Mennesker å unngå
Noen ganger treffer man mennesker man ikke burde ha møtt. Det er ikke mennesker som gir en noe, men som tvert i mot etterlater en usikker, tom og gledesløs. Disse menneskene som er i stand til å forårskae så mye vondt, er mennesker med psykopatiske trekk. Ordet psykopat er etter hvert blitt et litt utvannet begrep om enhver drittsekk, men de med psykopatiske trekk skiller seg fra andre drittsekker ved flere ting: de er ofte selv veldig usikre, men oppleves som veldig sjarmerende ved første møte. De har en rastløshet og utålmodighet som virker veldig intens og tiltrekkende. De med psykopatiske trekk er ikke psykisk syke, men har en dyptgående personlighetsforstyrrelse – de er gjerne egosentriske, moralløse, intolerante, følelseskalde, impulsive, aggressive og manipulerende. Slike karaktertrekk kommer dessverre frem etter hvert. De utnytter andre mennesker for å oppnå sine mål (som ofte ikke er annet enn å ha kontroll), ved hjelp av en sjarmerende overflate og evnen til å finne og utnytte andre menneskers svake punkter. Når de finner slike svake punkter er de på det som en klegg. Ved vekselvis å være nær og være anklagende/avvisende bryter de en ned til man er villig til å gå med på deres greier. Og til slutt så suger de til seg alt av ens kraft, overskudd og livsglede.
Det å ha vært utsatt for en med psykopatiske trekk gjør at man føler en sterk forvirring, tomhet og kraftløshet. Man må ha forsvarsverket oppe hele tiden, da man aldri vet hvordan vedkommende vil reagere. Man blir hjernevasket til å tro at man er håpløs, og man føler veldig mye skyldfølelse. Å bryte med en psykopat er heller ikke lett, for selv om forholdet er vondt, så liker de (er avhengig av) å ha et offer.
I dagens samfunn er det mange forhold som gjør at det er en toleranse for psykopatiske trekk – det med å være hensynsløs og manipulativ er etter hvert blitt fordeler i mange sammenhenger. Mens tilsvarende negativt er det å være uegennyttig eller omsorgsfull.
De med psykopatiske trekk er hengt opp i sitt eget mønster fordi det er en personlighetsforstyrrelse. De ser rett og slett ikke sin egen destruktive vei, og ikke bryr de seg heller. For dem er de selv alt som gjelder. Å forandre eller være snill med, eller reformere en med psykopatiske trekk er ikke mulig. Derfor er rådet fra eksperter og psykopatofre klart: Kom deg unna så fort som mulig!
Nå spilles David Bowie - Five years
Bateson og Fortran
Noen mennesker evner å frigjøre seg fra det de har lært, og til å tenke selv. En slik mann var
Gregory Bateson - en antropolog, sosialviter og kybernetiker. Mest kjent er han kanskje for de to bøkene Steps to an Ecology of Mind (1973) og Mind and Nature (1980). Han syslet mye med sammenhenger, eller rettere hvordan ting er forbundet i komplekse sammenhenger; - de underliggende mønstre. Hans modeller og forståelsesmåter har hatt stor betydning for mange høyst ulike fagfelt som kybernetikk og familieterapi. Et av hans hovedpoeng var at vi mnnesker har en tilbøyelighet til å forenkle dersom vi har mulighet til det. At vi bruker logikk og erfaring til forenkling, ikke til å søke innsikt. Og at vi dermed ikke spør de spørsmål vi burde fordi vi er for opptatt av at vi har funnet svar (selv om det svaret er feil).
I Mind and Nature er det i innledningen en morsom historie:
There is a story I have used before and shall use again: A man wanted to know about mind, not in nature, but in his private large computer. He asked it (no doubt in his best Fortran), “Do you compute that you will ever think lika a human being?” The machine then set to work to analyze its own computational habits. Finally, the machine printed its answer on a piece of paper, as such machines do. The man ran to get the answer and found, neatly typed, the words:
THAT REMINDS ME OF A STORY
Nå spilles Blondie - Denis
En som snakker og gjøken
”Jeg fikk beskjeden din, men jeg skjønner ikke… Jeg ble så overrasket! Overrumplet. Men jeg skjønner ikke. Jeg trodde…”, sier han. Ordene forsvinner idet hun snur seg halvt vekk.
Hun vil ikke se han inn i øynene. Sparker i sanden.
En brunlig, halvstor fugl kommer flyvende og setter seg i furutreet.
” Jeg vil vite hva det er!”
Hun svarer ikke. En liten grop begynner å dannes der hun står.
” Men så si det da. Hjelp meg litt er du snill.” Tonefallet forandrer seg, mer fortvilet nå. Det høres et lite klask ved furuen.
Hun løfter ansiktet. Tårene renner ned over kinnene. Hun rister på hodet.
”Nei, nei…”, svarer han oppgitt. Legger merke til hvor kald tåken er. Hører tåkeluren ute fra holmene et sted. Lyden overdøver et nytt klask ved treet.
”Du vet hva dette betyr?”
Hun nikker med bøyd hode. Skjelver litt som i frostrier.
Han tar jakken av seg og legger den over skuldrene hennes.
Gjøken letter og flyr sin vei.
Nå spilles Alanis Morissette - I was hoping
Innkommen post (0)
De unnvikende manøvrene – det planlagte i timene man fyller med gjøremål. Og noen ganger, når man lykkes, dette frie med å være for seg selv. Uavhengigheten. Dette å bla gjennom en stabel med cd’er på salg uten å tenke på tiden, eller være i kinosalens mørke i fullkommen anonymitet. Ingen som spør, ingen å svare til.
Mot dette de små bevis. Detaljene man ikke kan argumentere mot. Bekreftelsene som minner om novemberdager med kulde, regn og mørke. De er der. Bare se.
Innkommen post (0)
Søker igjen og igjen etter innkommen post
- er det en stemme en venn der ute?
Er inboxens null en sirkel sluttet
eller er det håp gjennom PC’ens Triniton rute?
CPU-megahertz og bredbåndkrykker
Mens de andre kjøper vin ler skal på fest
er det chat chat tigertøs er du mann eller kvinne
- er alle hjerter stengt en Alt Ctrl Delete rest?
Nå spilles The Clash – London calling
en brødkniv og en pepperkvern, begge brukt
Det er gresskledde sletter. Det er vind gjennom sivet. I trærnes løvkroner er det brusing. Noe er på gang. Noe er underveis. Vi varsles – det er noen som prøver å fortelle oss noe. Er det noe vi ikke lenger husker? Eller er det noe vi enda ikke har lært?
(en brødkniv og en pepperkvern, begge brukt)
kanskje dette andre er noe vi lures av?
at tiltroen er feilplassert
eller våre håp for dominerende
sier du og tar smøret ut av kjøleskapet
og lukker den ødelagte fryseboksen
irritert, avrimingen som må gjøres
ja det er dette med å søke noe større og utenom
sier jeg, og deler et hardkokt egg
eller for å si det på en annen måte
vi er for hastige, vi søker et ferdig svar
men svarene må jo nettopp finnes eller skapes
og heller juice i glasset ditt
du har funnet frem feiebrettet
og koster gulvet, brødsmuler
men det er vel litt mye å kreve?
at man skal gå rundt og spørre seg om slike ting?
og du putter det feide i søppelbøtten
jeg mener livet er vel for kort til slikt
kort eller langt er vel ikke spørsmålet
svarer jeg, det er vel en prioritet, noe som
blinkes ut som viktig, og da ler du
uten forvarsel klemmer vi hverandre
midt i frokosten, før dagen er begynt
Nå spilles Jethro Tull – Heavy horses
Problemet med egg
Det er to ting ved
egg jeg vil fremheve: 1) de kan spises, og 2) de kan knuses. Dersom de blir spist, så kan de ikke knuses. Men de kan spises selv om de blir knust (bare man er litt kjapp på labben selvsagt). Skjønt problemfritt er det ikke: Om man vil spise omelett er det jo ikke så farlig om de knuses, men dersom man vil ha f. eks. bløtkokt egg står jo problemene i kø. Plutselig står man kanskje i en helt fortvilet posisjon og rett og slett trenger flere egg!? Og hvor finner man en verpeklar høne om klokken f. eks. er seks om morgenen og man har en bane man skal nå? Og dersomom man mot formodning skulle vite om høna – hvordan skal man da fange den uten å vekke oppmerksomhet? Dersom man kler seg ut som hane er man jo tilnærmet garantert førstesideoppslag eller minimum arrestasjon. Det samme om man tar snarveien og leker rev (som rev er jo sjansen også stor for at man blir forvekslet med en dachs og skutt).
Og om litt er det påske. Da blir eggene malt (utenpå). Takk og lov at det er annen historie.
Nå spilles Lauryn Hill – Doo Wop (That thing)
Fraværende ekorn
Hun holder i jakken hans. Solen er i ferd med å gå ned – den lave solen gir håret hans et rødlig skjær. Blikket er fraværende - festet på et eller annet i horisonten.
” Ja bare gå du!”. Knokene hennes hvitner. Han beveger seg ikke. ”Se til å dra da vel!”. Stemmen er en blanding av trist og sint.
”Her tror jeg aldri det har vært ekorn,” tenker han. ”Det er for åpent liksom – skjønt de furubuskene der burde kanskje gi næringsgrunnlag nok?”
”Du må ikke tro du har noe jeg trenger! Du kan aldri gjøre noe ordentlig du!” Det siste hveser hun frem. Hun slipper taket i jakken hans og dytter. Snur seg i forakt.
Hodet hennes dekker det siste av solen. Strålene lyser håret hennes opp i en aura. Mot den mørkegrønne kveldslyngen ligner hun en engel.
”Pussig…”, tenker han, idet en gråbrun dott smetter innunder en dvergfuru.
Nå spilles Ennio Morricone/Joan Baez – Sacco and Vanzetti
Livet er kort
Tidsklemme, stress, forventninger, krav og andre fenomener er blitt en naturlig del av både hverdag og språk. Vi måler oss i stadig økende grad i en kontinuerlig sjekkliste, hvor resultatet er gitt at vi vil komme til kort. Og det triste er at vi ikke bare kommer til kort i forhold til det vi ikke mestrer eller greier, men vi kommer til kort fordi vi overfokuserer på det. Vi blir opptatt av oss selv og våre egne prestasjoner. Og som en følge av det begynner vi å tenke negativt – begynner å leve oss inn i det å være begrenset, og bruker ord som sliten, trett og utbrent. Andrè Bjerke har skrevet et fint dikt jeg stadig vender tilbake til. Kanskje det kan ha verdi å prøve å gjøre andre mennesker glade? Ikke bare for de man gleder, men for en selv også - At man da kanskje ikke tenker så mye på egen tristesse?
Til gjenmæle
Bebreider du meg at jeg vier mitt dikt
”tilværelsens lysere sider”?
Det er vel en lyrikers blåsure plikt
å meddele folk at han lider?
”Dessverre er gleden fortvilet banal.
Om smerten bør diktere skrive!
Poeten som underslår menneskets kval.
Har underslått menneskelivet.”
”At skalden forfalsker sitt liv til en fest,
er overfladiske nykker.
I livet er gleden en badegjest,
mens smerten er dyphavsdykker!”
Min venn, jeg har diktet om gleden – av savn.
Og tilgi den glade skribenten
at smerten, den nevnte han aldri ved navn,
fordi han bestandig har kjent den.
For smerten, den lever på alles munn
i lyset, så alle kan se den.
Mens først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.
Jeg vil at vi klynkende menneskekryp
skal ane en sannhet sporadisk:
at gleden – og gleden alene – er dyp,
mens smerten er overfladisk.
(
Andrè Bjerke)
Nå spilles Norah Jones - Sunrise
Mitt første kyss?
Ved siden av en tiltagende irritasjon over hvordan kommersielle, amerikanske tradisjoner sniker seg inn i vår hverdag, fikk Valentinsdagen meg til å tenke på mitt første kyss. Jeg er faktisk usikker på om jeg husker mitt første kyss. Å innse det gjorde meg egentlig litt trist, for det er jo noe man burde huske. Men jeg tror det må ha vært i månedskiftet august/september, når kveldene var mørke og enda ikke ordentlig kalde, og vi ungene i gata lekte ”
Boksen går”. Litt ut i leken gjemte jeg meg i en liten grop mellom noen trær sammen med en jente. Vi lå og speidet etter den som lette, og hvisket lavt sammen. Uventet spurte hun meg om vi skulle være kjærester, og der og da hørtes det ut som en veldig god ide. Så kysset vi. Jeg var tolv år, og hun het May Britt. Men når det kom til stykket turde jeg ikke være kjærester med henne likevel. Til det var jeg for redd for å bli ertet.
Jeg vil gjerne tenke at dette var mitt første kyss, i mørket der i skogen mens vi gjemte oss. Synes det er en søt liten historie, og det må jo være en grunn til at jeg aldri har glemt May Britt? Jo, jeg vil tenke det. Men sikker er jeg ikke.
Nå spilles The Slits - Earthbeat
Pilgrimsferd og slikt
Første gangen jeg hørte the doors må jeg ha vært rundt 14 år. Og for å bruke klisjeen – det var som å bli truffet av lynet. Det var en sånn uventet helhet i musikken som kom fra radioen – melankolien, rytmen, det spinkle elorgelet, tekstene og ikke minst Jim Morrisons stemme. Selv om han på det tidspunktet hadde vært død i nærmere ti år, var det noe intenst levende ved både han og musikken. Etter hvert fikk jeg kjøpt alle platene, og spilte dem om og om igjen. Hver note, hver nyanse ble lært utenat.
Mange år senere befant jeg meg i Paris. En lørdag morgen dro jeg til kirkegården (Pere Lachaise) der han er begravet. For meg var det en slags pilgrimsferd. Det er en meget spesiell kirkegård, hvor mange av gravene er som små hus, og gravsteinene er gjennomgående nokså monumentale. Mange av Frankrikes og Europas kunstnere ligger begravet her. Og Jim Morrison. På graven hans var det masse tomme bourbonflasker, søppel, nedbrente stearinlys og visne blomster. Dagen etter, på flyplassen Charles deGaulle, mens jeg ventet på fly tilbake til Norge, skrev jeg dette:
Pere Lachaise. Paris
Vandrer usikker rundt i Paris
enda jeg kan kollektivsystemet
enda jeg vet hvor klubbene er
enda jeg har spist fois gras
på Chien que fume
Usikker inn i metroens sluk
Av en eller annen grunn
er jeg skjelven
klamrende til rosen
Langstilket, som spilte det noen rolle
Bytter bane, rødt, grønt
blandes i fargeblindhet
i luktene av Nord-Afrika
eller minnet om en elskerinne
jeg ikke helt husker
gråfarger som coyotens flukt
uklar i bunnen av en whiskeyflaske
stasjonene varsles ved at
de gamle tiggerene går av, nye kommer på
Montparnasse, Luxembourg, Bastille
Vognen stanser
ravneskrik i metall mot metall
Så er jeg midt i mitt liv
Så er jeg midt i mitt liv
Mitt helt eget liv
Ved graven din
og legger langstilket rose ned
som spilte det noen rolle
Paris, alltid Paris
Vårregnet trommer på hustakene:
Words be easy, words be quick
Words resemble walking sticks
I touched her thigh
And death smiled
Nå spilles the doors – When the music’s over
Noe å tygge på
Geodesi er vitenskapen om jordens størrelse og form, samt dens oppmåling. Dette visste jeg ikke, så derfor slo jeg det opp. Mens jeg bladde i leksikonet grep den tanken meg at bak hvert naturlig forekommende fenomen er det en vitenskap. Bestående av mennesker som spør seg ting. Og ironisk nok finnes det også en vitenskap for dette fenomenet -
fenomenologien. Fenomenologi er et filosofisk metodologisk uttrykk og kan deles inn i tre hovderetninger: 1) Å beskrive tingene slik de umiddelbart fremtrer for den som beskriver, uten å trekke inn bakenforliggende årsaker og grunner. 2) Innen Hegels filosofi betegner fenomenologi beskrivelsen av hvordan Ånden kommer til full bevissthet om seg selv gjennom en lang, motsetningsfylt utvikling. 3) Innen Husserls filosofi er fenomenologi læren om fenomenene, slik de fremtrer med evidens for den som vet å praktisere Husserls metoder (- hva Husserl konkret drev med aner jeg ikke, men det virker jo litt som et sirkelbevis spør du meg…? - Vent litt, her står det noe: Husserl, Edmund, 1859—1938, ty. filosof, oppr. matematiker og naturvitenskapsmann. Grunnleggeren av den mod. fenomenologi. Til forskjell fra "faktavitenskaper" søker fen. å beskrive hendelser og handlinger slik de ter seg, dvs. særlig beskrive fenomenene i deres brukssammenheng, og videre avklare strukturene i livsverden.).
Et vitebegjær og en undring som strekker seg helt inn til undringen selv. På et rasjonelt, metodisk og intellektuelt grunnlag, nedfestet i hypoteser og systematikk. Derfor spør jeg: Når vi kan ordsette og definere selv vår uvitenhet, hvorfor har vi da så store vanskeligheter med å komme hverandre nær nok til at vi ser hverandre?
Nå spilles Patti Smith - Because the night
Fire and Ice
Å ha det vondt blir forbausende fort en vane. Greit nok, smerten er der, men man lærer seg nesten umerkelig å gå rundt den eller smyge seg på siden av den. Man gjør andre ting, man tenker på noe annet, man snakker med noen, eller rett og slett plutselig går til høyre istedenfor venstre og sier: Jøss, det var jo ikke hit jeg hadde tenkt å gå – det var jo overraskende. Og på slikt vis går timene over i dager, og dagene over i uker.
Og det er kanskje derfor smerten føles så ny og overveldende de øyeblikkene hvor minnene eller tankene trenger i gjennom. De gangene man tenker på hvordan det kunne vært eller hvordan det var. Når nærheten gjenoppstår like sterk og kraftfull, men mulighetene til gjenklang er borte. Og fortvilelsen jager i hodet som et herreløst sort lyn, og alt synes ødelagt.
Det er dager. Og det er vonde dager.
Fire and Ice
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To know that for destruction ice
Is also great
And would suffice
(
Robert Frost)
Nå spilles Siouxsie and the Banshees - Cascade
Den lille kjempen
For at planter skal gro trenger de næring. Og for at de skal få næring må noen sørge for at denne næringen når planterøttene. Her gjør meitemarken en helt uvurderlig innsats. Meitemark kalles på latin Lumbricidae, og er en familie av fåbørstemark. Meitemark finnes over hele verden, og i Norge er det ca. 20 arter. Meitemarken har en langstrakt og sylindrisk kropp; tilspisset foran, avrundet bak. Den består av segmenter (ledd) med korte børster som sammen med musklene utgjør bevegelsesorganer. Meitemarken har ikke øyne, men hudcellene reagerer på lys. Meitemark prøver å unngå lys – da vet de at de er på overflaten og at det er fare for uttørring. Meitemarken har et ganske spesielt sexliv. Den er tvekjønnet, dvs. at den er både hun og han. To meitemarker som parrer seg vil da være både en kvinnelig mottaker og en mannlig giver. Fullkommen seksuell likestilling med andre ord.
Meitemark lever av organisk materiale i jorden. Denne omsetter den til forbindelser som er livsviktige for mikroorganismer i jord og planterøtter. På sin ferd gjennom jorden lager også marken ganger slik at jorden blir porøs og fin, slik at både vann og luft kan transporteres til både små og store.
Meitemark er helt uten sammenligning den største proteinkilden man finner i jord. Helt opp til 80% av proteininnholdet i jord utgjøres av meitemark. Den er derfor en helt kritisk matkilde for en rekke andre dyrearter.
Personlig favoritt:
Aporrectodea caliginosa (ikke for annet enn at den har et kult navn egentlig)
Nå spilles The Stranglers - Midnight Summer Dream
Just another manic Monday
Våkner opp og merker at dyna er dradd opp slik at føttene er følelseløs av kulde. Gulvet er hard betong hjernen ekstrapolerer basert på at knærne beveger seg og gammel erfaring. Vel fremme i dusjen merker man at varmtvannskranen er løs, mens kaldtvannet ble skrudd ekstra hardt igjen forrige gang – igjen. Resultatet er skoldende; - men man klarer å dytte dusjhodet mot veggen og er reddet. Men ikke de følelsesløse føttene, vannet renner langs veggen og ut på dusjgulvet – snart er kulde blitt noe motsatt. Og det gjør vondt.
Siden er det is på vei til
banen. Kneet som overlevde nattens kulde, er morgengryets desiderte taper. På banen rekker man akkurat å komme inn døra på toget som står der. Etter to stasjoner får man endog sitteplass. Det er en lettelse å få avlastet dunkingen i en øm kneskål. Og kommer til Carl Berner. Igjen. Så er det den lange veien tilbake til Tøyen.
Could any hell be more horrible and real than now?
Nå spilles Nick Cave - People ain't no good
I bakgården
Benken
I bakgården er en benk i
ferd med å råtne.
En død stær
ligger klemt fordi
en bolt er rusten. Brukket.
Tungtrafikken sender ut spioner.
De melder om
stadig fremgang. Stadig fremgang.
En råtnende benk
blir av vareleveranser sett på
som fremgang.
Stæren er vel en slags bonus
Eplet
En tynn trompet
spiller en revelje.
Eplet fortærer en mark.
Så enda en. Og en til.
Skrikene går upåaktet hen.
Trompeten overdøver alt.
Selv markskrik.
Nå spilles The Doors - Whiskey, mystics and men
Stolbenet
Det må ha vært en sprekk. Eller dårlig lim. Da han satte seg på stolen brakk det ene stolbenet, og han falt i gulvet. I ren refleks grep han etter bordet for å holde seg fast, men fikk bare tak i duken. Den ble med i fallet. På motsatt side av bordet ble glass og tallerkener delvis veltet, delvis løftet. En tallerken hadde et særlig storslått svev.
Gryten midt på bordet ble dreiet på vei oppover. Innholdet ble spredd i en jevnfordelt halvsirkel - ikke ulikt vannet som blir ristet ut av håret til fotomodellen i de fleste shampoo-reklamer.
Han karret seg opp på kne, og løftet hodet over bordkanten.
Vis a vis satt en mann med en suppetallerkenhjelm. En garvet skyttergravsoldat med en gulrotbit hengende fra haken.
”Så du er altså Lises forlovede?”
Nå spilles Johnny Cash - One
Arbeidsuke
Da jeg var bitteliten gutt hadde vi noe som het arbeidsuke. Meningen var at vi skulle få en forsmak på arbeidslivet; - på den tiden gikk mange inn i arbeidslivet etter ungdomsskolen, videregående utdanning var ikke lovfestet. Jeg hadde arbeidsuke i en bank – Fiskernes Bank. Å du verden hvor jeg kjedet meg.
Jeg ble satt til å skrive ut bankgiroer. Uten bruk av datamaskin, - en etter en på en skrivemaskin. Nå er det kanskje mange som lurer på hva en
skrivemaskin er, men det er en slags printer uten datamaskin. Tastaturet sitter på en måte fast i printeren og bokstaven blir skrevet rett på arket. Det betydde at jeg måtte være veldig nøye. Å hvor det var kjedelig.
To ting var morsomme: På fredag morgen gikk jeg og en kasserer til Norges Bank ved Domkirken, og hentet tre millioner cash. Det var skikkelig tøft å gå i Storgata med så mye penger i en plastpose.
Og det med bankgiroene. Etter hvert fant jeg ut at istedenfor Fiskernes Bank kunne jeg jo heller skrive Fiksernes Bank! Hevn min kjære venn, kan være søt som honning.
Nå spilles: Heather Nova - Winter Blue
Sag i versemakerverkstedet
I mitt versemakerverksted
mangler jeg en sag
Til å sage over tunge vers
og gjøre natten om til dag
For kanskje med litt solskinn
vil du smile nok en gang?
Gi varme inni magen min
og fylle livet mitt med sang
