Tradisjoner og fulle sjømenn
Jeg liker tradisjoner. Samtidig er jeg ikke fremmed for å bryte tradisjoner heller. Kanskje er det derfor jeg ikke la ut septemberdiktet mitt i år. Skjønt det å legge ut samme dikt år etter år kvalifiserer muligens ikke til en tradisjon. Og de glupe av dere kan jo bare gå tilbake til september i fjor og lese det uansett. Og slik sett opprettholde deres egen tradisjon om å lese septemberdiktet mitt hver september (om slikt altså teller som tradisjon og dere har en slik septembertradisjon).
Hvorfor dette får meg til å tenke på ensomme, fulle sjømenn som uler mot månen vet jeg ikke. Det er kanskje bare et utslag av en høstmelankoli. Eller at det er et faktum at det er lenge siden jeg har spilt Nick Cave and the bad seeds – ikke engang Do you love me har jeg spilt.
Det skjer så mye hele tiden. Da blir det å ha noen ankerfester i livet – eller tradisjoner om du vil – en måte å opprettholde en kontinuitet midt i alle forandringer. Men altså – for mitt vedkommende – ikke i år. Dette er året uten septemberdikt. I hvert fall i denne bloggen. Og ensomme fulle sjømenn uler mot månen. I et fremmed land ved det samme havet.
Nå spilles Nick Cave and the bad seeds - Do you love me
Bakgårdsting
I alle virkeligheter finnes det en bakgård. Et sted der fasaden ikke gjelder. Der det som skjer ikke etterlater seg spor. Alt det vi ikke legger merke til eller tror betyr noe. Og bakgården selv er som regel skjult. Det vi snakker om som bakgård, eller tror er det, er ofte bare vrengebildet av fasaden. Den stygge slektningen. Det onde og vonde. Mørke.
Dette er feil. I alle virkeligheter finnes det bakgårder. Og i disse bakgårdene skjer det bakgårdsting. Noen ganger kan det være en mus i skyggen eller en blomst mellom søppelkasser. De ting vi ikke legger merke til. Bakgårdsting.
Nå spilles Patti Smith - Because the night
Vann gjennom morenen
Forandring. Høsten som skjuler en fjern fornyelse. Vann i skoene. Det å fryse. Det å være kald på hendene. Tanken på at vannet i skoene skal fryse. At det skal bli is. Det å skli. Falle. Forandring.
Jeg tror det er hardt å være ekorn. Eller mus. Den korte fristen en sommer er. Å ha et lite bankende hjerte. Alt som skal samles. Det å være avhengig av omgivelsene. Fravær av brann. Sol. Regn. Fruktbar jord. Å være et bytte.
Noe å tro på. Forandring til hva da? Til andre øyeblikk? Til en annen sol? Denne dyptgående illusjon av at det finnes valg. Dører vi lager i hodene våre. Uten hengsler. Uten håndtak.
Men dat skal bli is. Kalde hender. Sultne ekorn.
Nå spilles Madrugada - What ever happened to you
En annen fremmed
Første verdenskrig. Skyttergraven. Hedauville, Frankrike. Året er 1015. Det er bare død. En poet sender følgende dikt til sin elskede om at hun må leve videre selv om han er borte:
Another stranger
The sunshine on the long white road
That ribboned down the hill,
The velvet clematis that clung
Around your window-sill,
Are waiting for you still.
Again the shadowed pool shall break
In dimples round your feet,
And when the thrush sings in your wood,
Unknowing you may meet
Another stranger, Sweet.
And if he is not quite so old
As the boy you used to know,
And less proud, too, and worthier,
You may not let him go -
(And daisies are truer than passion-flowers)
It will be better so.
Roland A. Leighton (1895 - 1915)Nå spilles Vamp - Tir N'a noir
Rotten og gribben
Dagen er en haleløs rotte, en vingeklippet gribb som sirkler høyt på himmelen. Begge merket av fortid slik den haltende og den skulderløse famler etter frelse eller glemsel. Noen vil kalle det sårbart. Andre vil snu seg vekk. Ordløse.
La oss kalle det dagen i dag. En dag med nye butikkvinduer, nye fergestrekninger og senketunneler. En dag med de redde som samles i kantinen eller foajeen for å feire et nytt kontorbygg i fellesskap, et skrivebord, en ubesvart telefon, en teleksmaskin som støver ned.
Det handler ikke om det dansbare, du vet sekundene da rytmen er en felles ramme og tilgivelsen nærmere enn et hjerteslag. Nøyaktig slik forestillingens slutt etterfølges av vandringen tilbake til opplevelsens øyeblikk i en syklisk, foranderlig repetisjon.
Og vi har regn i håret. Babykrøller, - det mykeste myke.
Nå spilles Chairlift - Bruises
Vinterkulde og innebandyturnering
Konklusjoner. Forslag til oppfølging. Ord som strømmer forbi. Nyhetsmeldinger. Hendelser. Dette at det skjer noe hele tiden. Forskjellige ting på forskjellige steder. Noen grusomheter for ille til å ta innover seg. Koselige historier for kvalme til å smile av.
Alle forandringer og nyheter; - denne hverdagsstormen av krav til vedvarende omstilling.
Å snakke steinens språk. Forme setninger over århundrer. De jordfaste ting. Det geologiske perspektiv. Våkne ved siden av et vennlig ansikt.
Nå spilles Anna Ternheim - What have I done
Pekefinger og julespørsmål
Jeg har stor sympati med de som prøver å få med seg barnevogner på overfylte morgenrushbusser. Synes synd på dem rett og slett. Det ser utrolig slitsomt ut. Men jeg har liten sympati for de som drar med seg barnevogner inn på overfylte julestressbutikker. Platekompaniet på Oslo City for eksempel. Greit nok om det er en enslig mor som bare må, men når det står et par der og stopper all fremkommelighet, burde en av dem kunne vente utenfor med vognen. Grrrr.
Vel, om det ikke blir hvit jul så skal det likevel smake med noen fridager. For øvrig lurer jeg på: Julestemning – finnes det?
Nå spilles The Pouges feat. Kirsty MacColl - Fairytales of New York
