende fest
flyvende alt hva livet er glad
Dine dansende henders talende gest
en slags skapertrang; - en løgnaktighet
en livsrealisasjon gjennom tankeflukt
motiver tuftet på ingenting
ulovlig begeistring, overtredelser
brev i melkeveiens adresseløshet
jeg lukker mine øyne og du er der
Jeg kler deg som livet i grønt der ute
Og synger den eneste sang
Om sjelens og øynenes speilglassrute
Om håpet og lykken rød som skarlagen
Livets mirakel atter en gang
For du er det hele - natten og dagen
feil som ikke kan skjules
mangler som en mur, ord som unnslipper
kjærtegn i løse luften - usynlig omtanke
solbærdrømmer som minner om noe
tåken siver gjennom knyttede never
jeg lukker mine øyne og du er der
Nå spilles Eminem - Stan
Empirisk kunnskap
En selsom opplevelse: Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt greie på hvor jeg har ting. Det til tross for at det kanskje ser litt uoversiktlig ut fra utsiden Så også på kontoret. Det vil si, det hadde jeg inntil jeg var på et ”bli-mer-effektiv”- kurs. En av hovedtesene her var: En ting om gangen. Som en naturlig følge av dette skulle dermed skrivebordet til en enhver tid bare opptas av en sak. Ellers skulle den være ryddet. Ideen er nok da at man fokuserer på denne saken, og blir ferdig med den. I grunnen godt tenkt, tenkte jeg. Og ryddet det helt strøkent, samt lagde et system for køordning av innkomne saker.
Og i går snublet jeg plutselig borti noe som var meget viktig, og som jeg rett og slett hadde oversett. Jeg hadde i tillegg helt glemt at jeg hadde den. Skremt av dette så lette jeg rundt hele kontoret, lettere panisk. Funn-prosenten var skremmende.
Lærdom: Man skal ikke forandre på noe som virker.
(ps. skulle skrevet mer, men må jobbe)
Nå spilles Madness - One step beyond
de små rom
Å bla i en bok. Å vende arket. Eller titte bakover, fremover – hoppe i historien. Finne tilbake til noe man gjenkjenner, husker. Eller stå uforberedt i en usammenhengende handling, ute av stand til å følge dialogen. Som å våkne til den som hvisker en inn i øret på en rockekonsert og ikke kjenne musikken, ikke høre ordene.
Det er et utslag i et følsomt instrument, tusj’en tegner et uopprettelig avvik. Vi har truffet en puls eller stanger mot en vegg. Hvor er de utstrakte hender? Hvor er de myke kinn?
(så små rom)
så små rom vi bor i
dører med låser, alarmer
veggene vi dekker med blomstrete tapet
som for å ikke glemme, som de små hjertene
med magnet vi fester på kjøleskapsdøren
og dørskiltene vi henger utenpå
som forteller hvem vi er
bokhyllens autoritet, alt vi har lært
alt vi behersker, alt vi kan
fotoalbum med bevismateriale
at vi har vært der, at vi vet
som vi kan ta frem vise:
joda se her. se her
merkene i gulvet, steiner vi har slept etter oss
avtrykket i madrassen
drømmer vi ikke husker
når vi våkner
i våre små rom
Nå spilles Norah Jones – The prettiest thing
Kierkegaard og absurd teater
Søren Kierkegaard sa: ”Å våge er å miste fotfestet for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv.” Et temmelig selvforklarende utsagn til han å være. Men for enkelte handler livet ikke om det å våge, men om å overleve på tross av alle prøvelsene man utsettes for. Selv i vår nære historie er eksemplene på dette mange – alt fra 2. verdenskrig, Vietnam-krigen til folkemordet i Kongo. Det primære er ovelevelse, så kan man tenke på å våge. Nå tenkte antagelig ikke Kierkegaard på ekstreme livssituasjoner da han skrev sitt visdomsord, men det finnes tilfeller der det å våge kommer som noe ekstra. En slik var
Stanislaw Ignacy Witkiewics (1885-1939). Av det et menneske kan få av innblikk i lidelse og menneskelig ondskap, så nok Stanislaw det meste. Likevel fortsatte han å uttrykke seg. Han brukte sin evne til å se til å gi en tolkning og en innsikt i en deformert virkelighet.
Det er kanskje sant det de sier, at likegyldighet er vår største fiende?
Nå spilles Neil Young and Carzy Horse – Hey hey, my my (into the black)
